Teletjuver

"De er små og hurtige, og de kommer om natta. Vi ser dem ikke, fordi de er så små og hurtige. Selvsagt bor de her i byen, men det er ingen som kjenner dem. De er bare ute om natta".

Vår lokale håndverker er like indignert over at en del av Grabouw lenge var uten telefon. Ja, faktisk halvannen måned. Årsaken var at noen hadde stjålet telefonlinja. De hadde klatret opp i stolpene, kappet ledningen i tre, fire hundre meters lengde, kveilet den opp og stukket av gårde med den. Tilbake hang vare en liten stubb og dinglet ned fra den blå himmelen.

På våre kanter kan alt selges. Og alt selges. Marked finnes over alt. Vi kjøper våre søppelposer i et gatekryss når vi står på rødt lys. Der får vi 20 gode, svarte, poser for 20 rand. Er vi heldige får vi to pakker for samme pris. Der selges det også hatter, mobilladere og kart om noen har kommet over en kartong av det slaget noe sted. Om de passerer en åpen bakkie med frukt på lasteplanet hender det fristelsen blir for stor. Da kan en kjapp arm og en bestemt hånd raskt ende opp med en fersken eller et stort deilig rødt eple.

Her om dagen ble jeg fallbydd røde dokoster utenfor posthuset her nede i Somerset West. Da trakk jeg på smilebåndet. Ikke akkurat stedet for å kjøpe sanitært ekstrautstyr, men noen hadde tydeligvis funnet en kartong røde dokoster. Slikt er en skatt om det blir solgt.

Rett etter at tjuvene stakk av med telefonlinja i Grabouw, startet Telecom jobben med å utbedre feilen. Ny ledning ble lagt ut og arbeidet startet. Kun tre mann var på jobben, og den skulle skjøtes i begge ender og festes i fire fem stolper, så det tok naturligvis tid. Da de Telecom-ansatte kom på jobb den tredje dag, var den nye ledningen søkk vekk. Like søkk vekk som summetonen hos de abonnentene som var avhengig av ledningen. Linja forble stille. Dagen etter startet sommerferien, og da er det ingen som forventer at noe skjer. Aller minst at en manglende telefonlinje erstattes. Først for en uke siden, etter sommerferien, varledninbg og summetone tilbake.

"Vi tror vi vet hvem de er. De er små og hurtige."

Vår håndverkervenn er oppvokst, gift og snart bestefar i Grabouw. Hans er like indignert som mange andre over tyveriet. Hvor han hadde fått det fra at tjuvene er små og hurtige, aner jeg ikke. Da jeg var liten gutt hadde jeg en forestilling om at tjuver hadde det tverrstripete genser, mørkt hår, maske og sekk på ryggen. De sjeldne gangene jeg var ute med mamma eller pappa etter mørkets frembrudd, kikket jeg alltid ekstra godt etter om jeg så noen slike. Aldri så jeg noen tyver. Hvor forestillingen om de små raske tjuvene kom fra, aner jeg ikke. Men forestillingen var svært levende, og jeg likte å høre på vår venn. Han er en fornuftig mann og en flink håndverker som har mer enn nok å gjøre. Etter som han ofte har oppdrag på byggeplasser vet han noe om byggevarer som forsvinner om natta.

"Det verste er at Telecom blir tilbudt å kjøpe tilbake ledningen. Men den andre gangen var det bestilt tyveri. Det vet alle. Du kan bare stikke innom skraphandelen. Der finner du masse flunka nye ledninger. Så lenge det finnes noen som vil kjøpe, vil de små tyvene løpe rundt", mente vår venn. Tjuven er her som over alt ellers avhengig av heleren. I manges øyne er den siste den verste. At lutfattige mennesker som får anledning rapper noe for å få et pusterom i en mistrøstig hverdag, er det ingen som sier så mye til. Men at rike forretningsmenn kjøper tjuvgods og bestiller tjuveri, mislikes sterkt. Slikt er ikke god kristen oppførsel.

Men salg av røde dokoster utenfor posthuset, er det visst ingen som synes er rart.

Svart-hvitt

Somerset West kan se ut som en landsby, men sentrum er i virkeligheten bykjernen i et samfunn med 225.000 innbyggere, og med satellittbyen Strand og områdene rundt, kommer folketallet lett opp i 300.00. Trondheim ville vært stolt over en slik befolkning og krevd storbytillegg. Storgata, eller Main Road som den her heter, er en kilometer lang og strekker seg fra privatsjukehuset Vergelegen til der den krysser Lourendsroad. Etter mitt syn en hyggelig gate, og som nå i juletida har vært stripynta medlys på stolpene i midtrabatten.

