En venn for livet

I går fikk jeg en venn for livet. Jeg kjørte den lille niåringen til legen. Han hadde hangla noen dager, og var slett ikke i sitt vanlige humør, så det ble bestemt at han trengte tilsyn av lege. Sammen med en annen frivillig på senteret der vi jobber ble jeg utsett til å kjøre han dit og være med han da han ble undersøkt.

Egentlig skulle vi ventet ute i det kalde vindværet. HIV-pasientene må det. De andre pasientene vil ikke være sammen med dem. De er ekstremt stigmatisert. Det slapp ungene. De kunne stå i halvdøra og se ut.

Min lille venn brukte hele tiden fram til legebesøket til å søke inntil meg. Han hadde ikke feber, men var blek og tafatt. Han synes det derfor var godt å bli strøket på ryggen og bli trøstet. Og det var var godt å kunne gi litt varme. Han ga meg armene sine tilbake.

Niåringen er en av den som knapt fikk livet i trøstepremie i lotteriet om livet. Han har ingen voksen familie, så en frivillig organisasjon tar seg av han. Han er født med en liten hjerneskade og mangler språk. Heldigvis har han ord fra de tre språkene som det snakkes rundt han. I tillegg er han født inn i denne verden som HIV-smittet, noe som både er stigmatiserende i samfunnet her han lever, og som krever medisin et par, tre ganger om dagen så lenge han lever.

Det er slett ikke viktig hvor han bor eller hva han heter. Han er heldigvis viktig for de menneskene han har rundt seg. For legebesøket avslørte at det slett ikke sto bra til og han trengte medisinsk oppfølging. Han har lungebetennelse, kanskje i kombinasjon med tuberkulose som en sannsynlig følge av at den lille kroppen har trøbbel med å takle HIV-medisinen.

Det fikk min lille venn. Han havnet på sykehus i nabobyen. Ved sin side det første døgnet hadde han den andre voksne hjelperen. Hun er en annen trofast av hans venner. Jeg vet hun har holdt han i handa, og sett på han når han har våknet, vet hun har smilt tilbake når han har sett på henne og smilt forsiktig. Vet hun står fast og er på hans side.

I dag har jobben min vært å kjøre tre mødre til nabobyen for å oppsøke et offentlig kontor. Det er ikke første gangen jeg tar denne turen, men første gang jeg prater noe særlig med passasjerene mine. De opplever meg sikkert som eksentrisk og som en fremmed fugl i deres verden. Men en av dem som i dag var med, spurte etter niåringen. Hun hadde hørt at jeg var med han til lege, og var bekymret. Hennes forbindelse var at hun brukte å passe han da han var liten og bodde ute i byen, fortalte hun.

Niåringen ligger på sykehus og får den oppfølgingen som er nødvendig. Han er langt fra det eneste lille mennesket som har det slik i dette landet og i denne verden. Han er likevel heldig som slipper å ligge syk i et fattig skur. Som slipper å dø der. Her dør det mange barn hver eneste dag, barn som er som han.

Jeg er glad jeg møtte han. Hans arm som søkte rundt halsen min, var en gave. Han er en venn. For livet. Måtte bare livet hans vare ut over hans første ni år.