Blå adel

Arbeidet adler mannen. Få steder har uttrykket mer relevans enn her i Sør-Afrika. Arbeidsledigheten er påtrengende høy, og selv om det settes folk til å gjøre jobber maskiner gjør i resten av verden, er den offisielle ledigheten alt for høy.

På den andre siden er den uoffisielle ledigheten atskillig lavere. Enkeltmennesker finner seg noe å gjøre. En rand her, en rand der. Det blir fort en hundrelapp av det - nok til dagens måltid for familien, litt til parafin om det trengs en tier til mobilen og 20 til strømmåleren. For myndighetene er denne grå økonomien på siden av det meste et slags problem. Men bare en slags. De vet også at samfunnet hadde stoppet opp uten alle dem som gjør de små og store jobbene uten å være registrert, uten å betale skatt uten å ha noen sosial sikkerhet verken i eller utenfor jobb.

Vi trenger nye svarte sekker til søplekassa vår. Det går en del av dem gjennom uka. Den første rullen kjøpte jeg på Pick and Pay, en av flere kjedebutikker som finnes ikke langt fra der vi bor. Posene lå i en rull nederst og var vanskelig å få øye på. 25 rand for 40 poser var heller ikke billig. Men kort tid etter skjønte jeg hvorfor. Den slags kjøper man av gateselgerne som står i lyskrysset på motorveien. De gir deg to ruller svarte poser for 20 rand. Det er stedet for den slags handel, jeg må bare ha pengene klar. Jeg trenger en rull eller to, og de unge mennene tjener en skilling. De samme unge menn selger forøvrig noen gyselige pyntefisker i metall, visstnok til blomsterbed, afrikakart, småvesker og mobilladere.


Men arbeidsfolk er det nok av. Ledige hender likedan. Og du vet når du ser en med jobb. Han har blå nylonbukse. Alle som vi i gamle dager ville kalt arbeidere har slik bukse. Den er ikke bare et praktisk antrekk, den er også en uniform og - kanskje det viktigste - den er et adelsmerke, et klassetegn på at her er det en som har inntekt. Er det firmamerke på uniformen, er statusen så høy at det nesten gir kreditt alene i en av de mange småsjappene som finnes over alt. De som har varer og der den viktigste delen av innredninga er et gittergjerde fra gulv til tak mellom kunder og betjening. Det gjelder jo å skape tillit i forretninger. De som handler der er ofte menn i blå bukse. Ja så viktig er den blå buksa at selv portvakta på barneskolen bærer en slik - med stolthet.

Når vi bestiller håndverker hjemme, dukker det i de aller fleste tilfeller opp en bil med en mann. Her dukker det opp en bil med tre mann. Sjefen som kjører folka sine, sittende på lasteplanet, dit de skal. Det er håndverkeren, han som kan faget, og en håndlanger. Såpass må det være skal jobben gjøres. I forrige uke fikk jeg lagt nytt laminatgulv på soverommet. Teppegulvet var aldeles for jævlig innsausa. Jeg kjøpte selv gulv og fant håndverkere. Og ja. De kom tre stykker. En sjef og to som gjorde jobben. Vi avtalte pris, 400 rand, 320 kroner, for mine 12 kvadrat, en pris som jeg hadde sjekka ut som passe. Da jeg kom hjem, var glippa mellom vegg og gulv sikk-sakk og stedvis større enn gapet mellom meningsmålinger og valg, mens de fine røde listene som jeg ba dem ta forsiktig ned, var splintret og lagt i haug. Jeg ble rasende, ringte snekkeren sporenstreks og brukte storstemmen. Han unnskyldte seg, og sa de hadde gjort sitt beste, før ham sa: "Men unnskyld sir. Hva hadde du ventet deg for 400 rand?"

Han hadde selvsagt rett. Heller ikke her får du all verden for 300 kroner.

Men en halvtimen etter var sjefen sjøl der og retta det hele opp. Uavgjort mellom byggherre og snekker.