En annen ting med Somerset West er at trafikken og parkeringa er svært godt tilrettelagt. I tillegg er den fylt med busker, blomster og trær, noe som gjør den vakker. Nå mer det riktignok slik at svarte og fargede mennesker utgjør hoveddelen av de gående trafikkantene og servicepersonale i og utenfor butikker. Men sånn er det i dette landet, og det er det ingen som reagerer på.

Men jeg reagerte for et par dager siden da jeg var i byen for å stusse håret. Jeg er noe så sjelden som hvit fotgjenger noe som blir bemerket av svarte og fargede som fra sine faste plasser langs noen av veiene venter på at dagens jobb skal dukke opp. En hvit mann i sekstiårene kom kjørende i sin snart 20 år gamle Mercedes og parkerte den innenfor oppmerkede striper midt i sentrum, i Main Road. En svart parkeringsvakt kom bort til han med billettmaskinen sin og ba om litt i underkant av den femmer. Parkeringsvaktene her at autoriserte vester, stemplet ID og beige hatt til vern mot den steikende sola. Vaktenes oppgave er å inndrive parkeringsavgift. Så lenge det er arbeidsløse mennesker, behøves ikke parkometre.

Den hvite mannen så på den autoriserte parkeringsvakta og utbrøt:
"Jeg betaler ingen avgift til en svart mann", snudde på hælen og gikk bestemt avsted.

Jeg ble stående som spikret til asfalten, selv om den både var mjuk og porøs. Jeg trodde ikke det jeg hadde hørt. Det er 20 år siden apartheid ble oppløst, og visst har jeg hørt mange hjertesukk over hvor mye bedre, og ikke minst billigere, alt var i gamle dager. Men aldri har jeg hørt reinspikka rasisme framført i friluft og på offentlig sted.

Det svarte parkeringsvakta tok opp sin røde blokk, skrev ut en avgift, eller bot som vi ville kalt det og klistra den på sideruta. Så gikk han. Jeg ble stående, føttene var ikke lengre så fastlåst, og jeg beveget meg sakte og i sirkel som et litt usynlig vitne. Da bilisten noen få minutter senere kom tilbake og så den røde lappen som sannsynligvis inneholdt et offentlig krav på et par hundre rand, ble han rasende. Han kikket seg rundt, tydelig på jakt etter synderen, men fant han ikke. Deretter tok han boten med seg i bilen og forsvant nedover Main Road.

I mitt fagblad, Journalisten, går det en slags debatt om man i norske nyhetssendinger og media skal kunne bruke hudfarge og kulturelt opphav som ytre kjennetegn. I det godes navn mener sterke og presumtivt kloke mennesker at det skal man unngå for ikke å skape rasisme. Jeg grøsser litt på ryggen over dette. Om vi ikke snakker åpent om hudfarge og menneskelige verdier, tilslører vi et faktum som i store deler av verden er hverdagsproblem nummer én. Selv kan jeg ikke fornekte mine blågrå øyne, eller min hvite hud. Skal jeg ikke legge merke til at andre har en annen farge. Skal jeg fornekte og ikke tillate mine barn og snakke om menneskers hudfarge fordi det er tabu?

Jeg tror vi åpent skal snakke om og legge merke til hudfarge, rase og kulturtilhørighet. Først ved å gjøre oss kjent med særegenheter, språk og kulturforskjeller som disse også har, kan vi sosialt bygge bro mellom oss og dem. Og i det første møte mellom mennesker vil alltid ytre kjennetegn som hudfarge bite seg fast i oss. Da kan vi også ta fram kunnskapen vi har og åpent spørre om det vi undres på, og få svar som kanskje overrasker oss hvite godtroende og naive nordmenn som i det bestes tjeneste gjør det gode en bjørnetjeneste.

PS: Bildet er et illustrasjonsbilde

Balldrømmer

Det telles ned foran VM i fotball. Det er her ikke viktig hvem som vinner, men at alle lag har det så bra at det skapes blest om Sør-Afrika som vertskapsnasjon. Allerede nå har turismen hatt et oppsving, og mer blir det. Kanskje drypper det på noen av dem som bor fattigslig. Kanskje drypper det også på noen av alle de svarte og fargede ungene og ungdommene som elsker fotball. Både for spillets skyld og fordi fotball levendegjør en drøm om å komme ut av et skur, ut av en fattigdom og inn i en god framtid.

Hvert av deltakerlandene i VM blir forlagt på flotte hoteller nær en god fotballbane der de kan trene. Hotellene er ofte av en slik standard som de fleste av oss kun kan drømme om. Treningsfeltene er av en himmelsk kvalitet der det synes som om banemesteren har brukt brodersaks på hvert enkelt strå for å klippe gresset jevnest mulig

Nylig ble det kjent at Uruguay har besluttet å endre sitt oppholdssted. De var rett og slett ikke fornøyd nok med treningsbanen til 50 millioner som er anlagt for dem. "Dette er ingen bane, men en bakke", skal en av lagets ansvarlige ha uttalt.


