onsdag 30. september 2009

Når den nye vin blomstrer


Da vi først kom til Sør-Afrika var det midtvinter. For en nordlending i utlendighet var det da underlig å se lokalbefolkningen med luer og tjukke vinterjakker innpakket i tepper gående hutrende langs veien. For oss var plenen grønn, mange løvtrær grønne og temperaturen tidvis rundt 20 grader; t-skjortevær for sånne som oss.

Etter to måneder innrømmer jeg glatt: Jeg har aldri frosset så mye som i Afrika. Solas kontinent, fruktbarhetens oase og det varmes hjemsted. Etter to måneder lengter jeg voldsomt etter godt vær, stabil varme og lite vind. Joda, jeg ser samtidig at jeg klager og bæs som det heter på nordnorsk, og vet at jeg tross alt har et ålreit hus å bo i. Problemet er at dette, som alle afrikanske hus, ikke er bygd for å holde kulda på avstand, men varmen vekk. Huset vårt suger til seg kulde. Og fortsatt fryser vi.

Epletrærne i Elgindalen og rundt Grabouw har startet blomstringen, og gir løfte om at sommeren er på vei. Vinstokkene som preger området forøvrig er ikke lenger gråbrune og knudrete, men kantet med en grønn bord av nye blader; kanskje kan en vår følges av en god sommer som blir til en god vinhøst. Shirazdruene, pinotagen, caberneten, alle er så smått i gang. Nå venter de på sola som oss.

En mann på min egen alder satt på en stubbe i bydelen Iraq. Han hadde gjort et forsøk på å nå daghospitalet, men ga opp. Han trengte astmamedisin. Trekvart times gange langs en støvete vei, ville vært nødvendig om han skulle nå fram. Han gjorde vendereis etter noen hundre meter. Veien fram syntes for lang. Vi var på annet oppdrag - vi skulle samle inn data som legestudenter fra Cape Town trengte i sine studier. De skal senere ut og gjøre feltarbeid i de samme bydeler, så deres oppgave er viktig.

Rundt mannen på stubben sto venner og kjente. De var alle bekymret. Sykehistorier i dette området burde være en privatsak, men er som regel helt og holdent til stede i det offentlige rom. Vi fikk høre at han, som mer enn hver tredje i denne bydelen uten vann, uten annet enn noen få fellesdoer og definitivt uten elektrisitet, også var hivsmittet og hadde tub. Løsningen var at vi brøyt av, hentet bilen og kjørte han til daghospitalet. Ettersom det var pleiere der som visste hvordan køen kunne forseres, tok det knapt halvannen time det hele.

Mannen som fikk hjelp til å skaffe astmamedisin var en av de heldige med blå bukse. Den var i tillegg ny. Den viste at har jobb. Om ikke fast jobb, så i alle fall sesongjobb. Sannsynligvis i epleindustrien. Jeg fikk ikke spurt han, han hadde ikke pust til det på vei til hospitalet. På vei hjem var han mest opptatt av hvordan den nye medisinen virket. Men etterpå, da vi kjørte fra Iraq og tilbake, passerte vi noen få vinranker og epletrær. Jeg bemerket at det var begynt å bli grønt, og fikk til svar:

"Ja, heldigvis. Så blir det snart jobb!"

Av den nye vin gror ikke bare nytelse på flasker, men også jobber.

Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

mandag 28. september 2009

Fargerikt svart hvitt

I 30-40 år klarte fire og en halv million hvite og holde 45 millioner svarte og fargede i sjakk. Men Sør-Afrika var en trykkoker som sydet og boblet, og hadde ikke kloke statsledere løftet av lokket og sluppet moderne frisk luft til, hadde nok samfunnet eksplodert i vold og det hele endt med voldsomme blodbad.

Nå skjedde ikke det. Men fortsatt syder og koker det. Fortsatt er det voldsomme krefter som er til stede som en reaksjon på det som skjedde. Velstående svarte og fargede bønder ble fratatt eiendommene sine og plassert i en sju ganger sju meter betongbolig med kaldt vann fra en kran på utsiden av doen midt i gården. Pengeverdien har de nå fått tilbake. Men ikke den en sum som setter dem i stand til å kjøpe tilbake det som en gang ble tatt fra dem. Det har, i mange gamle fredfylte bondesamfunn skapt strid, bitterhet og hat.


Jeg forsøkte for noen dager siden å ta et bilde med mobilkameraet mitt av det jeg oppfatter som et uttrykk for det hvite Sør-Afrika. Et murhus med en flott fasade, med en skinnende blank bil eller to på utsiden. Ja, du ser det selv. Bildet altså. Men typisk nok dukker det opp en ikke-hvit person der. Hvem han er eller hvor han kom fra, aner jeg ikke. Men jeg klager slett ikke på at han dukket opp. Det er hans land. Jeg er bare gjest her.

Men det er typisk. Mens de, eller skal jeg si vi hvite, er inni våre biler og innenfor våre gjerder, er det svarte og fargede som befolker gatebildet, i alle fall i mine to byer, Grabouw og Somerset West. Den siste er egentlig en boerfarmerby, og gården rett ved der jeg bor har årstallet 1638 skrevet i svart smijern. Det er svært lenge siden, og i følge lokalhistoria er det omtrent så lenge hvite har befolket Hottentott Holland som området heter.

Lokket er tatt av trykkokeren. I alle fall ett lokk. Trykket som nå er der, skyldes de store forskjeller mellom hvitt og svart, hvitt og farget. Fortsatt er det slik at de fleste som dømmes for vold og annen kriminalitet i dette området snakker xhosa, språket til Nelson Mandela og Miriam Makeba. Men de dømmes på engelsk eller afrikaans, det siste er boerspråket som mest likner flamsk sier de som kjenner det. Ord for annet likner det mye på vårt eget norsk, men lydmessig er det mer enn en Nordsjø avgårde. Både engelsk og afrikaans er enda lenger fra de svarte opprinnelige språkene som snakkes her.

Nå jobber myndighetene med å innføre domstoler der også språkene til svarte snakkes. Jeg vil tro det vil føles mer rettferdig å bli dømt på ditt egen språk, enten det skjer i Norge, Kongo eller Sør-Afrika.


Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

lørdag 26. september 2009

Smalahove på afrikansk

For ganske nøyaktig et år siden var jeg på Voss under det årlige smalahovesleppet der. Først underveis til Voss fikk jeg vite at dette var helga med stor H. Siden andre betalte tur og opphold fra fredag til søndag, og det var organisert mye omkring arrangementet jeg var med på, ble det ikke smalahove på deg den helga. Matglad som jeg er, hadde jeg i det lengste håpet det, men i stedet ble god hotellmat som kjøttfilet til middag og mextex, eller texmex, jeg klarer aldri forskjellen, til nattmat. Sauehuer var forbeholdt andre.

Jeg må innrømme jeg var litt skuffet over det. Ved et par anledninger har jeg spist smalahove, og det er virkelig en delikatesse. De fine musklene i suens hode som har vært i stadig bruk for å tygge drøv er mer enn møre, og smaken er fantastisk. I alle fall om det tilberedes rett.

Helt til nå har jeg trodd at smalahove var noe spesielt for sære vestlendinger. Bare et så knagert og bevisst folkeferd kan finne nytte av også sauehuer til matbruk. Nordlendinger som har et hav som matfat, behøver ikke det. Ikke i samme grad i alle fall. Fisk og kålrot har vært deres greie. Trønderes matvaner kjenner jeg lite til, mens innlandsfolk fra Østlandet har hatt elg, eller ælj som de sier. Men det var altså smalahove og Afrika.


For noen dager siden var jeg i bydelen Waterwerks, et navn som betyr akkurat hva det står: Vannverket. Bydelen er en squattercamp, altså en samling skur stablet i en liten åsside nær Grabouws midte. Der har mange funnet og bygd seg et hjem av kassebord, papprester og avlagt bølgeblikk. Spesielt velstående sier det seg selv at de ikke er. Men de har greie vannposter der de møtes, de har en slags el-forsyning, og de har en egen pub. Ja, du leste rett. De har egen pub til og med matservering, og der, av alle steder, serveres smalahove. Halve huer, røkte eller urøkte. Alle grillet på kullgrill og servert med kjærlighet av en av de hyggeligste kvinner jeg har møtt i denne bydelen. Som en munter advarsel henger et lite skilt over døra til skuret hennes: "Spør ikke meg, spør min advokat". Jeg tror neppe det blir aktuelt.

Nå har jeg ikke møtte mange, bare noen, og de fleste jeg har møtt der har vært sjuke, så kanskje er hun en god representant for dem som bor i Waterwerks. Årsaken til at vi stoppet opp, var at denne kvinnen har en sønn på 12 år som er så utrolig glad i å spille fotball. Nå lurte hun på når treninga skal starte opp igjen. Jeg ble visst der og da hyra som lagets manager, og dermed akseptert.

Så langt har jeg ikke spist smalahove der, bare bestilt. Men jeg ser med glede og forventning fram til opplevelsen. En voksen mann skal alltid være skeptisk. I beste lutherske ånd har jeg lært at når noe er for godt til å være sant, er det som regel ikke sant. Derfor spurte jeg kritisk og klart hvor hun fikk hodene fra. Hun smilte bredt og svarte: "Fra slakteriet der nede. De røyker og klargjør dem for meg". Og siden jeg nå også har blitt kjent med han som grunnla slakteriet i sin tid, skjønte jeg at dette var skikkelige greier. Nå ser jeg fram til akkurat den opplevelsen. Jeg lurer bare på hva de kaller smalahove.

Nevnte jeg at jeg den helga på Voss for et drøyt år siden fikk det beste gravensteineple jeg noen gang har spist. Nå skjønner jeg at verden ikke er så stor likevel. Voss og Grabouw kan begge skilte med både fantastiske epler og smalahove.

For en god verden vi lever i vi som har venner både på Voss og i Grabouw.

torsdag 24. september 2009

Surkål sikret

Ettersom jeg har satt mange i sving med en bredt anlagt leteaksjon etter karve, ble det ern aksjon som til slutt ga resultater. Det er nesten pinlig at samme dag som jeg i det offentligte rom letter etter disse frøene, dukker de opp.

Det skjedde under en utflukt til hvalfestival i sommerbyen Hermanus. Min gode venn Arron (17, snart 18) og hans engelske venn Josh saumfor den lille byen mens vi inntok en øl og litt kaffe etter middag. Og han fant en hel liten kryddebutikk inne i et kjøpesenter. Han kom raskt tilbake og rapporterte om sitt funn. Deretter kunne vi oppsøke butikken.

"Selvsagt", var ekspeditørens svar på karvespørsmålet etter at hun smilende hadde gitt meg en korreks fordi jeg i min iver hadde glemt det viktige how do you do....

Karve hadde de i to typer poser. Jeg kjøpte to poser a 50 gram. Det skulle holde en stund. Men jeg vet jeg kommer tilbake til karvebutikken i Hermanus. Kanskje får jeg øye på en hval også?

onsdag 23. september 2009

På tide med ønsker

Jeg har lett og bare delvis funnet. Nå vet jeg at nellikspiker er å få tak i, at muskatblomme heter nutmeg og at karve er noe butikker her i Somerset West har hørt om, men som de ikke har i hyllene sine. Jeg begynner å bli smådesperat, for nå haster det. I dag er det bare tre måneder igjen til julaften, og skal det bli jul, må det surkål til, surkål med karve. Og hvor i alle verden skal jeg skaffe den fra. Det ender vel med at jeg må importere den. Selv ikke de mest tyske, internasjonale supermatbutikkene har de den slags, butikker som ellers kan varte opp med det meste som sursild og makrell i tomat. Ikke Stabburets gule, men dog.

Våren kryper sakte nærmere oss, varmen stiger, og i butikkene er årets sommermote kommet på plass. Ettersom jeg slett ikke er noen fashionkjenner, aner jeg ikke om Sør-Afrika ligger et halvt år før eller etter den nordlige halvkule. Uansett, ett eller annet sted i verden kan noen få årets mote på salg bare de reiser langt nok. Men da går vinninga kanskje opp i spinninga.

