Fanget i elendighet

Når mor drikker med far, og far egentlig ikke er far og heller ikke bryr seg særlig om mor, og hver gang noen vil hjelpe far og familien, gir han blaffen og selger det han kommer over til fordel for brandy og billig vin, da er det ikke enkelt å hjelpe. Spesielt er det da vanskelig å hjelpe de som trenger det mest, ungene som rammes.

Jeg sto i formiddag i en forferdelig vanskelig situasjon. En mor er ferdigbehandlet på det frivillige sykehuset og bør hjem. Det samme bør de to ungene hennes på tre og ni år. Problemet er bare at de ikke har noe hjem å komme til. Husværet er så dårlig at det ikke bør være bolig for brunsnegler, langt mindre hunder. At mennesker kan bo slik, er utenkelig, og at menneskebarn har boligen som sin faste adresse, burde vært straffbart. På den andre siden. Bare en av ungene har identitet, så myndighetene har så langt ikke mye å stille opp.

Paret med to unger som bor i elendigheten er ikke gift. Det gjør det enklere for den som skal hjelpe. Og mange vil hjelpe, men få kan. Et alkoholproblem står i veien, og en voksen vilje hos mamma til å se problemet finnes ikke. De leier bolig hos et eldre par som også har gitt dem jobb. For begge de voksne jobber og tjener penger. Det eldre paret er minst like fortvilt som hjelpeapparatet rundt. Husverten sier: "Den eneste grunnen til at jeg tar noen få rand i leie, er fordi jeg da slipper å få uvedkommende inn på min eiendom som bare tar seg til rette og bygger seg et skur der."


I femti år har han hatt svarte boende på sin eiendom. Han fikk lov til det også midt på 70-tallet da alle svarte skulle samles i egne bydeler, townships. Han behøvde folk i arbeid, og folk behøvde hus. Husene har aldri vært store og prangende, som regel bare ei stue med noen senger og en kokemulighet. Men alltid med vindu og mulighet for lufting. Inntil denne mannen kom. "Jeg har reparert, jeg har gitt han materialer og han har fått vinduer. Uansett hva jeg gjør, blir huset mer og mer forfallent for hver dag. Han bare selger alt", er den 84 år gamle husvertens forklaring, og legger til at han skulle bare revet alt, så var han kvitt problemet.

"Det er ikke kvinnen, men mannen hennes som er problemet. Jeg blir rasende av å tenke på det, og kunne lett blitt voldelig om jeg gikk ned dit de bor. Så det lar jeg være. Hele denne saken overlater jeg til kona mi", innrømmer han.

Kona kan lite gjøre med skuret de bor i. Det er flere av folka de har ansatt som bor i samme hus. Men deres deler er velholdte, og - om ikke statslige, så i alle fall beboelige, også for kvinner og barn.

To hvite menn var på besøk der i dag. Vi kom uanmeldt. Vi lyttet, vi så og vi sukket. Jeg var også på parti med den hvite huseieren. Når han stiller opp slik kulturen krever, bør de som får også stille opp, tenkte jeg. Etterpå har jeg tenkt: Hvorfor skal han stille opp? Alle gir blanke. Han er født farget inn i et samfunn der slike som han behandles som tredje og fjerderangs borgere. Bør han ikke kunne få lov å opptre deretter. Det skulle bare mangle, var min lille konklusjon, inntil jeg tenkte på unga.

For dette er ikke en sak mellom en hvit, vennlig huseier og en farget mann med et stort alkoholproblem. Dette er et problem for de ungene som vokser opp, og som mest av alt vil leke og spille fotball. Det er barna som blir det største alkoholproblemet.

Men slik lek er det neppe plass til i en voksen verden. Heldigvis kan vi ha en løsning. Ikke optimal, men god nok. Vi venter og ser.