Hvor sitter nissen

Nissen sitter definitivt ikke på låven. Det har jeg spesielt erfart her i Afrika. Selvsagt har de låver her også. Området der vi er mest, Overberg og Elgindalen er jo rene landbruksdistrikt, og gårdene er enorme. Gårder nede i 100 mål, er direkte småbruk, men disse småbrukene har som regel et større potensiale. De må bare skaffe vann nok.

I dag er det julaften, og vi er i et fremmed land. Vi har ikke ekte granbusk, men et tre som er en meter og 20 med masse lysledere som blinker i masse farger. I sangen. "Du grønne glitrende tre, god dag", ønskes treet velkommen med julelys, norske flagg og en blank stjerne. Alt skal minne oss om vår Gud. Jeg kan med min beste vilje ikke se sammenhengen mellom norske flagg grantrær og Gud, men la gå. Det er julaften og jeg skal ikke kverulere.
Da jeg kjørte i sentrum av Grabouw i går, var det mange som hadde tatt på seg en nissehue. Det er forresten lenge siden slike luer var synlige plagg i vårt lille og mange av de store byene. Ikke rart. Lua er av grei kvalitet, varm og svært billig. Ni rand er ikke mer enn hva en drøy taxitur koster, og de regnes som billige. En av dem som hadde en slik lue, var en blåkledd mann som satt ved fotgjengerfeltet i det største gatekrysset i Grabouw. Han hadde naturligvis en flaske øl. En stor flaske. Noe skal nissen trøste seg med når han ikke kalles til tjeneste av vår cocacola-nisse med hvitt skjegg, rød drakt og hele pakka.
Selv var jeg en slik her om dagen. Vi hadde bygd om en tilhenger til en nisseslede. Den var kunstferdig dekorert og jeg var svært stolt over å ha hatt den oppgaven. Aldri blir du så sett som når du er Fader Christmas. Og selv om det var ungdommen på lasteplanet til bakkien som dro min slede som kastet sukkertøy ut, var det i nissens navn.
Jeg reflekterte om dette jeg var med på var lurt, og politisk korrekt. Selvsagt er det ikke det. Hvit mann drysser ikke ut søtsaker uten et snev av imprealisme i handlingen. Og la svarte og fargede barn løpe etter sukkertøy, kan sees på som ille. Likevel gjorde jeg det, og likte det. Jeg ønsker å se forbi det negative i denne type handlinger og heller se det som en velment julehilsen fra mange av oss som i hverdagen jobber med og blant alle disse folka i Grabouw.
En annen ting jeg har reflektert over, er hvorfor vi kobler en rødkledd nisse til en jødisk fødsel for 2000 år siden. Og lar vintersnø og nordeuropeisk klima bli en del av en verdenskulturarv knyttet til en religion som oppsto i Midtøsten.

Så får vi helt til slutt undres på hvor nissen egentlig sitter. I Norge på en låve, i Grabouw i et gatekryss.
God jul

Folk og penger

Når min forlengst avdøde pappa ble engasjert over at ingen brøy seg med mennesker, brukte han å si: "Se på Norges lover. Der skal du ikke bla lenge før du kommer til det som omhandler verdier og penger. Men du må bla over 250 sider før du kommer til forhold om hvordan vi behandler hverandre". Jeg har aldri etterprøvd hans påstand. Det er heller ingen vits, fordi utsagnet generelt handler om at vi alltid setter penger foran mellommenneskelige forhold.

Natt til fredag var det to branner i Khaylelitsha mellom her jeg bor og sentrum av Cape Town. Jeg oppdaget brannen da jeg leste en notis på nettsidene til en avis her. Ingen bilder, ingen intervju, ingen kommentarer annet enn fra en kommunalsjef for Cape Town Disaster Management Centre, noe vi ved å strekke et stykke kan kalle Cape Town elendighetssenter.

I brannene ble 260 mennesker hjemløse, noen, et ukjent antall, ble skadet og 79 shacks, skur brant ned. Og det er vel fordi det er skur og ikke hus i tradisjonell forstand at få bryr seg. Myndighetene opplyser at de berørte fikk litt mat og ulltepper, og at de raskt vil rydde området og skaffe folka der noe bygningsmaterialer slik at de kan bygge seg nye skur.

Cape Town er skurenes by. Det kommer en jevn strøm av mennesker til byen på jakt etter jobb og en framtid. Myndighetene bruker en god del penger på å bygge hus, men alt for lite. I Mellomtiden må folk nøye seg med å bo i en skur. For det handler ikke om vilje hos de svarte og fargede. Det handler om mulighet.