Et annet vårtegn er en overdådighet av blomster ute, og juleutstilling inne. Nissemasker, og lysslynger som vi kjenner det hjemmefra. Her, hvor natten er helt mørk tilnærmet 12 timer i døgnet, kan det virkelig bli en utfordring ikke å gå helt amok når jeg skal pynte huset til jul. En liten snøkledd nisse bør jeg ha utvendig på huset - selv om det er midt på sommeren. Nisser bruker liksom ikke badebukse, og hvem tenker på nissemor ikledd bikini?

Et minst like viktig moment når det nå nærmer seg jul, er gave gaveønsker. Jeg skal innrømme jeg er svak for vin. Både røde og hvite. Jeg er også svak for dingser. Både små og store, helst med morsom elektronikk som er mye mindre enn nyttig og aller helst kan gjøre helt uventede ting enten med lyd eller bilde. Hva det skulle være, aner jeg ikke. Jeg har ikke sett den, bare ønsket meg den.


Likevel skal jeg innrømme at jeg dette året ønsker noe mye større. Jeg ønsker et helt hus. Ikke for meg selv. Jeg bor godt både her og i Tromsø. Men for Themba Care. Eller egentlig for en del mennesker i Grabouw som mangler menneskelig bolig etter at de har vært på det lille sjukehuset som Themba Care har i denne byen jeg har tapt hjertet mitt til. Huset er allerede bygd. Det står tomt og det koster 450.000 rand, 350.000 kroner og skal brukes som en midlertidig bolig for mødre som ikke har akutt behov for sykehusplass, og deres barn som har vært godt tatt vare på mens mamma var sjuk.

For noen dager siden falt dette ønsket ut av meg i samtale med en norsk venn. Hun mente at dette ønsket kunne la seg ordne som et spleiselag.

Tenk om det var mulig. Det hadde vært litt av en julegave fra venner og ukjente i Norge til en liten epleby langt sør. Vi får verdens beste epler og mye god vin derfra. Kanskje noen av plukkerne kunne fått noe tilbake?

Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

mandag 21. september 2009

Fanget i elendighet

Når mor drikker med far, og far egentlig ikke er far og heller ikke bryr seg særlig om mor, og hver gang noen vil hjelpe far og familien, gir han blaffen og selger det han kommer over til fordel for brandy og billig vin, da er det ikke enkelt å hjelpe. Spesielt er det da vanskelig å hjelpe de som trenger det mest, ungene som rammes.

Jeg sto i formiddag i en forferdelig vanskelig situasjon. En mor er ferdigbehandlet på det frivillige sykehuset og bør hjem. Det samme bør de to ungene hennes på tre og ni år. Problemet er bare at de ikke har noe hjem å komme til. Husværet er så dårlig at det ikke bør være bolig for brunsnegler, langt mindre hunder. At mennesker kan bo slik, er utenkelig, og at menneskebarn har boligen som sin faste adresse, burde vært straffbart. På den andre siden. Bare en av ungene har identitet, så myndighetene har så langt ikke mye å stille opp.

Paret med to unger som bor i elendigheten er ikke gift. Det gjør det enklere for den som skal hjelpe. Og mange vil hjelpe, men få kan. Et alkoholproblem står i veien, og en voksen vilje hos mamma til å se problemet finnes ikke. De leier bolig hos et eldre par som også har gitt dem jobb. For begge de voksne jobber og tjener penger. Det eldre paret er minst like fortvilt som hjelpeapparatet rundt. Husverten sier: "Den eneste grunnen til at jeg tar noen få rand i leie, er fordi jeg da slipper å få uvedkommende inn på min eiendom som bare tar seg til rette og bygger seg et skur der."


I femti år har han hatt svarte boende på sin eiendom. Han fikk lov til det også midt på 70-tallet da alle svarte skulle samles i egne bydeler, townships. Han behøvde folk i arbeid, og folk behøvde hus. Husene har aldri vært store og prangende, som regel bare ei stue med noen senger og en kokemulighet. Men alltid med vindu og mulighet for lufting. Inntil denne mannen kom. "Jeg har reparert, jeg har gitt han materialer og han har fått vinduer. Uansett hva jeg gjør, blir huset mer og mer forfallent for hver dag. Han bare selger alt", er den 84 år gamle husvertens forklaring, og legger til at han skulle bare revet alt, så var han kvitt problemet.

"Det er ikke kvinnen, men mannen hennes som er problemet. Jeg blir rasende av å tenke på det, og kunne lett blitt voldelig om jeg gikk ned dit de bor. Så det lar jeg være. Hele denne saken overlater jeg til kona mi", innrømmer han.

Kona kan lite gjøre med skuret de bor i. Det er flere av folka de har ansatt som bor i samme hus. Men deres deler er velholdte, og - om ikke statslige, så i alle fall beboelige, også for kvinner og barn.

To hvite menn var på besøk der i dag. Vi kom uanmeldt. Vi lyttet, vi så og vi sukket. Jeg var også på parti med den hvite huseieren. Når han stiller opp slik kulturen krever, bør de som får også stille opp, tenkte jeg. Etterpå har jeg tenkt: Hvorfor skal han stille opp? Alle gir blanke. Han er født farget inn i et samfunn der slike som han behandles som tredje og fjerderangs borgere. Bør han ikke kunne få lov å opptre deretter. Det skulle bare mangle, var min lille konklusjon, inntil jeg tenkte på unga.

For dette er ikke en sak mellom en hvit, vennlig huseier og en farget mann med et stort alkoholproblem. Dette er et problem for de ungene som vokser opp, og som mest av alt vil leke og spille fotball. Det er barna som blir det største alkoholproblemet.

Men slik lek er det neppe plass til i en voksen verden. Heldigvis kan vi ha en løsning. Ikke optimal, men god nok. Vi venter og ser.

lørdag 19. september 2009

Et snev av lykke

Her om dagen, jeg tror det var onsdag, satt jeg på en steintrapp i Grabouw og inntok lunsjen min. Noen stor og fin lunsj var det ikke, men den smakte og den mettet; en liten pai med pepperbiff som det heter. Jeg vil heller kalle det kjøttstuing, men la gå. Jeg hadde dessuten bevilget meg en halvliter appelsinjuice.

