torsdag 10. juni 2010

It's here


For drøye 16 år siden var jeg stolt da de olympiske vinterleker på Lillehammer åpnet. Det ga meg en selvfølelse og andel i det å være norsk.

Nå er jeg ikke bare stolt, men også fryktelig glad for å være i Sær-Afrika på det som blir kalt den største ikkepolitiske dagen i Sør-Afrikas historie. Dagen da fotball-VM åpner. Dagen som åpner Afrikas dører til resten av verden, og alle kan få se litt av dette landet.

Jeg våknet kvart over tre i morges av vuvuzelablåsere. Vuvuzela er slike plastlurer som ikke kan skade andre på annen måte enn å blåse hørselen ut og som i løpet av de 31dagene VM holder på vil gi verden en monoton sound. Lyden vekket meg, og jeg våknet med et smil. Dagen er kommet, tenkte jeg, snudde meg og sovnet på andre sida.

Its here

Overskriften gir seg selv en dag som denne. Min faste avis Cape Times er ikke alene om å bruke denne overskriften. Tre av de engelskspråklige avisene gjør det samme. Deskene i avisene hadde ikke noe valg. For dagen er kommet. En dag fylt av støy, farger og leven. Selv skal jeg bruke dagens første timer til skogrydding før jeg kjører suppe fra en restaurant i Grabouw til bydelen Roidakke. Suppa er min faste fredagsrutine, og det blir en fin dag å kjøre suppe på. Så bærer det til Groenberg Highschool der jeg skal se åpningsseremonien og åpningskampen sammen med fotballgutta mine fra Waterwerks. De er svarte alle som en, men de er stolte over landslaget sitt «Bafana Bafana».

Til tross for at disse og de andre ungdommene som skal sitte i aulaen på Groenberg High og i alle de mange tusen skoler og samfunnshus over hele landet i hovedsak er fattige, er de stolte i dag. Ikke bare av laget som skal spille mot Mexico, men av at det nettopp er Sør-Afrika som ble det første landet i Afrika som arrangerer et fotball-VM, og gjør det midtvinters.

For noen år siden var jeg i Israel. Også det et vakkert land. Jeg kjenner litt til deres historie og ikke minst til hvordan Palestina og palestinere behandles. Når jeg da så det fremste nasjonale symbolet, flagget over alt, og uten annen grunn en hverdagspatriotisme ble jeg litt skremt.

Aldri har jeg på en hverdag sett et flaggpyntet land som Sør-Afrika. Fra før har landet en svært fargerik befolkning – på alle måter. Nå er det enda mer fargerikt. Og det flagges over alt. Også i Roidakke dit jeg om tre timer skal kjøre suppe. Sult og matmangel til tross. Dagen i dag er stor. Den gir håp, og den åpner dører.

Kanskje er det derfor jeg får en tåre eller to i øyekroken.

søndag 6. juni 2010

Batonger er svaret


Hovedveien forbi nabolaget mitt er under ombygging. Den skal utvides fra to til fire kjørefelt. Det er nødvendig. Men best synes jeg det er at de nå skal bygge fortau. M9 som den heter, eller Sir Lowry's Pass Road er er yndet snarvei for mange bilister som skal inn til Cape Town fra nærliggende østlige regioner. Jobben har i mine øyne gått raskt selv om arbeidsmetodikken er fremmed. Nå er ikke jeg noen veibyggerekspert, men som nysgjerrig menneske har jeg fulgt noen slike prosjekt nær der jeg til enhver tid har oppholdt meg.

Veiarbeid skaper alltid køer. I alle fall de stedene der det er nødvendig å legge om til midlertidige løsninger. Her i mitt nabolag gjelder det i det store krysset det M9 starter i Storgata, og der det før var fire filer. Nå er det bare to – og lyskryss. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er særlig tålmodig i trafikken, og forserer gjerne køen i ytterfila. Her i Sør-Afrika som det er venstrekjøring, betyr det i høyrefila, uten at det spiller noen rolle. Sørafrikanerne er svært høflige og slipper alle inn foran seg, uansett. Ingen tuting, ingen hissige geberder; kanskje har et liv med frekke sjåfører av minibusser gjort dem resignerte.

I dette krysset ligger også Somerset West' største sykehus, Vergelegen. Ikke prøv å uttal navnet. Det skjer med et par harkelyder. Ettersom det private sykehuset er stort og i en etasje, trenger det litt plass, og etter som det også ligger slik det gjør er det to porter. Det har mange utålmodige bilister oppdaget. Så alminnelig er det blitt med gjennomkjøring på sykehusområdet at de har hyra inn egne vakter til å dirigere trafikken. Disse er fargede og bærer tydelige vester. Blant annet står det en vakt ved et hushjørne som skal sikre at biler ikke kræsjer med hverandre akkurat på det punktet, og at det ikke er gjennomjøring når det lander helikopter med akutt syketransport.

I Sør-Afrika som i verden ellers, begynner og slutter folk omtrent samtidig. I Norge er det vel jobbstart fra sju til halv ni, med slutt mellom tre og fire. Her er det jobbstart sju til åtte og de ender arbeidsdagen i fem-sekstida. Da er det kaoeset i krysset og inne på sjukhusområdet komplett.

