Et snev av lykke

Her om dagen, jeg tror det var onsdag, satt jeg på en steintrapp i Grabouw og inntok lunsjen min. Noen stor og fin lunsj var det ikke, men den smakte og den mettet; en liten pai med pepperbiff som det heter. Jeg vil heller kalle det kjøttstuing, men la gå. Jeg hadde dessuten bevilget meg en halvliter appelsinjuice.

Rundt meg var hverdagsmenneskene opptatt med sitt. Det vil si at omtrent halvparten jobbet, en fjerdedel så etter jobb og den siste fjerdedelen holdt de andre med selskap. De hadde sannsynligvis gitt opp dagen som en mulig arbeidsdag. Men de var der både for seg selv og for hverandre. Parkeringsvakta, en mann som sist skifta og vaska seg en gang på nittitallet, hilste blidt og tannløst sitt "moré, sir", en blanding av litt afrikaans og litt engelsk, men en hyggelig hilsen.

Sola skinte. Våren er så vidt begynt å komme. Frukttrærne har startet blomstringa og temperaturen hadde passert 19 grader. Selv var jeg såre fornøyd. Jeg er rik som har fått mulighet til å befinne meg midt i denne rare lille byen bak fjellet. Jeg er heldig som har en jobb og familie. Jeg er heldig som er frisk og slipper å ta annet enn et par piller for dagen for min overdådige livsførsel. Det var da jeg lurte på om ikke det jeg da følte var lykke?


Jeg skjøv tanken vekk. Voksne menn sitter ikke midt på blanke formiddagen på et torg omgitt av elendighet og tenker på lykke. Da har han alt for lite å gjøre, tenkte jeg.

I ettertid har jeg brukt litt tid på dette øyeblikket. I mitt eget hode har spørsmålet flere fasetter. Det maskuline spørsmålet er om en voksen arbeidsfør mann midt på blanke dagen i det hele tatt skal bry seg med slike spørsmål. En annen fasett er om det er mulig i sitte omgitt av så mye fattigdom, sult, håpløshet og sykdom og likevel kunne rettferdiggjøre en lykkefølelse, og enda en tredje synsmåte er hva som egentlig er lykke.

Det siste halvannet året har jeg lest fag som for meg før ikke var fremmede, men der innholdet var ukjent. En av de viktigste lærdommene jeg som voksen mann har dratt med meg er at det er viktig å reflektere i blant.

Dagen før jeg fikk dette lykkeøyeblikket, fikk jeg spørsmålet om hvilken kirke jeg brukte å gå i mens jeg oppholder meg her i Sør-Afrika. "Det er jo mange å velge mellom", sa søster Lydia i et ledig øyeblikk mellom to andregrads tubpasienter. Vi var midt i hverdagen, og brukte tiden til å bli kjent. Søster Lydia er ei raus dame, men da jeg svarte at kirken bruker jeg ikke, religiøs er jeg heller ikke. Da ble hun taus og stilte bare et eneste spørsmål: "Hvorfor ikke". Jeg brukte nesten en time på å tilnærme meg en norsk virkelighet, der 95 prosent er medlem av kirken, men bare fem prosent bruker den aktivt. Men fem pluss 95 er jo hundre, tenkte jeg flåsete, og endte med å spørre henne: "Hvorfor skal jeg".

Hennes svar kom raskt: "Kirken skaper felleskap mellom alle typer mennesker. Dessuten får vi priset vi Herren".

Jeg har undret meg på dette også. Kanskje er religiøsiteten i vårt gerhardensens etterkrigssamfunn blitt erstattet av en sosialdemokratisk solidaritet som sakte men sikkert er visnet til fordel for ønsket om enda en bil, enda et karnapp på hytta og en enda større flatskjerm. Kanskje har vi faktisk mistet noe underveis. Ikke nødvendigvis en gudstro, men kanskje også grunnleggende holdning til hva som er det gode. Rundt meg ser jeg at smil, latter og alle ytre tegn på øyeblikk av lykke finnes i de dårligste hus og under de mest slitne forhold. De er faktisk ikke sosialt betinget.

Jeg skal slutte å leke filosof. Men jeg skal ikke slutte å ta vare på de små øyeblikkene enten jeg sitter i soloppgangen, som nå. Så skal heller slutte å undres over hva jeg skal kalle dem, og heller bare nyte dem og gjøre som folka rundt meg på torget i Grabouw, la tiden komme og bare nyte solskinnet.

Snart skal jo eplene modnes!