To oppfølginger og en jakttanke

En venn, en fortsettelse

Min lille venn som denne uka ble skrekkelig syk og fikk hjelp på sykehus, er nå kommet hjem igjen. Hva som feiler han er i ferd med å klarlegges, og han får medisinsk hjelp. Det er det mange som er glade for både her i hans nærområde og, har jeg skjønt, blant dem som har lest om han.
Etter en natt på sykehuset, og bra stell, hadde niåringen slått opp øynene og smilt. Han hadde også sagt noen av de få ordene kan til henne som satt der andre natta. Deretter hadde han fått mat i seg, holdt på maten og kviknet til. Godt det finnes hjelp for dem som trenger det mest.


Ventetid i kryss, en fortsettelse
I snart en måned har jeg forsket i det stille på hva de venter på, alle dem som sitter stille i et veikryss langt vekk fra det meste.

Det er flere ting man kan vente på i et veikryss. Er det flere i lag, og kvinner til stede, venter de at det skal komme forbi en bil med en kjenning eller fjern slektning bak rattet og med ledig plass på lasteplanet. Det er nemlig slik man kjører kollektivt i dette landet. Man fyller bilen så til randen at politiet stanser det de ser og beordrer overtallige ut.

Det andre man venter på i et veikryss, er jobb. Er det hverdag, samles menn i grupper i veikryss på spesielle steder. De er arbeidsantrukket og klare til innsats. Her tar man seg ikke brydderiet med å stå i kø for en dags jobb. Tvert i mot, man blir en av mange som står eller sitter i krysset, tilsynelatende formålsløst. Men så plutselig stanser en bil. I løpet av et minutt avtales jobb og lønn, og vips på lasteplanet med gutta, og avsted til en grave-, bygge-, male- eller innsatsjobb av noe slag.

Skal vi trekke noen nordeuropeiske tanker om venting i kryss, kan vi si det er samfunnsnyttig ro. Det gir produktivitet, det utnytter energi og ledig transportkapasitet, og det er sosialt.

Og det gir oss en slags forklaring. I alle fall så langt.




Bærekraftig

I mitt nabolag er det mange små dyr og vakre fugler. Her er ikke som i Tromsø bare fire fuglearter: Ørn, sjur, måse og titing. Nei her er alle de rare fugler du aldri har sett. Her om dagen da jeg kom kjørende på highwayen, trodde jeg det var noen som hadde kastet noe rødt papir eller et eller annet på veien. Men plutselig fløy det opp en flokk med småfugler i fantastiske farger.

Hva de heter aner jeg ikke. Jeg vet knapt hva noen av disse flotte fugleartene heter. Noen har lang hals og langt spisst nebb. Andre har blå fjær, mens noen traneliknende fugler bare har stygg stemme.

På plenen utenfor der jeg bor, gresser det mye perlehøns. I Europa og på noe mer hjemlige breddegrader er disse fuglene import. Her lever de vilt. Skjønt vilt og vilt. De tusler nå omkring i sin perle-fjærdrakt med sitt blå hode og er vant til både hvite og grå biler, svarte og hvite forbipasserende og unger i barnevogn.


Når man kan ta ut av naturen et overskudd som ikke truer art eller individ, men bare er til nytte for alle, kalles det visst bærekraftig. På 80- og 90-tallet var Gro Harlem Brundtland verdens miljøvernminister. Hun var opptatt av at vi måtte høste av overskudd der det var mulig, uten at det skulle true den globale eller nære utviklingen.

Og der er her jeg tenker: Om jeg nå startet snarefangst av perlehøns, kunne jeg både høste av en rik stamme, og skaffe meg fantastisk middag. Jeg har nemlig lest at perlehøns skal være en delikatesse. Mange av disse fuglene blir sikkert spist av usynlige villdyr eller bitt av slanger.

Fra mitt år på 80-tallet i Nordreisa vet jeg at lokalbefolkningen bedrev en grad av snarefangst av rype. Selv om disse kriminelle forhold nå er foreldet, skal jeg vokte meg vel for å nevne navn. Men jeg fikk godt innblikk i det som foregikk. Jeg var til og med gjest på en og annen middag der snarefanget rype ble servert. Og det smakte utmerket.

Jeg har sett oppslag om at det er forbudt å mate bavianer, at det er forbudt å gå for nære pingviner og rockhoppers, men ikke et ord noe sted om at snarefangst av perlehøns er forbudt.

Kanskje vet de ikke hvordan det foregår? I buskaset bak den store eika rett utenfor porten her ville det være ideelt. Ja, så godt tilrettelagt er det at jeg kanskje kunne startet kommersiell snarefangst nå som jeg har fått bankkonto og internasjonalt førerkort og føler meg som en vel ansett borger.

Det er bare et problem. Jeg har aldri ribba ei høne i hele mitt liv, så det får bli med tanken selv om det hadde vært bra for menyen og den bærekraftige utviklinga.