Slangetid

Jeg har i mange år lurt på hvor lenge Adam var i Paradis. Stakkars mann. Han var omgitt av allslags farer, dyr og skumle skikkelser som Eva. Og frukttrær. Han var en utsatt mann, som nok fant Paradis, men ble, i likehet med Eva fristet både av epler og slanger.

Her i Afrika er det straks sommer. En god vårdag kalte de dagen i går. Bilens utetermometer passerte for første gang 30, og selv om den ikke på noen måte er et instrument som viser målinger meteorologisk institutt kan gå god for, gir den en pekepinn. Jeg har i alle fall vært nødt å ta på meg mer klær når den viser under 15 grader, og er veldig klar for shorts over 22. Nå er det definitivt shortstid i rimelig nærhet.

Min snart 18 år gamle engelske venn Arron ler av min slangefrykt. Han vet mye om dem, og sier at det er først når det blir sommer de blir aktive. Slanger er vekselvarme dyr og trenger solskinn og sommer for å funke skikkelig. Nå er det slike forhold.


Men sommeren har ikke bare varme, glede og utsikt til strandliv. Der er også farer som venter i gresset. I denne delen av verden er det slanger. Mange, store og farlige slanger. La meg innrømme med det samme. Jeg har slangeskrekk herfra til Baddern (det er i Nord-Troms og veldig langt unna). Og jeg har sett slanger. I alle fall to. Den siste var i et bur og lå stille, så den skremte meg ikke mer enn at jeg kunne ta et bilde av den.

Den andre kom plutselig på meg. Jeg var ute og gikk til vår lokale by, og hadde ro i sjelen den sterke trafikken rundt meg til tross. Fortauet hadde jeg stort sett for meg selv. Her går ikke hvite menn og kvinner der de kan kjøre, og til og fra byen både kan man og skal man visst kjøre. Men ikke vi. Vi går. Og da var da jeg fikk øye på ansamlingen av mennesker som helt umotivert hadde plassert seg i utkanten av bensinstasjonen bak en bakkie, en hvitlakka mindre bil med lastplan av den typen som kalles truck i andre land. I midten sto tydeligvis sjefen. Han hadde i alle fall den fineste lua og den digre peilestaven for bensintanken handa. Rundt han sto folk av mange slag, også to hvite kvinner.

"Snodig", tenkte jeg.

Jeg klarte selvsagt ikke å styre nysgjerrigheten min og strenet bort. I det jeg rundet hjørnet, så jeg den. Den feite slangen på bakken i midten av forsamlingen. En puffadder, et stygt brunt, svart og hvitt monster. Hodet var halvveis av, og dyret var dødt. Siden denne lå på en bensinstasjon midt i byen er det sikkert nærliggende å fleipe om redsel for bensinslanger og slikt. Men min skrekk er altfor margstyrt til at jeg klarer det.

I går var jeg medhjelper på kids club i en kirke i Grabouw. Det gjelder å holde unga vekk fra rampestreker, drugs og heftige eldre ungdommer. De siste to ukene har det vært vårferie og dermed skolefri. Ungene skulle aktiviseres både ute og inne. Fotball, kanonball og tautrekking var populært. Plutselig ble en av mine medvoksne, Daz, oppmerksom på noe som foregikk uorganisert i utkanten av den store kirketomta. Han gikk bort og så at smågutta hadde kappa hodet av en liten slange og barføtt sparka fotball med slangehodet.

Han stoppa leken. Like skremt som meg, til latter fra de små lømlene.

Statistikken, erfaringen og kunnskapen her sier at slanger er reddere mennesker enn mennesker er slanger. Den forteller også at flere mennesker i dette landet, som er et slangeland, dør av menneskebitt enn av slangebitt. Og skulle vi være så uheldige å bli bitt, finnes god motgift over alt. Med andre ord, slanger finnes over alt, frykten er i oss.

Siden jeg jobber i en dal der folk er smilende og har tid, der epler finnes og der slanger i hopetall er til stede, er det kanskje nabolaget til Paradis jeg befinner meg i. Men Adam har jeg ikke sett. Men jeg gjenkjenner noe. Slanger.

Fortsatt er jeg livredd slanger. Det skal ingen ta fra meg. Verken Arron eller statistikk.