søndag 28. februar 2010

Ventetid


En flott kvinne i Grabouw har sagt ja til å bli fostermamma for et par av ungene på Village of Hope. Men for å få det til, er det her som andre steder nødvendig med mange stempler på enda flere papirer. Byråkratiets kvern maler langsomt, og kontoret der det gjøres ligger i nabobyen Caledon. Men mumsen er tålmodig bare hjelpen er der.

Første gang jeg kjøre mødre til South African Sosial Security Agency (SASSA) ble jeg fascinert av flere ting. For det første den fantastiske logoen. Fem fargerike håndavtrykk i en sirkel gir klar beskjed om at her er ikke hudfarge eller andre slike forhold viktig. Sirkelen vitner om inkludering og hendene i seg selv leser jeg som utstrakte hender. I en eneste logo har de fått med seg alt. Og dette i en offentlig institusjon. Senere har jeg lagt merke til at SASSA er en kvinneinstitusjon. Det er kvinner som søker hjelp, og det er kvinner som hjelper. Nå har ikke jeg vært der på krigspensjonsdagen, så min kunnskap er hva jeg har sett på de dager jeg har vært der.

Kanskje bedrar skinnet. Kanskje ikke. Et besøk på SASSA krever alltid noen timers ventetid. For meg som bare er sjåfør har det gitt mulighet til å rusle i den lille byen, besøke bokhandelen med alle bøkene jeg ellers ikke finner, og rom for å lese og drikke kaffe. Det gode liv med andre ord. For mødrene som trenger hjelp av en offentlig fargerik hand, handler det om venting. Riktignok står storskjermen på med en eller annen kanal med såpeopera i hele arbeidstida, men venting er venting, og hver gang det blir en ledig stol først i køen, humper alle kvinnene seg et hakk til høyre. Her sitter man i rekkefølge.

Sist jeg var det kom vi tidlig. Jeg hadde startet hjemmefra slik at vi kunne være der før ni. Det er før samlebussen fra distriktet kommer og fyller opp venteværelset. Jeg trodde jeg var en dreven rev og hadde skaffet meg kulturforståelse som sjåfør og hjelper på SASSA-området. Da jeg to timer, et bokhandler og et kafebesøk senere stakk hue inn, hadde mine mums humpet kun to seter mot høyre. Jeg var rystet. Her gikk det enda saktere, og jeg som med min europeiske tankegang hadde gjort en annen og privat avtale senere samme dag. Ytterligere en time senere satt hun på samme plass, og jeg ble mildt sagt oppgitt

Da en sosialarbeider ved en tilfeldighet kom forbi, spurte jeg med min aller høfligste stemme hvorfor alt tok så lang tid. Hun svarte at seks av staben på åtte denne dagen hjalp en SASSA i nabobyen, og at slik kunne de dessverre ikke varsle. Da ville alt klappe sammen der fordi en masse klienter ville dukke opp i håp om å få hjelp. I mellomtiden var mine mums' rykket enda et hakk fram i køen. Jeg klarte ikke å dy meg, og sa at jeg privat i min egen tid kjørte to kvinner fra Grabouw for å få hjelp, og at de nå hadde sittet og ventet i fire timer uten å få noen beskjed.

Sosialarbeideren trakk bare på skuldrene, men av en eller annen grunn, kom det plutselig bevegelse i køen, og ti minutter senere sto en masse klienter med hjelpende skjema og en bankanvisning i nevene. Mine to kunne jeg kjøre tilbake, og to unger får nå en flott fostermamma.

Behovet for hjelp er enormt. Sosialarbeideren jobber i en evig motbakke, og klientstrøm som aldri stanser, som sjelden har alle papirer med seg og som trenger mer enn bare et stempel på fire papirer. SASSA-damene trenger også lunsjpause selv om det står en hvit europeer på terskelen deres og venter. Og timeavtale, det vil de ikke ha noe av.

Godt at det mange har mest av er tid. Ventetid. Godt at to unger får en tålmodig fostermor.

torsdag 11. februar 2010

I skyggen av en helt


I dag fikk jeg noen sekunder i skyggen av en ekte helt. Jeg var en liten stund på ettermiddagen utenfor fengslet der Nelson "Madiba" Mandela ble løslatt fra 11. februar 1990. Fengslet som nå bærer navnet Drakenstein var stedet der det satt flest politiske fanger for 20 år siden. Faktisk bare politiske fanger en stund. Porten er lett å kjøre forbi. Innenfor er det 45 hektar. Mye av det er et mønsterbruk, og 230 sivile ikke-fanger bor der. Veien er alt annet enn en hovedvei, og huset det Mandela satt fanget den siste perioden er bare tidvis åpen for publikum der det ligger svært avsides på fengselsområdet.