Rundt meg var hverdagsmenneskene opptatt med sitt. Det vil si at omtrent halvparten jobbet, en fjerdedel så etter jobb og den siste fjerdedelen holdt de andre med selskap. De hadde sannsynligvis gitt opp dagen som en mulig arbeidsdag. Men de var der både for seg selv og for hverandre. Parkeringsvakta, en mann som sist skifta og vaska seg en gang på nittitallet, hilste blidt og tannløst sitt "moré, sir", en blanding av litt afrikaans og litt engelsk, men en hyggelig hilsen.

Sola skinte. Våren er så vidt begynt å komme. Frukttrærne har startet blomstringa og temperaturen hadde passert 19 grader. Selv var jeg såre fornøyd. Jeg er rik som har fått mulighet til å befinne meg midt i denne rare lille byen bak fjellet. Jeg er heldig som har en jobb og familie. Jeg er heldig som er frisk og slipper å ta annet enn et par piller for dagen for min overdådige livsførsel. Det var da jeg lurte på om ikke det jeg da følte var lykke?


Jeg skjøv tanken vekk. Voksne menn sitter ikke midt på blanke formiddagen på et torg omgitt av elendighet og tenker på lykke. Da har han alt for lite å gjøre, tenkte jeg.

I ettertid har jeg brukt litt tid på dette øyeblikket. I mitt eget hode har spørsmålet flere fasetter. Det maskuline spørsmålet er om en voksen arbeidsfør mann midt på blanke dagen i det hele tatt skal bry seg med slike spørsmål. En annen fasett er om det er mulig i sitte omgitt av så mye fattigdom, sult, håpløshet og sykdom og likevel kunne rettferdiggjøre en lykkefølelse, og enda en tredje synsmåte er hva som egentlig er lykke.

Det siste halvannet året har jeg lest fag som for meg før ikke var fremmede, men der innholdet var ukjent. En av de viktigste lærdommene jeg som voksen mann har dratt med meg er at det er viktig å reflektere i blant.

Dagen før jeg fikk dette lykkeøyeblikket, fikk jeg spørsmålet om hvilken kirke jeg brukte å gå i mens jeg oppholder meg her i Sør-Afrika. "Det er jo mange å velge mellom", sa søster Lydia i et ledig øyeblikk mellom to andregrads tubpasienter. Vi var midt i hverdagen, og brukte tiden til å bli kjent. Søster Lydia er ei raus dame, men da jeg svarte at kirken bruker jeg ikke, religiøs er jeg heller ikke. Da ble hun taus og stilte bare et eneste spørsmål: "Hvorfor ikke". Jeg brukte nesten en time på å tilnærme meg en norsk virkelighet, der 95 prosent er medlem av kirken, men bare fem prosent bruker den aktivt. Men fem pluss 95 er jo hundre, tenkte jeg flåsete, og endte med å spørre henne: "Hvorfor skal jeg".

Hennes svar kom raskt: "Kirken skaper felleskap mellom alle typer mennesker. Dessuten får vi priset vi Herren".

Jeg har undret meg på dette også. Kanskje er religiøsiteten i vårt gerhardensens etterkrigssamfunn blitt erstattet av en sosialdemokratisk solidaritet som sakte men sikkert er visnet til fordel for ønsket om enda en bil, enda et karnapp på hytta og en enda større flatskjerm. Kanskje har vi faktisk mistet noe underveis. Ikke nødvendigvis en gudstro, men kanskje også grunnleggende holdning til hva som er det gode. Rundt meg ser jeg at smil, latter og alle ytre tegn på øyeblikk av lykke finnes i de dårligste hus og under de mest slitne forhold. De er faktisk ikke sosialt betinget.

Jeg skal slutte å leke filosof. Men jeg skal ikke slutte å ta vare på de små øyeblikkene enten jeg sitter i soloppgangen, som nå. Så skal heller slutte å undres over hva jeg skal kalle dem, og heller bare nyte dem og gjøre som folka rundt meg på torget i Grabouw, la tiden komme og bare nyte solskinnet.

Snart skal jo eplene modnes!

fredag 18. september 2009

Egen identitet


Det bor en kvinne øverst i Iraq som jeg for et par uker siden kjørte fem mil avsted for at hun skulle sikres barnetrygd. Da jeg kjørte tilbake, trodde jeg alt var i orden selv om jeg ikke kunne kjøre henne helt hjem. Et kraftig regnvær hadde tatt veien, og hun måtte gå den siste halve kilometeren hjem. Jeg glemte selvsagt å fortelle at Iraq er den nyeste bydelen i Grabouw. Eller bydel og bydel. Det er en squattercamp, et boområde etablert av landarbeidere uten penger uten jobb og bare med et svakt håp om en ordentlig framtid. Det eneste de så langt har fått av myndighetene er et nummer påmalt husene sine, og noen midlertidige toalett i utkanten av området. I våre hoder vil vi katalogisere bydelen som elendig slum. Men det finnes planer om å bygge hus. Noe arbeid er i gang. Men det tar tid.

Men det var denne kvinnen som dro av sted for å få barnetrygd. Selvsagt fikk hun ikke det. Hun måtte returnere alle de fem milene med visshet om at det heller ikke denne gangen ble penger til mat eller klær til unga. Men dette fortalte hun naturligvis ikke sjåføren. Hun bare nikket til hilsen. Jeg tenkte hun var litt kort, og at det var et utslag av kulturforskjeller. Ikke ante jeg at hun var like tomhendt da hun dro hjem som da vi dro.


Neste gang jeg møtte henne, var på daghospitalet, utenfor det som kalles HIV-klinikken, en brakke på 15 ganger fire meter med plass til fem legekontor og en resepsjon. Hun skulle kontrollere seg og den yngste av ungene sine. Hun var som så mange, mange andre i dette samfunnet smittet av denne spesielle sykdommen som ikke synes, men som mange oppfatter like mye en livsvarig dom som en sykdom. Jeg var der med et lite barn på armen, og små barn er kontaktskapende. Vi prata litt og hun sa alt var bra. Hva ellers?