Jeg bor bare et kvarters kjøring unna Khaylelitsha og har gjennom mange år opparbeidet et blålysvarsel når noe skjer. Likevel ante jeg ingen ting om denne gigantiske brannen som rammet så mange. Hadde ti boliger i USA brent ned, ville vi starte hjelpeinnsamling til alle dem som mista julefeiringen etter at v i hadde sett gråtende mennesker på TV.

Ingen gråter på TV etter storbrann i Khaylelitsha. Det er jo brannsesong og i Khaylelitsha bor det et par millioner mennesker, grovt regnet. Ingen gråter over at skur brenner, barn og voksne blir hjemløse. De får jo nye materialer til å bygge en ny shack.

Jeg lurer på hva jeg gikk glipp av da jeg orienterte meg i verden på 70- og 80-tallet. Noe må det være. Jeg føler det er kollektivt. For dette er vel den egentlig rasismen. Når vi ikke bryr oss når tragedien rammer, fordi det rammer fattige svarte mennesker.

Også bor de så langt unna området der julenissen bor.

Tvil om jul

Lengter hjem
Det står en vaktmann utenfor Kvikk Spar i Somerset West. Han er alltid hyggelig og henter fram en handlevogn når vi kommer. Vi bruker å veksle noen ord, og i morges var temaet naturligvis jul og julefeiring. På mitt spørsmål om han får en hyggelig jul, svarte han at han håpet det, men at det ikke så veldig lyst ut.

¬"Jeg kommer ikke til å være sammen med familien min i år heller. Det er andre jula på rad. Du skjønner, sir, det er så langt hjem."

Den flotte mannen fortalte at familien er splittet på tredje året. Han bor i Somerset West i utkanten av Cape Town, familien bor i Zimbabwe. Nå håper han at jula vil føre med seg noen ekstra rand i driks slik at han kan ta to uker ferie i januar og reise hjem.

"Det er dyrt, men jeg savner familien min veldig", sa han.

Jeg spurte han ikke om hva han hadde arbeidet med hjemme i Zimbabwe. Sannsynligvis var han noe helt annet enn dørvakt på en liten matbutikk. Men er du flyktning til et land med stor ledighet, nytter det ikke å være kresen. Da er alle jobber en måte å holde seg flytende på. Eller i alle fall ikke drukne i elendighet.

Svært mange av dem som flyktet fra Zimbabwe, gjorde det fordi det politiske systemet for dem ble uholdbart. Det er få hvite flyktinger. De som drar, er fargede og svarte som yrkesmessig sto nær den hvite regjeringen. Da endringen kom, ble alle kastet ut. Også de svarte som burde vært en ressurs. Om noen er kastet ut med badevannet er det denne gruppa.

Jeg jobber sammen med en av dem. Hjemme var han sjef for en varehuskjede. Her er han kursleder på lav lønn for svarte og fargede som vil prøve seg ut i businessens verden. I starten måtte han bo i et skur i utkanten av Cape Town. Nå deler han hus med broren som er kommet og som er vaktmester i et skole- og kurskompleks.

Over alt sier de det samme: "Det er uholdbart å bo hjemme. Vi måtte dra, selv om vi bor dårlig og bare har en dårlig jobb."

Tenk om alle disse menneskelige ressursene var tatt i bruk. Da hadde veksten i landet kommet, og færre hadde møtt oss i døra med tvil om god jul.

Min andre luke

I dag mener jeg at alle barn bør være noens favoritt
I vår vestlige kultur dyrkes barn som en gave. De blir tatt vare på, de blir stelt og matet, blir lekt med og lest for. De er verdens midtpunkt helt til de kommer i sin første sosiale setting og oppdager at det finnes andre midtpunkt der ute. For mange av disse ungene er det et sjokk. De har jo erfart hele livet at de er aksen jorda snurrer rundt, og at de selv kan både snurre den ene og den andre rundt lillefingeren.


For andre unger er kampen for litt mat, for litt drikke og for et voksent smil dagenes viktigste utfordring. De er ikke vant til å bli sett på samme måten. Deres dag består i stor grad av å søke voksen blikkontakt når de har muligheten til det. Å ta ei av disse små på fanget, er en gave.