På fengslets fotballbane rett ved porten hadde det på ettermiddagen vært stor markering. Da vi kom var det bare opprydding som gjensto, og transport av gjester og publikum. Opprydningen ble gjort av fengslet fanger under ledelse av to fangevoktere. Uniformene deres kjente jeg igjen fra filmen Bafana Bafana. Fangene der i mot var svært preget av spisse redskaper og et hardt liv.

"Jo, det har vært mye storfolk her i dag. Dagen er jo historisk, og selv her i fengslet startet vi i formiddag grille til mange hundre gjester. Selv fikk jeg ikke med meg så mye. Jeg har jo en jobb å gjøre", smilte den ene av dem.

Han var mest opptatt av hvor jeg kom fra om det var kulde der. Jeg kunne bekrefte kulda, men måtte avvise spørsmålet om pingviner. "De lever bare her og i Antarktis", svarte jeg.

Avisene er fulle av presidentstoff om dagen. Både om helten Mandela og antihelten Suma som har bedt om unnskyldning for sin umoralske adferd. Men mye handler om mr Mandela og dagen for 20 år siden. Storavisen Die Burger har en flott førsteside med en tegning av Madiba sammen med en kopi av løslatelsesdokumentet hans. "27 års vei til frihet", heter det i en overskrift, på en artikkel som velger å se fengslingen av Nelson Mandela som en lang frihetskamp. "Den lange veien" er også et begrep og en boktittel som brukes ofte når helten skal beskrives.

"Hello Sir!"


Den svarte politimannen kom bort til meg der jeg sto på veikanten i inngangspartiet. Han hilste meg i handa på den spesielle ANC-måten. Håndtrykk opp, ned og opp. Jeg hadde øvd i forkant og kunne hilse på den måten. Et smil, et spørsmål og noen tårer i øynene. Jeg var jo egentlig en av svært få hvite menn som synes å bry meg om å være på stedet. Den svarte politimannen var lutter glede.

"En viktig dag, Sir, synes du ikke? For oss alle. For nasjonen og for folk. Han ga oss vår frihet. Takk for at du er her og støtter oss!"

Klart jeg støtter dem. Som et nysgjerrig og engasjert menneske måtte jeg bare til fengselsporten denne dagen når jeg nå hadde muligheten til det. Se stedet som for 20 år siden var verdens aller viktigste sted. La meg fotografere i skyggen av Mandelastatuen som står der. Men først og fremst være der, og oppleve at ANC ga meg en t-skjorte og politimannen et håndtrykk. Og jeg sa:

"Det er jeg som skal takke".

tirsdag 9. februar 2010

Tomme lekeplasser

Få land har en så flott infrastruktur som Sør-Afrika. Flotte veier som blir enda bedre til VM, et jernbanenett som dessverre ikke brukes, orden på el-forsyning, vann og avløp. Jeg snakker nå selvsagt om den delen av landet som har den blanke sida opp. I bydelene der reguleringsplaner forteller at det skulle være skog eller gress, men der det bor tusener av mennesker, er det ikke like stas. I beste fall har Escom, kraftselskapet, satt opp en del stolper som det går et virvar av enkeltledninger ut fra. Fellesdoene er av betong eller plast, og er plassert her og der og svært ofte tette. Vann hentes fra en gammeldags vannpost.

Men det var ikke det jeg skulle snakke om. Det var lekeplasser. For innimellom alle hus i de flotte velregulerte delene av landet finnes det små perler av noen parker. Der står ofte en sklie, et huske, eller desse som det heter hjemme i Tromsø, og gjerne et klatrestativ. Rett i nærheten er det som regel et flott stort tre som gir nødvendig skygge for den krakken som er satt opp til beste for ungenes voksne følge. Det eneste som mangler er unger.

Jeg kan skjønne at de ikke er der på hverdager midt på dagen. I Sør-Afrika som i den vestlige verden ellers er det et kraftig press på hverdagsøkonomien, og alle som har mulighet må jobbe. Ledigheten blant hvite er faktisk ikke mer enn fire prosent om statistikken ikke lyver. Og det gjør den sikkert.

Men også på ettermiddagene er lekeplassene tomme. Gresset vannes av kommunalt ansatte så lenge det er en sjanse for at gresset ikke blir gult og tørt. Da klippes det også. Alt er innbydende.