De kan ikke ha sett hva en bakke er. Selvsagt er hver enkelt av spillernes tær viktige, og det bør ikke være for mye humper. Men det skulle ikke forundre meg om mange av nettopp det lagtes spillere kommer fra områder der jorder og bakker var treningsfelt, og der underlagets ujevnheter ga dem en uovertruffen teknikk til å føre ballen.

Men slikt er visst fort glemt.

De siste par ukene har Matt fra England vært på besøk hos våre fotballunger. Han er en strålende mann som tar seg tid til å oppsøke ungene noen av Sør-Afrikas mange fattigslige områder. Og ungene strømmet til. Han fikk dem til å smile, han bygde lagånd og han skapte positivitet.

Vår fineste bane, i Rooidakka, har flott gress, og ligger nær bebyggelsen. Den er ikke akkurat vannrett, men det er lite glasskår der. Ungene spiller fotball barbeint eller i slippers. Og de spiller av hjertens lyst. De vil opp og fram. Vi vil spille for Bafana Bafana, Sør-Afrikas landslag. Fotball er de svartes drøm. De svartes sport. I bydelen Waterwerks er banen vår en sandgrop mellom det nye kjøpesenteret og bebyggelsen av skur. Der gresser kuer, og for å komme dit, må vi ta oss fram gjennom litt kratt. Midt i sandgropa er det en gressflekk. Den elsker kyrne som holder til i området og som vi må jage vekk før treninga. Men også i sandgropa lever drømmene.


"Hvorfor brukes det ikke litt på å lage små baner i disse bydelene", spurte Matt.

Vi kunne svare at det var vårt ønske, og at vi forsøker å påvirke dem som har penger til å gjøre det. Men i Afrika tar ting tid. Kanskje lenger tid enn i andre deler av Verden. Jeg vet ikke.

Nå satses det på å gi ungene i Rooidakka, Waterwerk og fra alle de mange hundre fattige områdene i hele Sør-Afrika et fotballtilbud fram mot VM som starter i juni. Det blir en kjempeopptur for mange av dem. Spørsmålet blir hvor stort fallet blir når lysene slås av, pengene skal fordeles mellom FIFA og sponsorene, og vinteren på den sørlige halvkule i august sender iskald vind inn i dårlige skur der unger hutrer. Kanskje blir det bare drømmene tilbake. Om grønt gress som er forlokkende for dem, men for dårlig til rike fattiggutter fra Sør-Amerika som en gang i nær fortid fikk drømmen oppfylt.

Privatlivets fred

På store plakater langs motorveien kjører myndighetene en kampanje rettet mot menn som slår, mot familievold og for respekt for kvinner og barn. Kampanjen forteller med all mulig tydelighet at her finnes et åpen og definert problem som rammer mange. Samtidig viser den at det er en vilje til å gjøre noe med dette problemet. Den kjøres ikke bare på plakater, men også I TV og radio. Overgrep, vold og misbruk er utbredt med uakseptabelt. Problemene er under angrep og skal bekjempes.

Sist mandag giftet president Jacob Zuma (67) seg for femte gang. Han har med det tre koner. En av dem han tidligere har giftet seg med begikk selvmord for en del år siden. En annen er han skilt fra. Til sammen har Sør-Afrikas president 18 barn. Før inngåelsen av det siste ekteskapet, gikk han ut med en klar melding om at dette femte ekteskapet tilhørte privatlivets fred, og ba media holde seg på god avstand. Media omtalte det derfor bare som en liten melding nede på avissidene og som en kort melding i radio og TV. I mediene med bilder var kone fem avbildet med respekt og bare med et lite bilde.

Å ha en håndfull koner er selvsagt en kulturbasert skikk som på oss er underlig, men som i dette landet er akseptert. Jeg har i løpet av mine måneder her ikke møtt på menn med flere koner. Men så er også de svarte og fargede jeg har truffet enten svært fattige eller svært vestlig innstilt. Utgangen av et slikt oppsett betyr en kone.

Sør-Afrika gjør en stor jobb for å bli akseptert som et vestlig land. VM i forball som begynner om drøyt 150 dager er en møte å ønske vestlighet på. Oppbyggingen av økonomi, demokrati og medbestemmelse andre faktorer i denne oppbyggingen. Selv om økonomien skranter som en fjern følge av finanskrisa for halvannet år siden, er det vakre landet lengst sør på det afrikanske kontinentet også å betrakte som et utviklet land, men med store fattigdomsproblemer.

