Heia Norge

Jeg er glad Jens skal fortsette som statsminister. Jeg tror han er den beste til å styre Norge. Et demokratisk utsagn, som nok stemmeberettigede var enig i denne gangen til at profetien ble selvoppfyllende. Å blande rødt og grønt har alltid gitt brunt i fargene verden. Heldigvis er det ikke slik i den politiske verden. Der blir miksen ublandet både med de grønne og de røde innslag svært synlig.

Det var underlig å følge et valg så tett og så fjernt. For første stortingsvalg siden 1981 var jeg ikke skrivende journalist en slik natt. Det kjentes annerledes, men også godt. For første gang i godt voksen alder kunne jeg følge selve valget. Riktignok bare via nett, og uten 70 år gamle Geir Helljesens dansende evne til å veksle mellom tall, politikk og mennesker.

Som ny landsmann langt hjemmefra er jeg alltid på jakt etter noe om Norge. Jeg har sett noe tre ganger. Første gangen var på fotballsidene i sportsbilaget til Cape Times, den største og mest seriøse avisa her. Men en nyhetstradisjon bygd opp av hvite, domineres utenriks av store og små nyheter om Europa. Ingen ting er derfor mer naturlig enn at avisa lengst sør i Afrika bringer samtlige resultater fra Europacupen i fotball. Her skal bygges interesse før VM neste år kan skjønne.

Neste gang Norge dukket opp var på TV. Det var slett ingen heftig melding og at Siv nå halte inn på Jens i meningsmålingene. Tvert om. Meldingen gikk ut på at det offisielle Norge nå friskmeldte seg i forhold til finanskrisa, og begrunnelsen for å gjøre det var store oljefond. Nyheten kom som en del av børsnytt til slutt i den engelsspråklige Dagsrevyen.

Uten tilgang til nettaviser hadde vi nok vært svært sulteforet på nyheter. Men verden er skrumpet, og den jeg har hele den virtuelle verden i min egen stue, litt avhengig av om Vodacoms nærmeste mobilsender er helt i orden. Periodevis er også den litt sånn afrika-halvtolv.

Men det var Norge som dukka opp. Og den dukka opp på det mest uventa stedet, og jeg lo høyt da jeg så det. På et kjøleskap (av den svært billige sorten) i et hus i en township sto det. Kjøleskapet Norge. Med stort fint skilt øverst, en voksduk på det rå betonggulvet som underlag og med en liten dukke på toppen. Da jeg forklarte kvinnen i huset sammenhengen, og om jeg kunne fotografere kjøleskapet hennes, lo hun så hun ristet. Vi lo i lag, men hun av meg, jeg av kjøleskapet. Ingen hadde før vært i nærheten av å skulle gjøre noe så dumt noen gang i hennes verden.

Bildet ble tatt, og jeg kan vise det fram her øverst på denne sida.

Da jeg skulle forlate huset, kom den samme kvinnen bort til meg. Hun var ferdig å snakke med sykepleierne fra Themba Care, dem jeg er sjåfør for. Hun lurte på hva Norge var. Om det var et land?

Jeg svarte med stolthet ja, uten å tenke på at for henne var det mest et kjøleskap. Det kalde.

Det var da hun spurte: Er det "overseas"?

Så at noen utenfor en snever krets skal bry seg med hvem som vinner valget i Norge, er fåfengt å tro. Godt vi bare er 4-5 millioner. Likevel er jeg glad Jens fortsetter som stasminister. Bare han ikke kun blir stasminister.