Vi har undret på hvorfor disse lekeplassene ikke brukes, og kommet til at det også her er frykt ute og går. Historier om unger som kidnappes verserer, historier om hevngjerrige gjenger som kommer og truer vanlige mennesker også. Frykten hersker. Få hvite går ut i det offentlige rom. Og aller minst blir ungene tatt med.

I de fattige bydelene finnes det små løkker. Noen steder har myndighetene satt opp ett og annet lekeapparat. Områdene er ellers preget av søppel og forfall. Men merkelig nok, her leker ungene. Disse områdene blir brukt. Så bor heller ikke disse ungene i små reservat der bakhager med høye gjerder er virkeligheten. De har knapt et hus å bo i, og bor de i et hus, er det i alle fall ikke egnet for innelek, knapt for innestemme.

Sør-Afrika har fortsatt et håp om å bli den første arrangør av sommer OL. De har allerede søkt en gang, og fikk avslag. Nå skal VM arrangeres, og landets myndigheter håper å vise fram en verdig kandidat til å arrangere OL selv om det aldri blir mulig å arrangere slike leker med samme presisjon som Kina gjorde sist år.

Et land som vil arrangere noe så stort som OL er villig til å bruke enorme midler i forkant. Både på å fornye infrastruktur, bygge nytt og vise fram landet sitt fra den aller beste sida. Det er samtidig også viktig å dyrke fram idrettsutøvere i toppklassen.

Sør-Afrika med sine 50 millioner mennesker har få gode internasjonale idrettsutøvere om vi ser bort fra cricket og rugby. Noen finnes det selvsagt, men ikke i det monn en skulle tro. Kanskje er frykt noe av grunnen. Frykt og fattigdom. Kanskje er det så enkelt at unger som har råd til å bli flinke i sport og idrett vokser opp uten mulighet for lek som er fri nok på plasser som er store nok til å springe omkring, som har trær som de kan klatre i og falle ned fra, mens de som har en slik hverdagsmulighet aldri fikk råd til et par joggesko.
I ettermiddag er det igjen fotballtrening for guttene mine i Waterwerks. Det er en fotballtrening med bare tær.

torsdag 4. februar 2010

En VM-drøm

Dagene fram mot VM i fotball går fort. Daglig er det små og store nyheter fra og om VM-arrangementet. Det aller meste gjelder Bafana Bafana, Sør-Afrikas lag som skal delta. Meningene om laget er delt. Blant svart ungdom er de heltene som ikke har en snøballs sjanse i helvete. Blant den hvite befolkningen er de bare laget uten sjanse.

Denne helga skal Sør-Afrikas cricketlag ut i testmatch mot India. Det betyr egentlig at de skal spille en ordinær landskamp over en dag. Om jeg har forstått cricket rett, blir en slik kamp fulgt opp av et par tre ordinære kamper der minst en går over flere dager. For en utlending som meg er det lett å si: Hvem bryr seg. Svaret er like enkelt: Hele det sportsinteresserte Sør-Afrika. Kort og godt. Interessen for fotball er ikke akkurat like overveldende.

Jeg har klart å skaffe billetter til tre VM-kamper der det bare er den første kampen jeg vet hvilke lag som skal spille. De to andre er i sluttspillet, så der bestemmes lagene av resultatene. Nord-Korea mot Portugal på nye Greenpoint stadion kan likevel bli både en interessant og spesiell opplevelse. Hva Nord-Korea står for aner jeg ikke. Mitt første minne om Portugal er knyttet til vM i 1966 der den svarte spilleren Eusebio var den stigende stjerne og det ble snakket om en ny Pelé. Han ble kaldt "The Black Pearl", var født i Mozambique in 1942 og er stadig en av de viktige i fotballens Hall of Fame.

Kanskje dukker det om en ny perle i denne kampen. Jeg gleder meg i alle fall. Artig blir det også å dele opplevelsen med store unger, og kanskje flere.

På Village of Hope er det en liten stor gutt. Ruben er ni år, full av liv og energi. Han klarer nesten ikke sitte stille, og er med andre ord oppskriften på den perfekte niåring. Ruben er en av dem som er med og spiller fotball for sin bydel. Elgin Timbers som bydelen heter, er en fattig og et lite attraktivt område. Ikke en gang norske eiendomsmeklere ville gitt området et potensiale. De har imidlertid en diger, uslått rugbybane i sin umiddelbare nærhet. Men det er fotball som gjelder. Laget er slett ikke noe godt lag, men de vil veldig. Og fotball er tingen.