Da jeg halvannen uke senere da jeg var med pleierne på hjemmebesøk møtte jeg henne igjen. Pleierne fortalte da at hun mangler identitet, og må først av alt skaffe seg dette. Selvsagt har hun navn. Men offisielt finnes denne kvinnen ikke. Ikke ungene hennes heller. Hun har bare stoltheten, ungene sine og en fantastisk skjønnhet. Første gang jeg så henne trodde jeg det var Naomi Campbell jeg møtte. For hun bærer de billige klærne med en eleganse og ullteppene for å holde varmen med mer enn verdighet. Jeg spurte undrende: Men hun har egen fil og mappe på sykehuset. Hun er lys levende og vakker. Som et undrend emenneske måtte jeg spørre hva er galt?

Forklaringen fikk jeg senere. I Sør-Afrika registreres naturligvis alle nyfødte. Det er tross alt et svært sivilisert samfunn. Ungene får et fødselsnummer og et navn. Men dette er knyttet til fødselsklinikken der de kom til verden. Der etter plikter foreldrene, som da betyr mamma, å sørge for at barnet, dersom det overlever det første året, å få det registrert i det offentlige arkivet. Men fortsatt er ungene knyttet uløselig til sin mamma. Først når de er 15 år kan de få sitt greencard. Og selv om dette er et land fylt opp av golfklubber og -baner, handler dette grønne kortet om myndighetenes aksept for at hver og en har alle de rettigheter som er nødvendig. Det er en garanti for å være akseptert innbygger.


Det var dette kortet min passasjer manglet. Nå har hun fått det. Senere har jeg lært at fortsatt finnes det en masse mennesker som ikke bare mangler identitet. De mangler også etternavn.

Så neste uke blir det en ny tur fem mil over passet til Caledon for noen timers venting på sosialkontoret. Nå har hun fått sitt grønne kort. Nå kan hun få noen kroner i barnetrygd. Så er det bare å håpe at hun og familien kan flytte ut av skuret og inn i et hus med kaldt vann og en enkel strømkablel inn før ungene er nødt å skaffe sin egen identitet.

mandag 14. september 2009

Heia Norge


Jeg er glad Jens skal fortsette som statsminister. Jeg tror han er den beste til å styre Norge. Et demokratisk utsagn, som nok stemmeberettigede var enig i denne gangen til at profetien ble selvoppfyllende. Å blande rødt og grønt har alltid gitt brunt i fargene verden. Heldigvis er det ikke slik i den politiske verden. Der blir miksen ublandet både med de grønne og de røde innslag svært synlig.

Det var underlig å følge et valg så tett og så fjernt. For første stortingsvalg siden 1981 var jeg ikke skrivende journalist en slik natt. Det kjentes annerledes, men også godt. For første gang i godt voksen alder kunne jeg følge selve valget. Riktignok bare via nett, og uten 70 år gamle Geir Helljesens dansende evne til å veksle mellom tall, politikk og mennesker.

Som ny landsmann langt hjemmefra er jeg alltid på jakt etter noe om Norge. Jeg har sett noe tre ganger. Første gangen var på fotballsidene i sportsbilaget til Cape Times, den største og mest seriøse avisa her. Men en nyhetstradisjon bygd opp av hvite, domineres utenriks av store og små nyheter om Europa. Ingen ting er derfor mer naturlig enn at avisa lengst sør i Afrika bringer samtlige resultater fra Europacupen i fotball. Her skal bygges interesse før VM neste år kan skjønne.

Neste gang Norge dukket opp var på TV. Det var slett ingen heftig melding og at Siv nå halte inn på Jens i meningsmålingene. Tvert om. Meldingen gikk ut på at det offisielle Norge nå friskmeldte seg i forhold til finanskrisa, og begrunnelsen for å gjøre det var store oljefond. Nyheten kom som en del av børsnytt til slutt i den engelsspråklige Dagsrevyen.

Uten tilgang til nettaviser hadde vi nok vært svært sulteforet på nyheter. Men verden er skrumpet, og den jeg har hele den virtuelle verden i min egen stue, litt avhengig av om Vodacoms nærmeste mobilsender er helt i orden. Periodevis er også den litt sånn afrika-halvtolv.

Men det var Norge som dukka opp. Og den dukka opp på det mest uventa stedet, og jeg lo høyt da jeg så det. På et kjøleskap (av den svært billige sorten) i et hus i en township sto det. Kjøleskapet Norge. Med stort fint skilt øverst, en voksduk på det rå betonggulvet som underlag og med en liten dukke på toppen. Da jeg forklarte kvinnen i huset sammenhengen, og om jeg kunne fotografere kjøleskapet hennes, lo hun så hun ristet. Vi lo i lag, men hun av meg, jeg av kjøleskapet. Ingen hadde før vært i nærheten av å skulle gjøre noe så dumt noen gang i hennes verden.

Bildet ble tatt, og jeg kan vise det fram her øverst på denne sida.

Da jeg skulle forlate huset, kom den samme kvinnen bort til meg. Hun var ferdig å snakke med sykepleierne fra Themba Care, dem jeg er sjåfør for. Hun lurte på hva Norge var. Om det var et land?

Jeg svarte med stolthet ja, uten å tenke på at for henne var det mest et kjøleskap. Det kalde.

Det var da hun spurte: Er det "overseas"?

Så at noen utenfor en snever krets skal bry seg med hvem som vinner valget i Norge, er fåfengt å tro. Godt vi bare er 4-5 millioner. Likevel er jeg glad Jens fortsetter som stasminister. Bare han ikke kun blir stasminister.

Blå adel

Arbeidet adler mannen. Få steder har uttrykket mer relevans enn her i Sør-Afrika. Arbeidsledigheten er påtrengende høy, og selv om det settes folk til å gjøre jobber maskiner gjør i resten av verden, er den offisielle ledigheten alt for høy.