Village of Hope i Grabouw, eller farmen som den også kalles til daglig, er midlertidig hjem for 8-10 unger. De er alle HIV-smitta, og går på behandling. I Villagen har jeg ei lita favoritt. De fleste er små, under tre år. Hun heter Isiphele, er to og et halvt år, har svært mørk hud og et vakkert smil. Første gang i møttes, sto hun i utkanten av flokken. På et slikt barnehjem som dette er, er kampen om voksenkontakt en del av kampen for tilværelsen. Selv om Isiphele er ei robust lita jente, har ikke en del av guttas medfødte pågåenhet. Hun avventet.

Andre gangen jeg møtte dem, tok jeg meg bedre tid. Jeg satte meg ned og tok en etter en på fanget. Sang for dem norske sanger. Tekstene var meningsløse. Ingen av dem hadde noen gang hørt norsk språk tidligere, men det betydde lite. Det å være alene barn på et voksent fang, og det i tillegg hos en voksen som sang akkurat for dem, var stort.

Isiphele sto fortsatt i utkanten av flokken. Men det var andre voksne der som var klokere enn meg, og som så hennes blikk. Hun ble leid bort til meg, og jeg så de tindrende øynene hennes, og falt pladask. Hun havnet ikke bare på fanget, men også i armkroken.

De siste ukene har jeg brukt mer tid ved tastaturet enn ute i communityene, og min verden er begrenset. Straks mesteparten av skrivearbeid er levert, blir det mer tid i den virkelige verden. Da vil det på nytt bli anledning til å møte menneskene der ute oftere. Jeg gleder meg til det.

Jeg er likevel oppom Village of Hope noen ganger i uka. Da passer jeg alltid på å stikke innom babyuniten som avdelingen der ungene er, heter. Uansett når jeg kommer, strekkes det ut små barnearmer mot meg. Lille Petronille som også er drøyt to år, har jeg mest smilkontakt med. Hun har akkurat lært å gå, og har verdens vakreste smil. Vi tøyser litt og prater litt.

Det er armene til Isiphele jeg mest ser. Selvsagt skal jeg være raus med klemmene og smilene. Ungene fortjener det. Nå er hun ikke sky som før. Nå kommer hun løpende til meg med armene utstrekt, og smilet påskrudd. Jeg løfter henne og tar henne på fanget. Vi prater litt og koser litt til hun er fornøyd. Til hun igjen har fått bekreftet at hun er noens favoritt. Da er hun glad.

På de snart fem månedene vi har bodd i Afrika, har ungene vokst. Jeg er sikker på at voksenkontakt er god gjøding for at små sjeler skal få store trygge kropper. Unger som fra før er svake, trenger det mer enn noen. Men også unger nær oss, har det samme kravet. Likevel, det er ikke bare lov å ha en ekstra favoritt. Ikke bare i Afrika, men også i enhetssamfunnet Norge.

En baby i første adventsluka

Det finnes øyeblikk som klumper seg i halsen. Jeg hadde et slik for noen få dager siden, første gang jeg møtte to uker gamle Zano. Den to kilo lille bylten med verdens mjukeste hud hadde kommet til Village of Hope et par dager i forveien. Han sov fredelig og ville nesten ikke våkne til neste viktige måltid. Det er i min første adventsluke .og ikke den siste det ligger en liten baby

De fleste babyer og nyfødte fremkaller jo omsorgsfølelse i brystkassa, godhet i magen og smil i hele hodet. Slik var det også med Zano. Men det var et aldri så lite men. En så liten gutt burde være hos mamma, eller i det miste pappa eller bestemor. Zana var hos oss på Village og Hope. Et godt sted med mye omsorg, men likevel en nødløsning for alle små barn. For en to uker gammel prematur baby er det ekstremt og svært ekstraordinært å bli tatt omsorgen for av fremmede hvite fra et fremmed land.

Zano er en av de mange barn som ble født uten vinnerloddet i bleiesnippen. Zano ble født uten lodd og det var knapt en bleiesnipp som ventet han da han kom til verden i et skur i Waterwerk, midt i Grabouw og akkurat et langt steinkast fra byens nye kjøpesenter. Mamma er 23 år og har fra før en fire-fem år gammel gutt. Nå er hun blind og uten omsorgsevne, selv etter afrikanske forhold. Da er det lite igjen

Mamma har lite, bortsette fra HIV-smitte og dyp fattigdom. Hun ble blind som en følge av at hun ikke har tatt medisinene rett. Dermed er hun i ferd med å utvikle AIDS. Blindhet er en del av dette. Hun har i tillegg tub og ellers i dårlig forfatning, og har sagt klart i fra at hun ikke har mulighet til å ta vare på babyen sin, og ber andre overta. Hvor lenge Zana har en levende mamma, vet vi ikke. Det jobbes hardt og innbitt for å skaffe den lille yndlingen en "ny" mamma og fosterforeldre som kan ta ansvaret for han.

Historien om Zano er svært virkelig, og svært trist. Det som gjør den enda tristere, er at han ikke på noen måter er unntaket. Han er en av mange tusen små gutter og jenter som hvert år blir født inn i denne verden med en syk mamma, uten noe hjem og uten noen som kan hjelpe dem inn i framtida. Jeg vet det fordi jeg har besøk mange skur i ulike bydeler og sett de små byltene inntullet i bortest i den slitne sofaen. De er mange, og framtiden er omtrent like lys som veggene i det sotede skuret.

Jeg skriver dette på verdens HIV/AIDS-dag. En dag da kanskje noen ser problemet. Selv om det ser svart ut. Selv om det i dag dør rundt 1000 mennesker bare her i Sør-Afrika, og like mange i morgen, er det ikke helt svart om vi bryr oss. Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Vi kan ikke reparere hele såret, men hver av oss kan bidra med en liten plasterlapp som lindrer litt smerte for én eller to unger. For dem utgjør det den hele forskjellen.

For andre er smitten den hele forskjellen. Vi vet fortsatt ikke med Zano. Han er foreløpig for ung til det lille sprøytestikket. Men jeg frykter at han bærer smitten i seg. Det gjør forskjellen for han. Ikke minst fordi han, som millioner av unger blir stigmatisert; en av de utstøtte.

Men en plasterlapp og en klem hjelper.

Tim erog de andre på Village of Hope noen av en av dem som gjør noe. Følg dem:
www.thembavillageofhope.blogspot.com
Bidra gjerne. Det er mange som trenger omsorg

Der kvinnene styrer

I dag blir det køer nesten over alt. Fredag er på disse kanter av verden kødagen framfor noen. Sammenhengen er ganske enkel. Den siste dagen i uka utbetales lønninger. Da oppstår køer to steder: Foran minibankautomatene, de kalles forresten ATM her på våre kanter, og i alle slags matbutikker der maten er rimelig og god nok.

"Menneske vær deg selv, troll vær deg selv nok!" Min nå avdøde norsklærer fra videregående brukte et par år for at forskjellen skulle synke ned i oss. Men vi var ikke veldig opptatt av å analysere gamle Ibsen. Siden tror jeg at har brukt litt mer omtanke på akkurat dette, og funnet ut av de små ordene "være nok" har en dyp mening.

Når matbutikker på våre kanter selger mat som er god nok, betyr det en prismaksimering. Her er det flere typer supermarkeder. Pick and Pay der det nesten bare er hvite som går, Checkers der hvite, fargede og noen svarte handler, og Shoprite der det mest er svarte og en del fargede. Jeg har på en måte nevnt dem i en rekkefølge. Underlig nok er de to siste eid av samme eier. Vareutvalget er nok så likt, og prisene varierer bare ørlite. Den store forskjellen er at shoprite også har matvarer som er god nok, i tillegg til mye annet som er veldig bra.


Det er med andre ord på shoprite det oppstår køer fredager. På den lokale shopriten i Grabouw er det i tillegg store ansamlinger av folk rett ved utgangsdøra. De har bæreposer i et antall som er verdi en norsk julehandel, den før lille juleaften du vet, men oppi er det ris, olje mais, kjøtt og frukt. Næringsrik og kaloririk mat som metter nok for en rimelig penge. De som står utenfor og venter, venter på skyss tilbake til farmene. Resten av dem er i bæringa hjem.

Mens det i de hvite og fargede butikkene oppstår køer utover ettermiddagen, når arbeidstida er slutt og familien kan dra på ukehandel, er det kø fra morran på Shoprite. Ettersom familiene her som hjemme er bygd på den ideelle målsetningen om likhet, disponerer både mann og kone, jeg liker det uttrykket, deres felles konto. Derfor gjelder det for kona å sikre familien mat og det som er nødvendig, før mannen som er den sterke part, tar sitt. Han må jo få lov å være litt sosial med kompiser en fredag ettermiddag, lønningsdagen.

I et land der brennevinssjappene ligger tett, og der grei konjakk er billigere enn grei vin, der forskjellene på hvit, svart og farget kan leses ut fra hvor du handler, og der ledigheten er opp mot 40 prosent, oppstår nødvendigvis sosiale problemer. Mange av disse er knyttet til alkohol og rus. Samfunnet svarer med enda mer politi, men folk blir ikke mer edru av det. Kvinnene svarer med å ta ansvar, og jeg må beskjemmet se ned og innrømme at jeg synes de er modige og tilstede. Jeg vet hvor tungt mange av dem bærer. Ikke børa av bæreposer fredags ettermiddag, men børa av det sosiale slitet.

Selvsalgt finnes det flinke og bra menn her. Heldigvis er de til og med i et overveldende fletrtall. Men jeg innrømmer glatt at det finnes mange menn her som burde lært å ta ansvar av kjerringene sine. Menn som er seg selv nok, mens kvinnene styrer med fast hånd og er seg selv.

Det er kanskje slik hjemme også? Jeg ser det bare ikke? Fordi sosialdemokratiet har avviklet køen før jeg kommer til kassa på OBS?

For travel til strandslott

Denne helga besøkte vi en vakker plass rett ved stranda til det Indiske hav, i utkanten av Mossel Bay, for de som er opptatt av å stedfeste ting nøyaktig. Vi bodde på Bed & Breakfast hos et middelaldrende ektepar. De hadde trukket seg tilbake fra bylivets stress og for 14 år siden bygd seg et rimelig stort hus. Det lå vakkert til, og fra frokostterassen kunne vi se delfiner leke seg i bølgene. Jo da, rene postkortet.

Men hav, bølger og delfiner var bare en del av utsikten. Mellom huset der vi bodde og stranda lå et annet hus. Eller hus er kanskje drøyt. Jeg velger å kalle det et slott. Nå antall kvadratmeter nærmer seg 1000 og utbygg er flere enn det er mulig å ha oversikt over, når inngangspartiet har klassiske søyler og egen fontene for å holde veggen kald, da er det mer enn et hus i mitt hue.

Jeg misunner ikke farmeren som eier stedet. Det er ikke et beboelsesslott. Det er et feriested. Han har hatt det i snart fire år. I følge vårt vertskap har han nesten ikke hatt anledning til å bruke huset. Eieren av slottet bor riktignok et stykke unna, men nærmeste flyplass er bare 25 minutter fra slottet hans. I garasjen der på stranda står to ubrukte biler i tilfelle han skulle komme. Alt ligger til rette for at han skulle kunne nyte strandlivets gleder. Men han gjør det altså ikke, eller i alle fall svært sjelden.

Jeg har brukt litt av helga på å gruble over hva som får så rike mennesker til å la være å bruke tiden til noe hyggelig som å slappe av på stranda. Nå kan denne mannen og hans familie for alt jeg vet, være dødelig opptatt av å stå på ski i alpene, og bruker all sin tid på det, og at forklaringa på slottet er at det var et ubetenksomt ønske fra en bortskjemt datter eller sønn. Et ønske som ble oppfylt.

Døgnet har like mange timer uansett hvem vi er. Det sies at antall hjerteslag som skal banke i oss, langt på vei er forutbestemt når vi fødes. Vi trenger alle søvn, så en del tid går med til hvile. Vi trenger alle også pasjon. Da slår hjertet ekstra. Jeg tror ikke det går utover det forutbestemte antall hjerteslag vi er utstyrt med.

Enkelte av oss har en pasjon for det hverdagen er fylt med. Når denne pasjonen også fyller lommebøker og bankbøker til randen, gir det sikkert en ekstra glede. Men en gang i blant et det vel mulig å ta seg fri fra denne pasjonen.

Når jeg ser rundt meg i Sør-Afrika ser jeg skrekkelig mange fargede og svarte mennesker som er bunn fattige. Det er heller sjelden å se hvite som er like fattige, selv om det forekommer. Når hvite møtes, snakker de om hvor kriminelle svarte og fargede er, og jo, de tillegger fattigdom en viss vekt når det gjelder kriminalitet. Men nesten alltid ligger det mer under.

Det bodde et tysk ektepar i B&B-leiligheten under oss. De er begge hjemmehørende i det som var Øst-Tyskland, og har vært med på en forvandling. Frank, som han heter, hadde reflektert over det samme, og med knivskarp logikk slo han fast at først når Sør-Afrika fikk en bred svart og farget middelklasse, vil kriminalitet med vold, ran og røveri avta. "Og skal landet få det, må de betale dem som bygger slott og sommerhus bedre", sa han.

Jeg vet ikke om det er fasiten. Strandslottet hadde kanskje ikke blitt bygd om det hadde kostet det dobbelte. Det kunne forresten være skitt det samme. Det blir jo likevel ikke brukt. Jeg går ut fra at farmeren som eier det selv kjører traktor og skurtresker, og ikke overlater dette til fargede og svarte.