En dag vi kom gående gjennom sjukhusområdet, veien rundt er jo stengt for gående, var køen av biler som skulle «snike» seg gjennom lang. Svært lang. Vaktene stanset gjennomkjøringstrafikken for å slippe fram ansatte på vei fra jobb. En handling som er svært forståelig. De som hører til har jo prioritet. En veldig middelaldrende mann helt først i køen likte dette dårlig. Blodtrykket hans var sannsynligvis svært høyt og utålmodigheten enda verre. På lasteplanet bak hadde han fire svarte arbeidere som han skulle kjøre hjem før han kunne ta kvelden med kona. Sjåføren forsøkte å få kontakt med den vestkledde vakta. Han ville tydeligvis slippes frem, men ble aktivt holdt igjen. De ansatte først.

Vi sto og så på dette skuespillet og kommenterte det oss i mellom. Stor var forferdelsen vår da sjåføren plutselig begynte ga gass, kjørte på vakta slik at han ramlet om kull, til side for veien og bilen bare for mot porten. Vi gikk bort til mannen og spurte om det var noe vi kunne gjøre. Han svarte at han var Ok, men vi kunne se han var fortvilt.

Ingen andre reagerte. Vi gikk også videre. Vakta lot det passere. Noe bilnummer ble ikke notert. Det forferdet meg like mye. En uniformert vakt ble kjørt ned, og det fikk passere.

Bilisten ble stående i porten. Trafikken var så tett at han ikke slapp ut med det samme. Jeg gikk tett opptil og kikket inn. Jeg måtte bare se hva slags menneske det var som tillot seg slikt. Han snudde seg vekk og ville ikke møte øynenen mine. Respekten for andre manglet fullstendig. Eller var det fordi vakta var farget. Det skal være usagt.

To dager senere gikk jeg igjen samme turen. Også da gjennom sykehusområdet. Vaktene var på plass, også han som ble kjørt ned. Høflig og ordentlig dirigerte de trafikken. Det var bare en forskjell. Nå hadde alle doble stålbatonger med lenke mellom delene. Jeg har ikke spurt, men det er i mitt hode tydelig hva de kan brukes til.

Og nestemann som kjører ned en vakt fortjener å få ruta smadret av en slik batong.

søndag 23. mai 2010

En stolt farmer


En stolt farmer
Elice er en vel voksen kvinne, og har i fem år hatt en farm der hun dyrker grønnsaker. Ikke bare til eget forbruk, men nok til at hun også kan selge. Kål, beter, spinat, mais og andre godsaker kommer opp av jorda, nesten uten videre.
- Jeg skulle gjerne hatt litt gjødsel, litt kompost, sier hun da jeg treffer henne en tidlig lørdag morgen. Men det koster penger, og jeg har ikke de pengene, legger hun til.
- Du har jo alt avfallet etter forrige avling. Det kan du vel legge i en enkel kasse og strø litt sand og jord innimellom. Slikt blir det fin kompost og gjødsel av, innvender jeg.
- Det har du sikkert rett i Sir. Og her borte ligger det mye klipt gress. Kanskje kan jeg få litt av det også. Jeg skal jammen spørre.
Jeg følte meg litt stolt, litt diletantisk og litt hjelpende i morratåka i Crossroad. Aldri før har jeg drevet landbruksveiledning. Hendene mine er mer nyskrubbede kontorlanker enn bosted for grønne fingre. Men litt allmennkunnskap har jeg fått med meg, sånn i teorien, og når det kan være en sosial port til et annet menneske, er det bare hyggelig.

Elice bor i et enkelt hus i en av Cape Towns eldste townships. Jeg tipper hun er på min egen alder, sånn midt i femtiårene. Slit, fattigdom og et hardt liv har preget henne. Noe titalls ganger om dagen kan hun, om hun brøy seg, løfte blikket å se fly som kommer og går til metorpolen. Kanskje hadde hun sett nysgjerrigheten lyse i øynene til passasjerene som sitter i flyene; nysgjerrigheten og lykken over at de selv er så rike at de slipper å bo slik. At kassebordskurene og de enkle murhusene ikke er deres egen adresse, men at de kan dra overseas til et rikt land i Europa, USA eller andre velstående deler av verden.

- Jeg lærte å ta vare på jorda av faren min. Han var bonde i Kwazulu Natal. Det er der jeg kommer fra. Han lærte meg at det er viktig å dyrke jorda, og hvordan det skulle gjøres. Se her, blir det ikke fint. Men jeg skulle gjerne hatt litt gjødsel, litt kompost, sier hun til igjen.
Elice er en av svært mange kvinner på det afrikanske kontinent som står opp i otta og går til sin jordteig for å ta vare på den før hun går hjem og fortsetter med husarbeid og tar vare på familien. Forskjellen på henne og mange av de andre, er at hun gjør det midt i storbyen. Hun fant sitt stykke jord inne på Mfsane, det som populært går under navnet Boysschool. Det er mange år siden det var en oppdragelsesanstalt for ville, hvite gutter. Bygningene og infrastrukturen står i gjen og brukes av et par humanitære organiassjoner. Fortsatt sitter ekkoet av lyse stemmer og viltre gutte fast i området. Mye forteller også om en disiplin preget av engelsk marine. Sovebrakkene kar kahytter med køyer, navnene minner om fordums sjømannskap. Det hele er rammet inn, som alt annet i dette landet, at et to meter høyt gjerde med en port, voktet av en svart mann som har en bitteliten bu som sin arbeidsplass.