På den andre siden er den uoffisielle ledigheten atskillig lavere. Enkeltmennesker finner seg noe å gjøre. En rand her, en rand der. Det blir fort en hundrelapp av det - nok til dagens måltid for familien, litt til parafin om det trengs en tier til mobilen og 20 til strømmåleren. For myndighetene er denne grå økonomien på siden av det meste et slags problem. Men bare en slags. De vet også at samfunnet hadde stoppet opp uten alle dem som gjør de små og store jobbene uten å være registrert, uten å betale skatt uten å ha noen sosial sikkerhet verken i eller utenfor jobb.

Vi trenger nye svarte sekker til søplekassa vår. Det går en del av dem gjennom uka. Den første rullen kjøpte jeg på Pick and Pay, en av flere kjedebutikker som finnes ikke langt fra der vi bor. Posene lå i en rull nederst og var vanskelig å få øye på. 25 rand for 40 poser var heller ikke billig. Men kort tid etter skjønte jeg hvorfor. Den slags kjøper man av gateselgerne som står i lyskrysset på motorveien. De gir deg to ruller svarte poser for 20 rand. Det er stedet for den slags handel, jeg må bare ha pengene klar. Jeg trenger en rull eller to, og de unge mennene tjener en skilling. De samme unge menn selger forøvrig noen gyselige pyntefisker i metall, visstnok til blomsterbed, afrikakart, småvesker og mobilladere.


Men arbeidsfolk er det nok av. Ledige hender likedan. Og du vet når du ser en med jobb. Han har blå nylonbukse. Alle som vi i gamle dager ville kalt arbeidere har slik bukse. Den er ikke bare et praktisk antrekk, den er også en uniform og - kanskje det viktigste - den er et adelsmerke, et klassetegn på at her er det en som har inntekt. Er det firmamerke på uniformen, er statusen så høy at det nesten gir kreditt alene i en av de mange småsjappene som finnes over alt. De som har varer og der den viktigste delen av innredninga er et gittergjerde fra gulv til tak mellom kunder og betjening. Det gjelder jo å skape tillit i forretninger. De som handler der er ofte menn i blå bukse. Ja så viktig er den blå buksa at selv portvakta på barneskolen bærer en slik - med stolthet.

Når vi bestiller håndverker hjemme, dukker det i de aller fleste tilfeller opp en bil med en mann. Her dukker det opp en bil med tre mann. Sjefen som kjører folka sine, sittende på lasteplanet, dit de skal. Det er håndverkeren, han som kan faget, og en håndlanger. Såpass må det være skal jobben gjøres. I forrige uke fikk jeg lagt nytt laminatgulv på soverommet. Teppegulvet var aldeles for jævlig innsausa. Jeg kjøpte selv gulv og fant håndverkere. Og ja. De kom tre stykker. En sjef og to som gjorde jobben. Vi avtalte pris, 400 rand, 320 kroner, for mine 12 kvadrat, en pris som jeg hadde sjekka ut som passe. Da jeg kom hjem, var glippa mellom vegg og gulv sikk-sakk og stedvis større enn gapet mellom meningsmålinger og valg, mens de fine røde listene som jeg ba dem ta forsiktig ned, var splintret og lagt i haug. Jeg ble rasende, ringte snekkeren sporenstreks og brukte storstemmen. Han unnskyldte seg, og sa de hadde gjort sitt beste, før ham sa: "Men unnskyld sir. Hva hadde du ventet deg for 400 rand?"

Han hadde selvsagt rett. Heller ikke her får du all verden for 300 kroner.

Men en halvtimen etter var sjefen sjøl der og retta det hele opp. Uavgjort mellom byggherre og snekker.

torsdag 10. september 2009

Ingen bønn

Det er en viktig dag i amerikansk historie i dag. 11. september vil for alltid stå som dagen da den amerikanske nasjonen ble utsatt for et uhørt angrep - på hjemmebane. Over 2600 mennesker måtte bøte med livet. Hvor mange som i ettertid har gått med i kampen mot terror aner jeg ikke. Det er ikke få, men de aller fleste har dødd unødvendig.


Rundt meg her i Sør-Afrika dør barn og voksne hele tiden. Bare denne uka er mer enn 3000 mennesker døde som følge av HIV-smitte og sykdommer de ufrivillig er påført. Som tuberkulose, en svært hurtig voksende sykdom. Først de siste par årene er det satt i gang et vaksineprogram. Men så langt hjelper det lite. Kvinner, barn og voksne menn ligger inntulla i tepper og bare er sjuke. Ofte bor de svært dårlig. Etter vår standard ville vi ikke kalt det bolig. For dem er det hjemme.

Hvert eneste år, den 11. september samles gråtende mennesker på nullpunktet i New York. De samles til felles sorg og for å minnes sine døde. Jeg synes det er viktig. Sorgarbeid er alltid viktig. Der leses også navn til alle de døde opp. Anslaget mot Twin Towers skal ikke glemmes.

Den lille toåringen jeg fulgte til lege denne uka, hadde ikke en gang en mappe på sykehuset. Heldigvis har hun et registreringskort med sitt navn. Skulle bare mangle. Hun er i helsesystemet. Hun er HIV-smittet, men har heldigvis lagt tuberkulosen bak seg. Men det var en periode hun ikke fikk i seg mat, så hun har en tube på magen. Også den lidelsen har den lette lille jenta lagt bak seg. Nevnte jeg at hun danser som en liten gudinne, og har et stritt hår som hun ikke vil la gre. Hun har jernvilje. Det må et så lite menneske ha om hun skal overleve. Det gjorde ikke hennes mamma.

Når navnene leses opp i New York i dag, vil det bli formidlet til hele den amerikanske befolkningen. Det blir helt sikkert viet plass på norsk dagsrevy, som i svenske, tyske og engelske nyhetssendinger. At det også blir vist her på min TV sør i verden, tar jeg for gitt.