Kampanjen langs veiene, på TV og i aviser er selvsagt rettet mot alle. Men fargen på dem som avbildes er svart og farget. I virkeligheten kan det også knyttes til fattigdom og alkohol. Det ligger også en lang tradisjon bak når en mann denger kona si. Jeg har møtt kvinner som sender sønner fra seg fordi de ikke ønsker at deres sønner skal bli som fedrene, men vokse opp med respekt for medmennesker generelt og kvinner spesielt. De lever med et savn etter ungene sine, men tar konsekvensen av kulturforskjeller som bæres videre.

Når president Jacob Zuma gifter seg for femte gang, høres det privatlivet til i en gammel kulturtradisjon. Der hadde det vært herr Zuma som hadde tatt seg enda en kone, ferdig med det. Men når presidenten gifter seg for femte gang, er det et offentlig anliggende. Spesielt fordi myndighetene gjennom sine store kampanjer har åpnet dørene til folks private liv og vil være medansvarlige samfunnsaktører også innenfor hjemmets fire vegger.

Jeg vet ikke hvilke signaler som går ut blant folk flest i dette landet når presidenten tar sin tredje kone i sitt femte ekteskap. I mitt hode og i mine øyne er det en overlevd skikk som sender ut signaler om at kvinner er en av mannens eiendommer, et eierforhold omverden ikke har noe med.

Sør-Afrika har mange problem som det er grunnleggende å endre for og bygge det velstandssamfunnet alle ønsker seg. I et land der gode rollemodeller er noe av det aller viktigste å skape for at endring kan komme i gang, er presidentens holdning og adferd noe av det viktigste.

Men vi vet jo at makt korrumperer. Helt inn i din femte kones soverom.|

Fjellet i brann

I helga brant fjellet på østsiden av Elgindalen. Om ikke steinen brant, ble i alle fall skogen avsvidd i store deler av dalen. Et voldsomt syn.


Den første dagen i det nye året er en av de aller største utfartsdager i denne delen av verden. Da drar alle som ellers ikke har tid råd og anledning til stranda. I et land der de dårligst betalte jobber 14 timer om dagen seks dager i uka, er fridagen 1. januar svært velkommen. De aller fleste virksomheter og butikker holder stengt, og vi som henter fersk brød om morgenen, må leite etter åpen butikk. Svarte og fargede er i alle fall glade for denne dagen, og den 42 km lange strandlinja fra Gordons Bay til Muinzenberg er tettpakket av folk. I alle fall de delene av den der strømmene er akseptable og haifaren ikke overhengende.

Det var da vi skulle ut å se på folkelivet vi oppdaget at det var disig. I løpet av kort tid kjente vi lukta og så hvor det kom fra. Det var klart at skogbrann herjet oppe i vårt område; nær Grabouw.

Vi kjørte turen og gledet oss over folkelivet, selv om trafikken mildt sagt var kaotisk og køene bort i mot endeløse. Men i vest fortsatte røyken å velte seg over fjellkanten og røyklegge hele det veldige område Cape Flat, seks mil på diagonalen, og nesten fire mil bredt.

Da vi senere årets første dag hadde slått fast at heller ikke denne gangen hadde norske hoppere lyktes helt i hoppuka, og den passerte nyttårskonserten fra Wien aldri hadde vært noe tema, dro vi opp til Grabouw for å si godt nytt år til venner og kjente, og forsikre oss om at alt sto bra til. Allerede da vi kom over fjellkanten så vi den voldsomme røyken fra fjellsiden. Flere steder var det tydelig brann med sterk røykutvikling, og på den øverste toppen var det voldsomt.

Det er noe fatalt over skogbrann. Noe definitivt. Vi er fortalt og jeg har lest at skogbranner er mer enn alminnelige i dette området. Den spesielle buskenarten fynbos som lever i disse fjellene trenger ofte en skogbrann for at frøene skal utvikle seg og sprekke tilstrekkelig til at de kan spire, Men furuskogen som preger landskapet i Hottentot Holland hører egentlig ikke hjemme her og skaper problemer når det tar fyr fordi omfanget av skadene og den voldsomme varmeutviklingen er mer til skade enn til hjelp.

I februar i fjor sto skogen som omkranset Grabouw i flammer. Det vil ta noen tiår før den er tilbake, om ikke forørkningen også rammer dette distriktet. Selv om dette er verdens mest fruktbare oase, er det store fjellområder som ligger som ufruktbar ørken - mye på grunn av skogbrann.

Men langs stranda og nede på flaten gikk badelivet nesten sin vante nyttårsgang. De som var mest plaget av brannen der måtte nemlig skumme badebassengene sine for sot. Det gjorde dem skikkelig forbanna.

Skogbrann er katastrofe på så mange måter.