- Jeg bor tvers over gata. I et hus bak skurene. Heldigvis fikk jeg lov å dyrke grønnsakene mine her. Ellers hadde jo ingen brukt området.
- Du er ikke redd for at noen kommer å stjeler det du dyrker? Det er jo så mange som bare tar uten å spørre?
- Å nei. De lar dette i fred. Skulle de tatt grønnsakene, måtte de jo ha vært farmere. Ingen kan gjøre slikt arbeid om natten.
For hver ny grønnsaksort, har hun satt opp frøposen for å merke bedet. Det er orden på Elices farm. Det virker som lite overlates til tilfeldighetene.
¬ Når venter du at du kan høste det du sår?
- Nei, Sir. Det aner jeg ikke. Det må komme litt regn. Det kan komme litt varme. Så må plantene gro. Jeg venter til de har grodd ferdig. Ingen ting haster, bare det blir gode grønnsaker.

mandag 26. april 2010

Lydige hunder

Jeg har aldri blitt helt fortrolig med hunder. Noen av oss mennesker blir aldri godvenn med disse dyrene, selv om de er nøvendig. For meg representerer de usikkerhet og redsel. For mange ondsskap og lydighet. Noen har hunder for selskapets skyld, andre for å vokte eiendom og rikdom. I Sør-Afrika holder de fleste hunder for sikkerhets skyld.

I begynnelsen av april i år skjøt det sørafrikanske politiet med gummikuler mot fargede og svarte elever fra en skole i Malmsbury. Deres forbrytelse var at de var lei av tomme løfter, overfylte klasserom og håpløse læringsforhold. De gikk til aksjopn. Fysisk til aksjon. Kastet stein og demonstrerte på den enkleste og råeste måte. De ønsket en skole med ro, orden og kunnskap. Etter deres mening var det umulig når byens barneskole også måtte romme ungdomsskole og videregående. Årsaken var mangel på skoleutbygging i byen som ligger byen som ligger, ja et steinkast eller så fra storbyen Cape Town.

Situasjonen kom ut av kontroll, og politi med hjelmer, skjold, køller og våpen mågtte stanse opprøret. De gjorde det med gummikuler og køller. Med seg på lasset hadde de en journalist og fotograf fra storavisa Cape Times. De rapporterte om opptøyer og knuste klasserom. Om pøbel som herjet, men også om årsaken. Mest levende var likevel beskrivelsen av hvordan de nesten ble truffet av teglstein og hvilken fare de var i. De var jo uskyldige på jobb.

Det er en type hunder jeg likevel aksepterer. Vaktbikkjene. De som vokter demokrati og rettigheter, og som gjør mot urettferdighet og overgrep. Noen av dem er journalister. Andre er meningsbærere som står fram og sier fra i ulike media. Denne gruppa står alltid i oposisjon i forhold til makthaverne. Deres hørbare tilstedeværelse gir oss en garanti for at vårt demokrati ikke bygges inn bak høye murer eller stenges inne og bevoktes av bevæpnede vakter.

Journalistene som rapporterte om rettferige skudd fra politiet var på myndighetenes side i konflikten. De sto bak politiet og så situasjonen fra politiets ståsted. Politiet fulgte bare ordre; i en liten sivil ulydighetsaksjon tok de fram våpen og rettet dem mot barn. De liketil fyrte av våpenen, og journalistene fortalte om nødvendigheten av det. Slike er ikke vaktbikkjer.

Da jeg leste historien ble jeg opprørt. Hvor var vaktbikkjene. Hvor var journalistene som sto på ungenes side. Som våget å si fra at denne sivile ulydigheten var et uttrykk for rettferig harme. Jeg kjenner ikke byen Malmsbury. Men jeg er sikker på at byens bedrestilte barn har et privat skoletilbud som er langt bedre enn det offentlige. Et tilbud der trangboddhet er et fremmedord og der cricket- og nettballbaner er av ypperste kvalitet. De grønneste gresset er for folk på den grønneste gren. De er barn av dem som beslutter at det skal satses på ny offentlig park, flere kommunale politifolk og enda flere helsekampanjer rettet mot svart og farget ungdom. Det er de som i fem år har besluttet å utsette skolebygging i den lille farmerbyen.

Ikke alle journalister oppfatter at de er vaktbikkjer. Ikke alle journalister er oppdratt til å forstå det. Noen tror at kritisk journalistikk er sur journalistikk. De har ikke oppdaget den subtile forskjell; at gleden over å kunne gjø mot makthaverne også er en form for sivil ulydighet, mens sur journalistikk ikke har annen hensikt enn å være sur og angripende.

Når journalister blir lydige, er det fare på ferde. Da kan de like gjerne søke seg over i reklamebransjen ¬ de står likevel på det etablertes side og forsvarer alt fra gummikuler mot skoleunga til å juble over dårlig vin til høy pris. Slike journalister trengs ikke. Et levende demokrati trenger skrivende vaktbikkjer som våger å gjø. Vaktbikkjer som våger å utfordre og angripe overgrep, men som samtidig kan logre og komme godhet i møte når det er på sin plass.

lørdag 24. april 2010

Nyheten som ikke nådde opp


På en åpen askesvart glenne mellom masse elendige hus står en svart kvinne. Hun har kjole, skaut og ety bestemt blikk. I handa holder hun en hammer. Hun er klar til å begynne gjenreisningen av et hjem for seg og sin framile etter at de ble rammet av en voldsom brann.

Da den europeiske befolkningen såvidt begynte å få hodet over aska, flyene kom seg på vingene og folk hjem fra forsinket ferie, brant et sted mellom 20 og 30 hjem ned i Waterwerks, en av de fattigste bydelene i Gravouw. En liten gutt mistet livet, en masse mennesker mistet hjemmene sine. De som var nær brannen sa det hadde vært et inferno. Ingen overraskelse det akkurat. Natt til 23. april brøt det løs, og dagen etter lå et helt kvartal i ruiner.

Dette rammet bydelen som står meg nærmest; det er her fotballgutta mine bor. Det er kanskje noen av dem som er rammet. I alle fall er noen de kjenner veldig godt rammet. Waterwerks består jo av noen hundre hus. Nå er begrepet kvartal, hjem og hus i denne sammenhengen tilpasset en afrikansk virkelighet. Husene er til de grader hjemmesnekra, bygd opp av rester fra store eplekasser, med tilfeldige greiner som reisverk, tynn svart plast som isolasjon og papp som innvendig panel. Taket er tettet med plast og bølgeblikk, Hvert av dem er rundt 20 kvadrat store, har et par soverom og rommer en familie på fem, seks mennesker. De kalles shacks, og de er det det kalles, midlertidige skur, men hjem på permanent basis.

Husene har selvsagt ikke vann, men det finnes vannposter et stykke unna. Det er trangt innimellom så noen voldsom innsats av det lokale brannvesen ble det ikke. Kommunen var raskt på pletten dagen etter med maskiner som ryddet grunnen. De stakkars menneskene som bor der, må få anledning til å bygge det opp igjen. Kommunen stilte med litt mat slik at folk fikk i seg litt næring ettar at de satt igjen i aska. Et par av de store juice- og fruktfirmaene kom med noe hjelp slik at husbyggingen kunne starte raskt. Noe kommunal godkjenning, eller tilstedeværelse av plantegning er der en tanke hinsides det meste.

Å være journalist i margen og oppleve noe slikt på nært hold, får en refleks fram i meg. Dette er en nyhet. En stor nyhet. Men så var det den avstanden fra leserne til nyheten da. Avstanden som for hver meter minker nyhetsverdien. Allerede når vi kommer til Grabouws bygrense er nyhetsverdien nesten tapt. Det gjelder jo svarte og fargede, fattige mennesker. Det handler ikke om andre viktige verdier enn tak over hode for mennesker uten jobb.


Heldigvis finnes det noen som bryr seg. Da jeg sendte ut et rop om hjelp via sms, kom det raskt svar. Så raskt at vi allerede i morgentimene kunne handle inn en diger bunke ulltepper. Klær fikk vi både fra en kirke der barn under skolepliktig alder var med å bære eksker og kasser med brukte barneklær. Godt når barn hjelper barn. Vi fikk voksenklær fra en brukthandel som egentlig er til for nødhjelp. Dermed var det aller viktigste dekket det første døgnet. I bydelen finnes det folk som tar ansvar og fordeler godene slik at de som trenger mest, får først. Den fordelinga har ingen hvit mann noe med.



Det er allerede vinter i Sør-Afrika. Den kom brått og som vestavær. Vinbladene spiller i mange farger. På eplefarmene er det bare høsting av den seneste vinterfrukten som gjenstår. De fleste som har hatt travle dager og grei inntekt, har hatt sin sesong. Nå var det en lang kald vinter i en dårlig borlig som ventet. For noen blir det i steden en kamp for å raske sammen til et nytt hjem. Jeg er glad mange strekker ut en hand slik at vi kan få handla inn noen ruller plast og en bunke bølgeblikkplater. Det handler ikke om rikdom. Det handler ikke om annet enn verdighet, tak over hodet og en håndsrekning til mennesker som aldri er synlig i nyhetsbildet, en hendelse som aldri blir omtalt eller blir lagt merke til.

fredag 2. april 2010

Bønn on egg


Jeg har egentlig ikke grublet så mye over hva som kom først, påsken eller påskeegget. Jeg tar for gitt at påsken kom først. Men at påskeegg er en internasjonal greie knyttet til påsken, er åpenbar. I Østerrike har jeg på bar spist hardkokte, fargede egg til en skummende halvliter. I Strømstad har jeg sett glorete påskeegg utstilt i god tid før norsk innrykk skjærtorsdag og her i Sør-Afrika har jeg jaktet på marsipan til påskeegget.

Stor var overraskelsen min langfredag da vi var på tur opp den vanlige veien opp mot Grabouw. På veien må vi kjøre gjennom Sir Lowery's Pass Village, en landsby med ymse bebyggelse. De fleste av vår støpning vil kalle husene rønner, og strøket sjabert. Men her bor en masse mennesker, og skolen ser ok ut, det samme gjør det kommunale administrasjonsbygget. Nylig tok de seg til og med på tak og rydda elva for søppel. Gud må vite hvor mange lastebillass som ble fjernet derfra. Men det er en annen historie.

Det var da vi kom til denne landsbyen vi fikk øye på ungene allerede før vi kryssa jernbanelinja og kjørte inn i landsbyen. Visst så vi at det sto uvanlig mange unger langs veien, men langfredag er jo brått en fridag også i denne sørlige delen av verden. Ikke før vi så en gjeng unger med en diger hjemmalt plakat med bønn om påskeegg, skjønte vi at alle ungene vi så var ute i samme ærend: De jaktet på godis.

Vi smilte da vi så dem, og undret på hva som skjedde da de plutselig kastet plakaten og sprang som om de hadde en viss mann i helene. Jeg dempet farten og lot nysgjerrigheten vinne. Noen meter framme stanset en bil og ut kom en ung kvinne i svart t-skjorte. Ungene samlet seg om henne og alle strakte armene fram. Vi passerte i sakte fart, snudde og kjørte tilbake. For jammen sto det politi på den svarte t-skjorta som rommet en ung dame med påskeegg ærend.


"Bunny please! And May God Bless You" sto det på en annen plakat som en småing holdt fram mot oss. Her hadde påsketigging av godteri en organisert tilværelse. Dette er slik som Disney-samfunnet har påført nordmenn i form av Halloween. Da går også norske unger fra dør til dør for å tigge godt. Ikke fordi det er en sjelden gave som denne dagen kunne tilfalle dem, men fordi noen har ordna verden slik.

Tre og en halv måned er gått siden jeg som julenisse sto opp i en tilhenger og delte ut godteri fra en rik hvit verden til en fattig svart og farget. Enda en gang skulle jeg oppleve dette synet. Mørke, vakre, fattige unger som kastet seg rundt og løp da hvite stanset opp i deres verden.

Denne gangen hadde vi ikke godteri i bilen. Vi var rett og slett ikke forberedt på denne skikken. Dermed ble det vi som stjal en ny afrikaopplevelse og noen bilder fra dette samfunnet. Men jeg lover, neste påske jeg passerer Sir Lowery's Pass Village en langfredag, skal jeg har en diger pose med meg. Da skal politiet slippe å være de eneste som har med godteri til ungene jeg hver dag passerer på kjøreturen min.

fredag 12. mars 2010

Alltid hvit

På vei ned til Sør-Afrika fikk jeg en klar beskjed fra en kusine som hadde bodd her i flere år: "Glem aldri at du er rik og hvit".
Jeg tok det som et råd, ikke som en beskjed. For jeg er ikke rik på gods og gull, og hvit, ja, men inkluderende, tenkte jeg.
"Det er ikke viktig hvordan du ser deg selv. Det viktige er hvordan du blir sett på dit du kommer", konkluderte min kusine.


Nylig vasket jeg bilen, og gjorde det i Grabouw. Å vaske bilen på disse kanter av verden er håndarbeid utført av tre fire på en gang og omfatter både ut- og innvendig shining. Det skjer alltid ute og det kan skje der det finnes en vannkran og et stikkontakt.

Da jeg kom til bilvaskeplassen sto en taxi foran meg i køen. Taxi er hvit minibuss med gult magebelte og en sjåfør med stor grad av smidighet og trafikkmot. Steve som han heter, bevega seg bak mot meg og jeg lurte på om han hadde tenkt å vaske bilen sin. Etter en avklaring om hvilket språk vi skulle bruke, fortalte at det nettopp var hensikten. Men han lot meg gjerne gå foran seg i køen, og jeg takket. I løpet av noen minutter var vi blitt venner, og han foreslo at jeg skulle betale firedobbel pris for bilvasken. Spøk naturligvis. Eller var det en spøk?

I løpet av noen måneder har jeg skjønt at det kusine Birte hadde sagt ikke var et råd, men en beskjed. Jeg skjønte også at det når du knytter nye bekjentskaper, drar du dette med deg. Spesielt når den andre er svart eller farget.

Etter en kort halvtimes venting kom Steve bort til meg igjen. Han fortalte at støtdemperne på bilen hans var ødelagt og jeg skjønte at politiet og myndighetene mislikte standarden på hans bidrag til offentlig kommunikasjon, men at det heller ikke i hans verden er flust med penger. Så jeg ble verken sjokkert eller overrasket da han etter noen får minutters bekjentskap spurte om ikke jeg kunne spytte i med nye støtdempere til bilen han. Svaret mitt var naturligvis negativt og i stedet for at han skulle komme med sitt "why", stilte jeg spørsmålet. Svaret var som alltid: "Du er rik".

I forhold til han er jeg kanskje det. Men jeg oppfatter at hans spørsmål verken handler om hans dårlige bil, eller min sosiale status, men om mange tiårs væremåte hos ulike grupper mennesker i dette fantastiske landet. Svarte og fargede har vært mottakere, sjelden uten at det har vært stilt krav. Hvite er brutto givere, og stiller aldri krav. Kanskje skyldes fraværet av krav at det som gis bare er knapper og glansbilder. I en slik setting er det lett å innlede vennskap. Fortsettelsen er enda enklere: Den hvite gir av sin overflod, de svarte tar i mot i en slags rar ydmykhet men som den naturligste ting i verden.

Kanskje er det derfor enhver liten skjerv som vi til hverdags gir til parkeringsvakter, plenklippere, postbud og gutta på bensinstasjon alltid blir tatt i mot med to hender. De tror vi forventer ydmykhet, samtidig som de ser at vi egentlig er i kjipeste lagt.

søndag 28. februar 2010

Ventetid


En flott kvinne i Grabouw har sagt ja til å bli fostermamma for et par av ungene på Village of Hope. Men for å få det til, er det her som andre steder nødvendig med mange stempler på enda flere papirer. Byråkratiets kvern maler langsomt, og kontoret der det gjøres ligger i nabobyen Caledon. Men mumsen er tålmodig bare hjelpen er der.

Første gang jeg kjøre mødre til South African Sosial Security Agency (SASSA) ble jeg fascinert av flere ting. For det første den fantastiske logoen. Fem fargerike håndavtrykk i en sirkel gir klar beskjed om at her er ikke hudfarge eller andre slike forhold viktig. Sirkelen vitner om inkludering og hendene i seg selv leser jeg som utstrakte hender. I en eneste logo har de fått med seg alt. Og dette i en offentlig institusjon. Senere har jeg lagt merke til at SASSA er en kvinneinstitusjon. Det er kvinner som søker hjelp, og det er kvinner som hjelper. Nå har ikke jeg vært der på krigspensjonsdagen, så min kunnskap er hva jeg har sett på de dager jeg har vært der.

Kanskje bedrar skinnet. Kanskje ikke. Et besøk på SASSA krever alltid noen timers ventetid. For meg som bare er sjåfør har det gitt mulighet til å rusle i den lille byen, besøke bokhandelen med alle bøkene jeg ellers ikke finner, og rom for å lese og drikke kaffe. Det gode liv med andre ord. For mødrene som trenger hjelp av en offentlig fargerik hand, handler det om venting. Riktignok står storskjermen på med en eller annen kanal med såpeopera i hele arbeidstida, men venting er venting, og hver gang det blir en ledig stol først i køen, humper alle kvinnene seg et hakk til høyre. Her sitter man i rekkefølge.

Sist jeg var det kom vi tidlig. Jeg hadde startet hjemmefra slik at vi kunne være der før ni. Det er før samlebussen fra distriktet kommer og fyller opp venteværelset. Jeg trodde jeg var en dreven rev og hadde skaffet meg kulturforståelse som sjåfør og hjelper på SASSA-området. Da jeg to timer, et bokhandler og et kafebesøk senere stakk hue inn, hadde mine mums humpet kun to seter mot høyre. Jeg var rystet. Her gikk det enda saktere, og jeg som med min europeiske tankegang hadde gjort en annen og privat avtale senere samme dag. Ytterligere en time senere satt hun på samme plass, og jeg ble mildt sagt oppgitt

Da en sosialarbeider ved en tilfeldighet kom forbi, spurte jeg med min aller høfligste stemme hvorfor alt tok så lang tid. Hun svarte at seks av staben på åtte denne dagen hjalp en SASSA i nabobyen, og at slik kunne de dessverre ikke varsle. Da ville alt klappe sammen der fordi en masse klienter ville dukke opp i håp om å få hjelp. I mellomtiden var mine mums' rykket enda et hakk fram i køen. Jeg klarte ikke å dy meg, og sa at jeg privat i min egen tid kjørte to kvinner fra Grabouw for å få hjelp, og at de nå hadde sittet og ventet i fire timer uten å få noen beskjed.

Sosialarbeideren trakk bare på skuldrene, men av en eller annen grunn, kom det plutselig bevegelse i køen, og ti minutter senere sto en masse klienter med hjelpende skjema og en bankanvisning i nevene. Mine to kunne jeg kjøre tilbake, og to unger får nå en flott fostermamma.

Behovet for hjelp er enormt. Sosialarbeideren jobber i en evig motbakke, og klientstrøm som aldri stanser, som sjelden har alle papirer med seg og som trenger mer enn bare et stempel på fire papirer. SASSA-damene trenger også lunsjpause selv om det står en hvit europeer på terskelen deres og venter. Og timeavtale, det vil de ikke ha noe av.