Den lille toåringen som denne uka besøkte legen, fikk hjelp. Nå skal tuben fjernes. Nå skal hun også slippe en del av medisinen. Som mange unger i samme situasjon, har hun en veske full av hvite, gule, grå og røde piller. Da legen så gjennom lista, oppdaget hun at den lille jenta også får tabletter mot parkinson, en sykdom som i all hovedsak rammer eldre. Vår løille pasient har aldri vært i nærhenten av å ha denne sykdommen. Hun hadde fått medisin tgil en gammel slektning. Legen beordret heldigvis øyeblikkelig stopp til inntak av disse pillene.

Kanskje kan den lille jenta fortsette å danse. Kanskje kan hun etter hvert tillate at noen grer håret hennes. Hun vil neppe bry seg om alle navnene som leses opp i New York verken nå eller om noen år. Ingen vil lese navnet på hennes mamma som døde unødvendig. Ingen leser noen navneliste her den 11. september hvert år. Ingen ber en bønn på TV for dem.

Det ville ta for lang tid. Og de er jo ikke ofre for et unødvendig angrep. Er de vel?

mandag 7. september 2009

En rettferdig flukt?

Her i Sør-Afrika har det oppstått en bred og svært prinsipiell diskusjon om det er riktig av Canada å ta i mot hvite Brandon Huntley som flyktning fra Sør-Afrika til Canada. Den hvite middelaldrende mannen begrunner sin flukt i redsel for å bli drept av rasistiske årsaker. Han sier han flere ganger er angrepet og vært utsatt for vold, og mener den eneste årsaken er hans hvite hudfarge.

At det er mye vold i Sør-Afrika, er det lite tvil om. De færreste blir utsatt for noe i det daglige, men så beskytter de seg på alle tenkelige måter. Her vi bor, er det bevæpnede vakter ved de to portene som finnes inn til fem seks inngjerdede boligfelt. Her kan ikke hvem som helst komme å ringe på døra. Det må både invitasjon og avtale med vakta før gjestene kan komme nær den innerste porten. Og når de først er kommet dit, må de ringe til dem som skal besøkes slik at porten kan åpnes.

Min kollega Tim sier det slik:
"Vi som er hvite og bor her i Sør-Afrika, er fanget av vår egen frykt for vold fra svarte. Det fører til at alle etniske grupper isolerer seg og frykter hverandre. På den måten oppstår det spenninger som i sin tur utløser vold."

Klart Tim har rett. Da apartheid ble fjernet, ble ikke forskjellen på farget, svart og hvit fjernet. Det var bare passlover og fysiske hindringer som sammen med lovpålagte forskjeller som ble fjernet. Et flertall av befolkningen slapp fri fra et åk, men bare få av dem fikk adgang til de hvites pene rene og innelåste boligfelt annet enn som hushjelper som kommer om morgenen og går om kvelden, eller håndverkere som kjøres inn i området av en hvit sjef som henter dem ved arbeidsdagens slutt.

Den hvite delen av befolkningen lever i det som er kalt bokstilværelse. De bor i en boks, går ut i garasjeboksen, setter seg i bilboksen, trykker på fjernkontrollen og låser bildørene helt til de er framme i husboksen der de arbeider. Underveis har en del levert ungene i en skoleboks eller en barnehageboks. Noen timer senere skjer alt i motsatt rekkefølge.

Den svarte befolkningen er de uten hvite biler. De går, sykler eller sitter på sjefens åpne lasteplan. Forskjellen er ekstremt synlig.

Brandon Huntlys flukt fra det nå åpne Sør-Afrika har derfor skapt oppriktig harme både i de nasjonale medier og politiske landskap så vel som blant vanlige mennesker. De mener hans flukt ikke er anstendig, men et åpent angrep på den svarte og fargede delen av befolkningen, og at Canadas aksept av hans flukt er en politisk hån mot den svarte regjeringen sør i Afrika.

Jeg kan skjønne harmen. Jeg skjønner ikke Brandon Huntley. Som en innbygger i et land under den britiske kronen står han fritt å flytte nesten hvor han vil. Han har som mange andre satt søkelyset på den dagligvold som foregår og som skaper frykt. Men i mine øyne gjør tar han ikke annet ansvar enn å håne den svarte befolkningen og bidra til ytterligere spenning. Det er i alle fall ikke moralsk.

lørdag 5. september 2009

To oppfølginger og en jakttanke

En venn, en fortsettelse

Min lille venn som denne uka ble skrekkelig syk og fikk hjelp på sykehus, er nå kommet hjem igjen. Hva som feiler han er i ferd med å klarlegges, og han får medisinsk hjelp. Det er det mange som er glade for både her i hans nærområde og, har jeg skjønt, blant dem som har lest om han.
Etter en natt på sykehuset, og bra stell, hadde niåringen slått opp øynene og smilt. Han hadde også sagt noen av de få ordene kan til henne som satt der andre natta. Deretter hadde han fått mat i seg, holdt på maten og kviknet til. Godt det finnes hjelp for dem som trenger det mest.


Ventetid i kryss, en fortsettelse

I snart en måned har jeg forsket i det stille på hva de venter på, alle dem som sitter stille i et veikryss langt vekk fra det meste.

Det er flere ting man kan vente på i et veikryss. Er det flere i lag, og kvinner til stede, venter de at det skal komme forbi en bil med en kjenning eller fjern slektning bak rattet og med ledig plass på lasteplanet. Det er nemlig slik man kjører kollektivt i dette landet. Man fyller bilen så til randen at politiet stanser det de ser og beordrer overtallige ut.

Det andre man venter på i et veikryss, er jobb. Er det hverdag, samles menn i grupper i veikryss på spesielle steder. De er arbeidsantrukket og klare til innsats. Her tar man seg ikke brydderiet med å stå i kø for en dags jobb. Tvert i mot, man blir en av mange som står eller sitter i krysset, tilsynelatende formålsløst. Men så plutselig stanser en bil. I løpet av et minutt avtales jobb og lønn, og vips på lasteplanet med gutta, og avsted til en grave-, bygge-, male- eller innsatsjobb av noe slag.

Skal vi trekke noen nordeuropeiske tanker om venting i kryss, kan vi si det er samfunnsnyttig ro. Det gir produktivitet, det utnytter energi og ledig transportkapasitet, og det er sosialt.

