En stolt farmer
Elice er en vel voksen kvinne, og har i fem år hatt en farm der hun dyrker grønnsaker. Ikke bare til eget forbruk, men nok til at hun også kan selge. Kål, beter, spinat, mais og andre godsaker kommer opp av jorda, nesten uten videre.
- Jeg skulle gjerne hatt litt gjødsel, litt kompost, sier hun da jeg treffer henne en tidlig lørdag morgen. Men det koster penger, og jeg har ikke de pengene, legger hun til.
- Du har jo alt avfallet etter forrige avling. Det kan du vel legge i en enkel kasse og strø litt sand og jord innimellom. Slikt blir det fin kompost og gjødsel av, innvender jeg.
- Det har du sikkert rett i Sir. Og her borte ligger det mye klipt gress. Kanskje kan jeg få litt av det også. Jeg skal jammen spørre.
Jeg følte meg litt stolt, litt diletantisk og litt hjelpende i morratåka i Crossroad. Aldri før har jeg drevet landbruksveiledning. Hendene mine er mer nyskrubbede kontorlanker enn bosted for grønne fingre. Men litt allmennkunnskap har jeg fått med meg, sånn i teorien, og når det kan være en sosial port til et annet menneske, er det bare hyggelig.
Elice bor i et enkelt hus i en av Cape Towns eldste townships. Jeg tipper hun er på min egen alder, sånn midt i femtiårene. Slit, fattigdom og et hardt liv har preget henne. Noe titalls ganger om dagen kan hun, om hun brøy seg, løfte blikket å se fly som kommer og går til metorpolen. Kanskje hadde hun sett nysgjerrigheten lyse i øynene til passasjerene som sitter i flyene; nysgjerrigheten og lykken over at de selv er så rike at de slipper å bo slik. At kassebordskurene og de enkle murhusene ikke er deres egen adresse, men at de kan dra overseas til et rikt land i Europa, USA eller andre velstående deler av verden.
- Jeg lærte å ta vare på jorda av faren min. Han var bonde i Kwazulu Natal. Det er der jeg kommer fra. Han lærte meg at det er viktig å dyrke jorda, og hvordan det skulle gjøres. Se her, blir det ikke fint. Men jeg skulle gjerne hatt litt gjødsel, litt kompost, sier hun til igjen.
Elice er en av svært mange kvinner på det afrikanske kontinent som står opp i otta og går til sin jordteig for å ta vare på den før hun går hjem og fortsetter med husarbeid og tar vare på familien. Forskjellen på henne og mange av de andre, er at hun gjør det midt i storbyen. Hun fant sitt stykke jord inne på Mfsane, det som populært går under navnet Boysschool. Det er mange år siden det var en oppdragelsesanstalt for ville, hvite gutter. Bygningene og infrastrukturen står i gjen og brukes av et par humanitære organiassjoner. Fortsatt sitter ekkoet av lyse stemmer og viltre gutte fast i området. Mye forteller også om en disiplin preget av engelsk marine. Sovebrakkene kar kahytter med køyer, navnene minner om fordums sjømannskap. Det hele er rammet inn, som alt annet i dette landet, at et to meter høyt gjerde med en port, voktet av en svart mann som har en bitteliten bu som sin arbeidsplass.
- Jeg bor tvers over gata. I et hus bak skurene. Heldigvis fikk jeg lov å dyrke grønnsakene mine her. Ellers hadde jo ingen brukt området.
- Du er ikke redd for at noen kommer å stjeler det du dyrker? Det er jo så mange som bare tar uten å spørre?
- Å nei. De lar dette i fred. Skulle de tatt grønnsakene, måtte de jo ha vært farmere. Ingen kan gjøre slikt arbeid om natten.
For hver ny grønnsaksort, har hun satt opp frøposen for å merke bedet. Det er orden på Elices farm. Det virker som lite overlates til tilfeldighetene.
¬ Når venter du at du kan høste det du sår?
- Nei, Sir. Det aner jeg ikke. Det må komme litt regn. Det kan komme litt varme. Så må plantene gro. Jeg venter til de har grodd ferdig. Ingen ting haster, bare det blir gode grønnsaker.