Godt at det mange har mest av er tid. Ventetid. Godt at to unger får en tålmodig fostermor.

torsdag 11. februar 2010

I skyggen av en helt


I dag fikk jeg noen sekunder i skyggen av en ekte helt. Jeg var en liten stund på ettermiddagen utenfor fengslet der Nelson "Madiba" Mandela ble løslatt fra 11. februar 1990. Fengslet som nå bærer navnet Drakenstein var stedet der det satt flest politiske fanger for 20 år siden. Faktisk bare politiske fanger en stund. Porten er lett å kjøre forbi. Innenfor er det 45 hektar. Mye av det er et mønsterbruk, og 230 sivile ikke-fanger bor der. Veien er alt annet enn en hovedvei, og huset det Mandela satt fanget den siste perioden er bare tidvis åpen for publikum der det ligger svært avsides på fengselsområdet.

På fengslets fotballbane rett ved porten hadde det på ettermiddagen vært stor markering. Da vi kom var det bare opprydding som gjensto, og transport av gjester og publikum. Opprydningen ble gjort av fengslet fanger under ledelse av to fangevoktere. Uniformene deres kjente jeg igjen fra filmen Bafana Bafana. Fangene der i mot var svært preget av spisse redskaper og et hardt liv.

"Jo, det har vært mye storfolk her i dag. Dagen er jo historisk, og selv her i fengslet startet vi i formiddag grille til mange hundre gjester. Selv fikk jeg ikke med meg så mye. Jeg har jo en jobb å gjøre", smilte den ene av dem.

Han var mest opptatt av hvor jeg kom fra om det var kulde der. Jeg kunne bekrefte kulda, men måtte avvise spørsmålet om pingviner. "De lever bare her og i Antarktis", svarte jeg.

Avisene er fulle av presidentstoff om dagen. Både om helten Mandela og antihelten Suma som har bedt om unnskyldning for sin umoralske adferd. Men mye handler om mr Mandela og dagen for 20 år siden. Storavisen Die Burger har en flott førsteside med en tegning av Madiba sammen med en kopi av løslatelsesdokumentet hans. "27 års vei til frihet", heter det i en overskrift, på en artikkel som velger å se fengslingen av Nelson Mandela som en lang frihetskamp. "Den lange veien" er også et begrep og en boktittel som brukes ofte når helten skal beskrives.

"Hello Sir!"


Den svarte politimannen kom bort til meg der jeg sto på veikanten i inngangspartiet. Han hilste meg i handa på den spesielle ANC-måten. Håndtrykk opp, ned og opp. Jeg hadde øvd i forkant og kunne hilse på den måten. Et smil, et spørsmål og noen tårer i øynene. Jeg var jo egentlig en av svært få hvite menn som synes å bry meg om å være på stedet. Den svarte politimannen var lutter glede.

"En viktig dag, Sir, synes du ikke? For oss alle. For nasjonen og for folk. Han ga oss vår frihet. Takk for at du er her og støtter oss!"

Klart jeg støtter dem. Som et nysgjerrig og engasjert menneske måtte jeg bare til fengselsporten denne dagen når jeg nå hadde muligheten til det. Se stedet som for 20 år siden var verdens aller viktigste sted. La meg fotografere i skyggen av Mandelastatuen som står der. Men først og fremst være der, og oppleve at ANC ga meg en t-skjorte og politimannen et håndtrykk. Og jeg sa:

"Det er jeg som skal takke".

tirsdag 9. februar 2010

Tomme lekeplasser

Få land har en så flott infrastruktur som Sør-Afrika. Flotte veier som blir enda bedre til VM, et jernbanenett som dessverre ikke brukes, orden på el-forsyning, vann og avløp. Jeg snakker nå selvsagt om den delen av landet som har den blanke sida opp. I bydelene der reguleringsplaner forteller at det skulle være skog eller gress, men der det bor tusener av mennesker, er det ikke like stas. I beste fall har Escom, kraftselskapet, satt opp en del stolper som det går et virvar av enkeltledninger ut fra. Fellesdoene er av betong eller plast, og er plassert her og der og svært ofte tette. Vann hentes fra en gammeldags vannpost.

Men det var ikke det jeg skulle snakke om. Det var lekeplasser. For innimellom alle hus i de flotte velregulerte delene av landet finnes det små perler av noen parker. Der står ofte en sklie, et huske, eller desse som det heter hjemme i Tromsø, og gjerne et klatrestativ. Rett i nærheten er det som regel et flott stort tre som gir nødvendig skygge for den krakken som er satt opp til beste for ungenes voksne følge. Det eneste som mangler er unger.

Jeg kan skjønne at de ikke er der på hverdager midt på dagen. I Sør-Afrika som i den vestlige verden ellers er det et kraftig press på hverdagsøkonomien, og alle som har mulighet må jobbe. Ledigheten blant hvite er faktisk ikke mer enn fire prosent om statistikken ikke lyver. Og det gjør den sikkert.

Men også på ettermiddagene er lekeplassene tomme. Gresset vannes av kommunalt ansatte så lenge det er en sjanse for at gresset ikke blir gult og tørt. Da klippes det også. Alt er innbydende.

Vi har undret på hvorfor disse lekeplassene ikke brukes, og kommet til at det også her er frykt ute og går. Historier om unger som kidnappes verserer, historier om hevngjerrige gjenger som kommer og truer vanlige mennesker også. Frykten hersker. Få hvite går ut i det offentlige rom. Og aller minst blir ungene tatt med.