Og det gir oss en slags forklaring. I alle fall så langt.




Bærekraftig

I mitt nabolag er det mange små dyr og vakre fugler. Her er ikke som i Tromsø bare fire fuglearter: Ørn, sjur, måse og titing. Nei her er alle de rare fugler du aldri har sett. Her om dagen da jeg kom kjørende på highwayen, trodde jeg det var noen som hadde kastet noe rødt papir eller et eller annet på veien. Men plutselig fløy det opp en flokk med småfugler i fantastiske farger.

Hva de heter aner jeg ikke. Jeg vet knapt hva noen av disse flotte fugleartene heter. Noen har lang hals og langt spisst nebb. Andre har blå fjær, mens noen traneliknende fugler bare har stygg stemme.

På plenen utenfor der jeg bor, gresser det mye perlehøns. I Europa og på noe mer hjemlige breddegrader er disse fuglene import. Her lever de vilt. Skjønt vilt og vilt. De tusler nå omkring i sin perle-fjærdrakt med sitt blå hode og er vant til både hvite og grå biler, svarte og hvite forbipasserende og unger i barnevogn.


Når man kan ta ut av naturen et overskudd som ikke truer art eller individ, men bare er til nytte for alle, kalles det visst bærekraftig. På 80- og 90-tallet var Gro Harlem Brundtland verdens miljøvernminister. Hun var opptatt av at vi måtte høste av overskudd der det var mulig, uten at det skulle true den globale eller nære utviklingen.

Og der er her jeg tenker: Om jeg nå startet snarefangst av perlehøns, kunne jeg både høste av en rik stamme, og skaffe meg fantastisk middag. Jeg har nemlig lest at perlehøns skal være en delikatesse. Mange av disse fuglene blir sikkert spist av usynlige villdyr eller bitt av slanger.

Fra mitt år på 80-tallet i Nordreisa vet jeg at lokalbefolkningen bedrev en grad av snarefangst av rype. Selv om disse kriminelle forhold nå er foreldet, skal jeg vokte meg vel for å nevne navn. Men jeg fikk godt innblikk i det som foregikk. Jeg var til og med gjest på en og annen middag der snarefanget rype ble servert. Og det smakte utmerket.

Jeg har sett oppslag om at det er forbudt å mate bavianer, at det er forbudt å gå for nære pingviner og rockhoppers, men ikke et ord noe sted om at snarefangst av perlehøns er forbudt.

Kanskje vet de ikke hvordan det foregår? I buskaset bak den store eika rett utenfor porten her ville det være ideelt. Ja, så godt tilrettelagt er det at jeg kanskje kunne startet kommersiell snarefangst nå som jeg har fått bankkonto og internasjonalt førerkort og føler meg som en vel ansett borger.

Det er bare et problem. Jeg har aldri ribba ei høne i hele mitt liv, så det får bli med tanken selv om det hadde vært bra for menyen og den bærekraftige utviklinga.

torsdag 3. september 2009

En venn for livet


I går fikk jeg en venn for livet. Jeg kjørte den lille niåringen til legen. Han hadde hangla noen dager, og var slett ikke i sitt vanlige humør, så det ble bestemt at han trengte tilsyn av lege. Sammen med en annen frivillig på senteret der vi jobber ble jeg utsett til å kjøre han dit og være med han da han ble undersøkt.

Egentlig skulle vi ventet ute i det kalde vindværet. HIV-pasientene må det. De andre pasientene vil ikke være sammen med dem. De er ekstremt stigmatisert. Det slapp ungene. De kunne stå i halvdøra og se ut.

Min lille venn brukte hele tiden fram til legebesøket til å søke inntil meg. Han hadde ikke feber, men var blek og tafatt. Han synes det derfor var godt å bli strøket på ryggen og bli trøstet. Og det var var godt å kunne gi litt varme. Han ga meg armene sine tilbake.

Niåringen er en av den som knapt fikk livet i trøstepremie i lotteriet om livet. Han har ingen voksen familie, så en frivillig organisasjon tar seg av han. Han er født med en liten hjerneskade og mangler språk. Heldigvis har han ord fra de tre språkene som det snakkes rundt han. I tillegg er han født inn i denne verden som HIV-smittet, noe som både er stigmatiserende i samfunnet her han lever, og som krever medisin et par, tre ganger om dagen så lenge han lever.

Det er slett ikke viktig hvor han bor eller hva han heter. Han er heldigvis viktig for de menneskene han har rundt seg. For legebesøket avslørte at det slett ikke sto bra til og han trengte medisinsk oppfølging. Han har lungebetennelse, kanskje i kombinasjon med tuberkulose som en sannsynlig følge av at den lille kroppen har trøbbel med å takle HIV-medisinen.

Det fikk min lille venn. Han havnet på sykehus i nabobyen. Ved sin side det første døgnet hadde han den andre voksne hjelperen. Hun er en annen trofast av hans venner. Jeg vet hun har holdt han i handa, og sett på han når han har våknet, vet hun har smilt tilbake når han har sett på henne og smilt forsiktig. Vet hun står fast og er på hans side.

I dag har jobben min vært å kjøre tre mødre til nabobyen for å oppsøke et offentlig kontor. Det er ikke første gangen jeg tar denne turen, men første gang jeg prater noe særlig med passasjerene mine. De opplever meg sikkert som eksentrisk og som en fremmed fugl i deres verden. Men en av dem som i dag var med, spurte etter niåringen. Hun hadde hørt at jeg var med han til lege, og var bekymret. Hennes forbindelse var at hun brukte å passe han da han var liten og bodde ute i byen, fortalte hun.

Niåringen ligger på sykehus og får den oppfølgingen som er nødvendig. Han er langt fra det eneste lille mennesket som har det slik i dette landet og i denne verden. Han er likevel heldig som slipper å ligge syk i et fattig skur. Som slipper å dø der. Her dør det mange barn hver eneste dag, barn som er som han.

Jeg er glad jeg møtte han. Hans arm som søkte rundt halsen min, var en gave. Han er en venn. For livet. Måtte bare livet hans vare ut over hans første ni år.