Egen identitet

Det bor en kvinne øverst i Iraq som jeg for et par uker siden kjørte fem mil avsted for at hun skulle sikres barnetrygd. Da jeg kjørte tilbake, trodde jeg alt var i orden selv om jeg ikke kunne kjøre henne helt hjem. Et kraftig regnvær hadde tatt veien, og hun måtte gå den siste halve kilometeren hjem. Jeg glemte selvsagt å fortelle at Iraq er den nyeste bydelen i Grabouw. Eller bydel og bydel. Det er en squattercamp, et boområde etablert av landarbeidere uten penger uten jobb og bare med et svakt håp om en ordentlig framtid. Det eneste de så langt har fått av myndighetene er et nummer påmalt husene sine, og noen midlertidige toalett i utkanten av området. I våre hoder vil vi katalogisere bydelen som elendig slum. Men det finnes planer om å bygge hus. Noe arbeid er i gang. Men det tar tid.

Men det var denne kvinnen som dro av sted for å få barnetrygd. Selvsagt fikk hun ikke det. Hun måtte returnere alle de fem milene med visshet om at det heller ikke denne gangen ble penger til mat eller klær til unga. Men dette fortalte hun naturligvis ikke sjåføren. Hun bare nikket til hilsen. Jeg tenkte hun var litt kort, og at det var et utslag av kulturforskjeller. Ikke ante jeg at hun var like tomhendt da hun dro hjem som da vi dro.


Neste gang jeg møtte henne, var på daghospitalet, utenfor det som kalles HIV-klinikken, en brakke på 15 ganger fire meter med plass til fem legekontor og en resepsjon. Hun skulle kontrollere seg og den yngste av ungene sine. Hun var som så mange, mange andre i dette samfunnet smittet av denne spesielle sykdommen som ikke synes, men som mange oppfatter like mye en livsvarig dom som en sykdom. Jeg var der med et lite barn på armen, og små barn er kontaktskapende. Vi prata litt og hun sa alt var bra. Hva ellers?

Da jeg halvannen uke senere da jeg var med pleierne på hjemmebesøk møtte jeg henne igjen. Pleierne fortalte da at hun mangler identitet, og må først av alt skaffe seg dette. Selvsagt har hun navn. Men offisielt finnes denne kvinnen ikke. Ikke ungene hennes heller. Hun har bare stoltheten, ungene sine og en fantastisk skjønnhet. Første gang jeg så henne trodde jeg det var Naomi Campbell jeg møtte. For hun bærer de billige klærne med en eleganse og ullteppene for å holde varmen med mer enn verdighet. Jeg spurte undrende: Men hun har egen fil og mappe på sykehuset. Hun er lys levende og vakker. Som et undrend emenneske måtte jeg spørre hva er galt?

Forklaringen fikk jeg senere. I Sør-Afrika registreres naturligvis alle nyfødte. Det er tross alt et svært sivilisert samfunn. Ungene får et fødselsnummer og et navn. Men dette er knyttet til fødselsklinikken der de kom til verden. Der etter plikter foreldrene, som da betyr mamma, å sørge for at barnet, dersom det overlever det første året, å få det registrert i det offentlige arkivet. Men fortsatt er ungene knyttet uløselig til sin mamma. Først når de er 15 år kan de få sitt greencard. Og selv om dette er et land fylt opp av golfklubber og -baner, handler dette grønne kortet om myndighetenes aksept for at hver og en har alle de rettigheter som er nødvendig. Det er en garanti for å være akseptert innbygger.


Det var dette kortet min passasjer manglet. Nå har hun fått det. Senere har jeg lært at fortsatt finnes det en masse mennesker som ikke bare mangler identitet. De mangler også etternavn.

Så neste uke blir det en ny tur fem mil over passet til Caledon for noen timers venting på sosialkontoret. Nå har hun fått sitt grønne kort. Nå kan hun få noen kroner i barnetrygd. Så er det bare å håpe at hun og familien kan flytte ut av skuret og inn i et hus med kaldt vann og en enkel strømkablel inn før ungene er nødt å skaffe sin egen identitet.