Jeg hadde en tanke om å undersøke muligheten for etterbestille en ekstra billett til min lille store venn Ruben for kampen mellom Nord-Korea og Portugal. For meg hadde det blitt et minne for livet å kunne ta han med, for Ruben ville det også være en opplevelse, og kanskje en ekstra oppmuntring og påminnelse om at det for han og de andre de egentlig arrangerer VM.

Nå må jeg vente en stund med å bestemme meg. Ruben og søsteren står i ferd med å flytte ut av Villagen og inn til en fosterfamilie. Nå har jeg vært her i Sør-Afrika så lenge at jeg vet det vil være skrekkelig galt å ta en gutt i en slik familie med på noe slikt, uten at de andre fikk samme mulighet. Nå aner jeg ikke hva slags familie min venn og søsteren får. Jeg vet bare at jeg vil savne han og smilet hans når han drar. Samtidig vil jeg følge nøye med. Kanskje kan vi likevel få til å få en felles VM-opplevelse, Ruben, de store unga mine og jeg.

Det hadde vært noe det.

tirsdag 2. februar 2010

Nasjonale utfordringer


Da det ble kjent at president Zuma hadde fått sitt 20. barn, vakte det oppstandelse her i Sør-Afrika. Ikke fordi han er så produktiv, men fordi barnet er født utenfor ekteskap, og at fødselen skjedde bare noen få uker etter at han gifta seg med sin femte kone. Polygamist og å kvinnebedårer er en merkelapp den sørafrikanske presidenten må bære. Men han forsvares av mange av sine partifeller i ANC. I alle fall av den mannlige delen. Spinnesiden i partiet er mye mer kritiske. De mener både han bør i terapi for sin seksuelle appetitt og se at dette har politiske konsekvenser i landet der det er en kampanje mot "å sove i mange senger".

Samtidig er det akkurat i disse dager 20 år siden daværende president Fredrick de Klerk erklærte den gamle apartheidtid for over, at ANC og andre "opprørsparti" ikke lenger var forbudt, og ikke minst at det levende kampsymbolet Nelson Mandela skulle løslates.

Forut for de Klerks tale 2. februar 1990 hadde det pågått harde forhandlinger mellom de svarte politiske opprørerne og regjeringens folk. Det internasjonale presset på Sør-Afrika var enormt; Øst-Europa hadde åpnet sine grenser, Berlin-muren hadde falt og Sovjetunionen var i oppløsning. Ja, selv i Kina var det en synlig opprørsbevegelse. Sør-Afrika måtte i denne settinga bare løsne litt av jerngrepet som landet var holdt i siden 1948, og bli en del av den nye, grenseløse globaliserte verden.

"Vi må huske at heller ikke Sør-Afrika hadde stått stille fra 1948 og fram til 1990. Det skjedde en positiv utvikling, en endring, også i det politiske systemet her i landet", skriver de Klerk.

I disse dager minnes Sør-Afrika februardagene i 1990. Storavisa Cape Times har kommet med eget bilag der både de Klerk og daværende ANC-leder Mbeki skriver sine minner om forløpet for prosessen. De er forbausende enige i sine beskrivelser av hva som skjedde. Det heter at det er seierherrene som skriver historien, og kanskje viser dette at det var minst to sider i denne konflikten som står tilbake som seierherrer; en vinn-vinn-situasjon.

President de Klerk blir fortsatt sett på som en svært modig mann, og den hvite mannen som våget bryte konvensjonene og lande helikoptrene som harvet over townshipene på evig jakt etter opprørere.

Mbeki som da ledet ANC overtok president-embetet da Mandela etter en periode forlot det. Nå er presidentstafetten i Zumas hender. Han fortsetter ANC-linja, og hans medarbeidere er svært lojale til det han gjør, og hvordan han handler. Utfordringene i Sør-Afrika står i kø. Det er en uendelighet av oppgaver som må løses. Folk trenger bolig. Folk trenger stabile jobber. Barn trenger å et samfunn som tar var på dem. Menn trenger sosiale sikkerhetsnett, kvinner trenger edru menn og hele samfunnet trenger en sakte demokratisk skolering.

Få land er vakrere, få land har flere ressurser, få land har vennligere mennesker, og få land kan vise fram større kontraster i land og folk. Men få land bergtar dem som er her mer enn dette landet langt i sør. Med sitt konglomerat av mennesker, kulturer, språk og landskap byr Sør-Afrika sine gjester på raushet og mangfold. Måtte det bli til glede for enda større deler av befolkningen enten de er født i eller utenfor presidentens ekteskap. Uansett må landets leder kjenne sitt moralske ansvar. Enten det er for sin livsførsel eller sitt folk.