Da vi først kom til Sør-Afrika var det midtvinter. For en nordlending i utlendighet var det da underlig å se lokalbefolkningen med luer og tjukke vinterjakker innpakket i tepper gående hutrende langs veien. For oss var plenen grønn, mange løvtrær grønne og temperaturen tidvis rundt 20 grader; t-skjortevær for sånne som oss.
Etter to måneder innrømmer jeg glatt: Jeg har aldri frosset så mye som i Afrika. Solas kontinent, fruktbarhetens oase og det varmes hjemsted. Etter to måneder lengter jeg voldsomt etter godt vær, stabil varme og lite vind. Joda, jeg ser samtidig at jeg klager og bæs som det heter på nordnorsk, og vet at jeg tross alt har et ålreit hus å bo i. Problemet er at dette, som alle afrikanske hus, ikke er bygd for å holde kulda på avstand, men varmen vekk. Huset vårt suger til seg kulde. Og fortsatt fryser vi.
Epletrærne i Elgindalen og rundt Grabouw har startet blomstringen, og gir løfte om at sommeren er på vei. Vinstokkene som preger området forøvrig er ikke lenger gråbrune og knudrete, men kantet med en grønn bord av nye blader; kanskje kan en vår følges av en god sommer som blir til en god vinhøst. Shirazdruene, pinotagen, caberneten, alle er så smått i gang. Nå venter de på sola som oss.
En mann på min egen alder satt på en stubbe i bydelen Iraq. Han hadde gjort et forsøk på å nå daghospitalet, men ga opp. Han trengte astmamedisin. Trekvart times gange langs en støvete vei, ville vært nødvendig om han skulle nå fram. Han gjorde vendereis etter noen hundre meter. Veien fram syntes for lang. Vi var på annet oppdrag - vi skulle samle inn data som legestudenter fra Cape Town trengte i sine studier. De skal senere ut og gjøre feltarbeid i de samme bydeler, så deres oppgave er viktig.
Rundt mannen på stubben sto venner og kjente. De var alle bekymret. Sykehistorier i dette området burde være en privatsak, men er som regel helt og holdent til stede i det offentlige rom. Vi fikk høre at han, som mer enn hver tredje i denne bydelen uten vann, uten annet enn noen få fellesdoer og definitivt uten elektrisitet, også var hivsmittet og hadde tub. Løsningen var at vi brøyt av, hentet bilen og kjørte han til daghospitalet. Ettersom det var pleiere der som visste hvordan køen kunne forseres, tok det knapt halvannen time det hele.
Mannen som fikk hjelp til å skaffe astmamedisin var en av de heldige med blå bukse. Den var i tillegg ny. Den viste at har jobb. Om ikke fast jobb, så i alle fall sesongjobb. Sannsynligvis i epleindustrien. Jeg fikk ikke spurt han, han hadde ikke pust til det på vei til hospitalet. På vei hjem var han mest opptatt av hvordan den nye medisinen virket. Men etterpå, da vi kjørte fra Iraq og tilbake, passerte vi noen få vinranker og epletrær. Jeg bemerket at det var begynt å bli grønt, og fikk til svar:
"Ja, heldigvis. Så blir det snart jobb!"
Av den nye vin gror ikke bare nytelse på flasker, men også jobber.
Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar