Rundt meg her i Sør-Afrika dør barn og voksne hele tiden. Bare denne uka er mer enn 3000 mennesker døde som følge av HIV-smitte og sykdommer de ufrivillig er påført. Som tuberkulose, en svært hurtig voksende sykdom. Først de siste par årene er det satt i gang et vaksineprogram. Men så langt hjelper det lite. Kvinner, barn og voksne menn ligger inntulla i tepper og bare er sjuke. Ofte bor de svært dårlig. Etter vår standard ville vi ikke kalt det bolig. For dem er det hjemme.
Hvert eneste år, den 11. september samles gråtende mennesker på nullpunktet i New York. De samles til felles sorg og for å minnes sine døde. Jeg synes det er viktig. Sorgarbeid er alltid viktig. Der leses også navn til alle de døde opp. Anslaget mot Twin Towers skal ikke glemmes.
Den lille toåringen jeg fulgte til lege denne uka, hadde ikke en gang en mappe på sykehuset. Heldigvis har hun et registreringskort med sitt navn. Skulle bare mangle. Hun er i helsesystemet. Hun er HIV-smittet, men har heldigvis lagt tuberkulosen bak seg. Men det var en periode hun ikke fikk i seg mat, så hun har en tube på magen. Også den lidelsen har den lette lille jenta lagt bak seg. Nevnte jeg at hun danser som en liten gudinne, og har et stritt hår som hun ikke vil la gre. Hun har jernvilje. Det må et så lite menneske ha om hun skal overleve. Det gjorde ikke hennes mamma.
Når navnene leses opp i New York i dag, vil det bli formidlet til hele den amerikanske befolkningen. Det blir helt sikkert viet plass på norsk dagsrevy, som i svenske, tyske og engelske nyhetssendinger. At det også blir vist her på min TV sør i verden, tar jeg for gitt.
Den lille toåringen som denne uka besøkte legen, fikk hjelp. Nå skal tuben fjernes. Nå skal hun også slippe en del av medisinen. Som mange unger i samme situasjon, har hun en veske full av hvite, gule, grå og røde piller. Da legen så gjennom lista, oppdaget hun at den lille jenta også får tabletter mot parkinson, en sykdom som i all hovedsak rammer eldre. Vår løille pasient har aldri vært i nærhenten av å ha denne sykdommen. Hun hadde fått medisin tgil en gammel slektning. Legen beordret heldigvis øyeblikkelig stopp til inntak av disse pillene.
Kanskje kan den lille jenta fortsette å danse. Kanskje kan hun etter hvert tillate at noen grer håret hennes. Hun vil neppe bry seg om alle navnene som leses opp i New York verken nå eller om noen år. Ingen vil lese navnet på hennes mamma som døde unødvendig. Ingen leser noen navneliste her den 11. september hvert år. Ingen ber en bønn på TV for dem.
Det ville ta for lang tid. Og de er jo ikke ofre for et unødvendig angrep. Er de vel?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar