Hvor sitter nissen

Nissen sitter definitivt ikke på låven. Det har jeg spesielt erfart her i Afrika. Selvsagt har de låver her også. Området der vi er mest, Overberg og Elgindalen er jo rene landbruksdistrikt, og gårdene er enorme. Gårder nede i 100 mål, er direkte småbruk, men disse småbrukene har som regel et større potensiale. De må bare skaffe vann nok.

I dag er det julaften, og vi er i et fremmed land. Vi har ikke ekte granbusk, men et tre som er en meter og 20 med masse lysledere som blinker i masse farger. I sangen. "Du grønne glitrende tre, god dag", ønskes treet velkommen med julelys, norske flagg og en blank stjerne. Alt skal minne oss om vår Gud. Jeg kan med min beste vilje ikke se sammenhengen mellom norske flagg grantrær og Gud, men la gå. Det er julaften og jeg skal ikke kverulere.
Da jeg kjørte i sentrum av Grabouw i går, var det mange som hadde tatt på seg en nissehue. Det er forresten lenge siden slike luer var synlige plagg i vårt lille og mange av de store byene. Ikke rart. Lua er av grei kvalitet, varm og svært billig. Ni rand er ikke mer enn hva en drøy taxitur koster, og de regnes som billige. En av dem som hadde en slik lue, var en blåkledd mann som satt ved fotgjengerfeltet i det største gatekrysset i Grabouw. Han hadde naturligvis en flaske øl. En stor flaske. Noe skal nissen trøste seg med når han ikke kalles til tjeneste av vår cocacola-nisse med hvitt skjegg, rød drakt og hele pakka.
Selv var jeg en slik her om dagen. Vi hadde bygd om en tilhenger til en nisseslede. Den var kunstferdig dekorert og jeg var svært stolt over å ha hatt den oppgaven. Aldri blir du så sett som når du er Fader Christmas. Og selv om det var ungdommen på lasteplanet til bakkien som dro min slede som kastet sukkertøy ut, var det i nissens navn.
Jeg reflekterte om dette jeg var med på var lurt, og politisk korrekt. Selvsagt er det ikke det. Hvit mann drysser ikke ut søtsaker uten et snev av imprealisme i handlingen. Og la svarte og fargede barn løpe etter sukkertøy, kan sees på som ille. Likevel gjorde jeg det, og likte det. Jeg ønsker å se forbi det negative i denne type handlinger og heller se det som en velment julehilsen fra mange av oss som i hverdagen jobber med og blant alle disse folka i Grabouw.
En annen ting jeg har reflektert over, er hvorfor vi kobler en rødkledd nisse til en jødisk fødsel for 2000 år siden. Og lar vintersnø og nordeuropeisk klima bli en del av en verdenskulturarv knyttet til en religion som oppsto i Midtøsten.

Så får vi helt til slutt undres på hvor nissen egentlig sitter. I Norge på en låve, i Grabouw i et gatekryss.
God jul

Folk og penger

Når min forlengst avdøde pappa ble engasjert over at ingen brøy seg med mennesker, brukte han å si: "Se på Norges lover. Der skal du ikke bla lenge før du kommer til det som omhandler verdier og penger. Men du må bla over 250 sider før du kommer til forhold om hvordan vi behandler hverandre". Jeg har aldri etterprøvd hans påstand. Det er heller ingen vits, fordi utsagnet generelt handler om at vi alltid setter penger foran mellommenneskelige forhold.

Natt til fredag var det to branner i Khaylelitsha mellom her jeg bor og sentrum av Cape Town. Jeg oppdaget brannen da jeg leste en notis på nettsidene til en avis her. Ingen bilder, ingen intervju, ingen kommentarer annet enn fra en kommunalsjef for Cape Town Disaster Management Centre, noe vi ved å strekke et stykke kan kalle Cape Town elendighetssenter.

I brannene ble 260 mennesker hjemløse, noen, et ukjent antall, ble skadet og 79 shacks, skur brant ned. Og det er vel fordi det er skur og ikke hus i tradisjonell forstand at få bryr seg. Myndighetene opplyser at de berørte fikk litt mat og ulltepper, og at de raskt vil rydde området og skaffe folka der noe bygningsmaterialer slik at de kan bygge seg nye skur.

Cape Town er skurenes by. Det kommer en jevn strøm av mennesker til byen på jakt etter jobb og en framtid. Myndighetene bruker en god del penger på å bygge hus, men alt for lite. I Mellomtiden må folk nøye seg med å bo i en skur. For det handler ikke om vilje hos de svarte og fargede. Det handler om mulighet.

Jeg bor bare et kvarters kjøring unna Khaylelitsha og har gjennom mange år opparbeidet et blålysvarsel når noe skjer. Likevel ante jeg ingen ting om denne gigantiske brannen som rammet så mange. Hadde ti boliger i USA brent ned, ville vi starte hjelpeinnsamling til alle dem som mista julefeiringen etter at v i hadde sett gråtende mennesker på TV.

Ingen gråter på TV etter storbrann i Khaylelitsha. Det er jo brannsesong og i Khaylelitsha bor det et par millioner mennesker, grovt regnet. Ingen gråter over at skur brenner, barn og voksne blir hjemløse. De får jo nye materialer til å bygge en ny shack.

Jeg lurer på hva jeg gikk glipp av da jeg orienterte meg i verden på 70- og 80-tallet. Noe må det være. Jeg føler det er kollektivt. For dette er vel den egentlig rasismen. Når vi ikke bryr oss når tragedien rammer, fordi det rammer fattige svarte mennesker.

Også bor de så langt unna området der julenissen bor.

Tvil om jul

Lengter hjem
Det står en vaktmann utenfor Kvikk Spar i Somerset West. Han er alltid hyggelig og henter fram en handlevogn når vi kommer. Vi bruker å veksle noen ord, og i morges var temaet naturligvis jul og julefeiring. På mitt spørsmål om han får en hyggelig jul, svarte han at han håpet det, men at det ikke så veldig lyst ut.

¬"Jeg kommer ikke til å være sammen med familien min i år heller. Det er andre jula på rad. Du skjønner, sir, det er så langt hjem."

Den flotte mannen fortalte at familien er splittet på tredje året. Han bor i Somerset West i utkanten av Cape Town, familien bor i Zimbabwe. Nå håper han at jula vil føre med seg noen ekstra rand i driks slik at han kan ta to uker ferie i januar og reise hjem.

"Det er dyrt, men jeg savner familien min veldig", sa han.

Jeg spurte han ikke om hva han hadde arbeidet med hjemme i Zimbabwe. Sannsynligvis var han noe helt annet enn dørvakt på en liten matbutikk. Men er du flyktning til et land med stor ledighet, nytter det ikke å være kresen. Da er alle jobber en måte å holde seg flytende på. Eller i alle fall ikke drukne i elendighet.

Svært mange av dem som flyktet fra Zimbabwe, gjorde det fordi det politiske systemet for dem ble uholdbart. Det er få hvite flyktinger. De som drar, er fargede og svarte som yrkesmessig sto nær den hvite regjeringen. Da endringen kom, ble alle kastet ut. Også de svarte som burde vært en ressurs. Om noen er kastet ut med badevannet er det denne gruppa.

Jeg jobber sammen med en av dem. Hjemme var han sjef for en varehuskjede. Her er han kursleder på lav lønn for svarte og fargede som vil prøve seg ut i businessens verden. I starten måtte han bo i et skur i utkanten av Cape Town. Nå deler han hus med broren som er kommet og som er vaktmester i et skole- og kurskompleks.

Over alt sier de det samme: "Det er uholdbart å bo hjemme. Vi måtte dra, selv om vi bor dårlig og bare har en dårlig jobb."

Tenk om alle disse menneskelige ressursene var tatt i bruk. Da hadde veksten i landet kommet, og færre hadde møtt oss i døra med tvil om god jul.

Min andre luke

I dag mener jeg at alle barn bør være noens favoritt
I vår vestlige kultur dyrkes barn som en gave. De blir tatt vare på, de blir stelt og matet, blir lekt med og lest for. De er verdens midtpunkt helt til de kommer i sin første sosiale setting og oppdager at det finnes andre midtpunkt der ute. For mange av disse ungene er det et sjokk. De har jo erfart hele livet at de er aksen jorda snurrer rundt, og at de selv kan både snurre den ene og den andre rundt lillefingeren.


For andre unger er kampen for litt mat, for litt drikke og for et voksent smil dagenes viktigste utfordring. De er ikke vant til å bli sett på samme måten. Deres dag består i stor grad av å søke voksen blikkontakt når de har muligheten til det. Å ta ei av disse små på fanget, er en gave.

Village of Hope i Grabouw, eller farmen som den også kalles til daglig, er midlertidig hjem for 8-10 unger. De er alle HIV-smitta, og går på behandling. I Villagen har jeg ei lita favoritt. De fleste er små, under tre år. Hun heter Isiphele, er to og et halvt år, har svært mørk hud og et vakkert smil. Første gang i møttes, sto hun i utkanten av flokken. På et slikt barnehjem som dette er, er kampen om voksenkontakt en del av kampen for tilværelsen. Selv om Isiphele er ei robust lita jente, har ikke en del av guttas medfødte pågåenhet. Hun avventet.

Andre gangen jeg møtte dem, tok jeg meg bedre tid. Jeg satte meg ned og tok en etter en på fanget. Sang for dem norske sanger. Tekstene var meningsløse. Ingen av dem hadde noen gang hørt norsk språk tidligere, men det betydde lite. Det å være alene barn på et voksent fang, og det i tillegg hos en voksen som sang akkurat for dem, var stort.

Isiphele sto fortsatt i utkanten av flokken. Men det var andre voksne der som var klokere enn meg, og som så hennes blikk. Hun ble leid bort til meg, og jeg så de tindrende øynene hennes, og falt pladask. Hun havnet ikke bare på fanget, men også i armkroken.

De siste ukene har jeg brukt mer tid ved tastaturet enn ute i communityene, og min verden er begrenset. Straks mesteparten av skrivearbeid er levert, blir det mer tid i den virkelige verden. Da vil det på nytt bli anledning til å møte menneskene der ute oftere. Jeg gleder meg til det.

Jeg er likevel oppom Village of Hope noen ganger i uka. Da passer jeg alltid på å stikke innom babyuniten som avdelingen der ungene er, heter. Uansett når jeg kommer, strekkes det ut små barnearmer mot meg. Lille Petronille som også er drøyt to år, har jeg mest smilkontakt med. Hun har akkurat lært å gå, og har verdens vakreste smil. Vi tøyser litt og prater litt.

Det er armene til Isiphele jeg mest ser. Selvsagt skal jeg være raus med klemmene og smilene. Ungene fortjener det. Nå er hun ikke sky som før. Nå kommer hun løpende til meg med armene utstrekt, og smilet påskrudd. Jeg løfter henne og tar henne på fanget. Vi prater litt og koser litt til hun er fornøyd. Til hun igjen har fått bekreftet at hun er noens favoritt. Da er hun glad.

På de snart fem månedene vi har bodd i Afrika, har ungene vokst. Jeg er sikker på at voksenkontakt er god gjøding for at små sjeler skal få store trygge kropper. Unger som fra før er svake, trenger det mer enn noen. Men også unger nær oss, har det samme kravet. Likevel, det er ikke bare lov å ha en ekstra favoritt. Ikke bare i Afrika, men også i enhetssamfunnet Norge.