I de fattige bydelene finnes det små løkker. Noen steder har myndighetene satt opp ett og annet lekeapparat. Områdene er ellers preget av søppel og forfall. Men merkelig nok, her leker ungene. Disse områdene blir brukt. Så bor heller ikke disse ungene i små reservat der bakhager med høye gjerder er virkeligheten. De har knapt et hus å bo i, og bor de i et hus, er det i alle fall ikke egnet for innelek, knapt for innestemme.

Sør-Afrika har fortsatt et håp om å bli den første arrangør av sommer OL. De har allerede søkt en gang, og fikk avslag. Nå skal VM arrangeres, og landets myndigheter håper å vise fram en verdig kandidat til å arrangere OL selv om det aldri blir mulig å arrangere slike leker med samme presisjon som Kina gjorde sist år.

Et land som vil arrangere noe så stort som OL er villig til å bruke enorme midler i forkant. Både på å fornye infrastruktur, bygge nytt og vise fram landet sitt fra den aller beste sida. Det er samtidig også viktig å dyrke fram idrettsutøvere i toppklassen.

Sør-Afrika med sine 50 millioner mennesker har få gode internasjonale idrettsutøvere om vi ser bort fra cricket og rugby. Noen finnes det selvsagt, men ikke i det monn en skulle tro. Kanskje er frykt noe av grunnen. Frykt og fattigdom. Kanskje er det så enkelt at unger som har råd til å bli flinke i sport og idrett vokser opp uten mulighet for lek som er fri nok på plasser som er store nok til å springe omkring, som har trær som de kan klatre i og falle ned fra, mens de som har en slik hverdagsmulighet aldri fikk råd til et par joggesko.
I ettermiddag er det igjen fotballtrening for guttene mine i Waterwerks. Det er en fotballtrening med bare tær.

torsdag 4. februar 2010

En VM-drøm

Dagene fram mot VM i fotball går fort. Daglig er det små og store nyheter fra og om VM-arrangementet. Det aller meste gjelder Bafana Bafana, Sør-Afrikas lag som skal delta. Meningene om laget er delt. Blant svart ungdom er de heltene som ikke har en snøballs sjanse i helvete. Blant den hvite befolkningen er de bare laget uten sjanse.

Denne helga skal Sør-Afrikas cricketlag ut i testmatch mot India. Det betyr egentlig at de skal spille en ordinær landskamp over en dag. Om jeg har forstått cricket rett, blir en slik kamp fulgt opp av et par tre ordinære kamper der minst en går over flere dager. For en utlending som meg er det lett å si: Hvem bryr seg. Svaret er like enkelt: Hele det sportsinteresserte Sør-Afrika. Kort og godt. Interessen for fotball er ikke akkurat like overveldende.

Jeg har klart å skaffe billetter til tre VM-kamper der det bare er den første kampen jeg vet hvilke lag som skal spille. De to andre er i sluttspillet, så der bestemmes lagene av resultatene. Nord-Korea mot Portugal på nye Greenpoint stadion kan likevel bli både en interessant og spesiell opplevelse. Hva Nord-Korea står for aner jeg ikke. Mitt første minne om Portugal er knyttet til vM i 1966 der den svarte spilleren Eusebio var den stigende stjerne og det ble snakket om en ny Pelé. Han ble kaldt "The Black Pearl", var født i Mozambique in 1942 og er stadig en av de viktige i fotballens Hall of Fame.

Kanskje dukker det om en ny perle i denne kampen. Jeg gleder meg i alle fall. Artig blir det også å dele opplevelsen med store unger, og kanskje flere.

På Village of Hope er det en liten stor gutt. Ruben er ni år, full av liv og energi. Han klarer nesten ikke sitte stille, og er med andre ord oppskriften på den perfekte niåring. Ruben er en av dem som er med og spiller fotball for sin bydel. Elgin Timbers som bydelen heter, er en fattig og et lite attraktivt område. Ikke en gang norske eiendomsmeklere ville gitt området et potensiale. De har imidlertid en diger, uslått rugbybane i sin umiddelbare nærhet. Men det er fotball som gjelder. Laget er slett ikke noe godt lag, men de vil veldig. Og fotball er tingen.

Jeg hadde en tanke om å undersøke muligheten for etterbestille en ekstra billett til min lille store venn Ruben for kampen mellom Nord-Korea og Portugal. For meg hadde det blitt et minne for livet å kunne ta han med, for Ruben ville det også være en opplevelse, og kanskje en ekstra oppmuntring og påminnelse om at det for han og de andre de egentlig arrangerer VM.

Nå må jeg vente en stund med å bestemme meg. Ruben og søsteren står i ferd med å flytte ut av Villagen og inn til en fosterfamilie. Nå har jeg vært her i Sør-Afrika så lenge at jeg vet det vil være skrekkelig galt å ta en gutt i en slik familie med på noe slikt, uten at de andre fikk samme mulighet. Nå aner jeg ikke hva slags familie min venn og søsteren får. Jeg vet bare at jeg vil savne han og smilet hans når han drar. Samtidig vil jeg følge nøye med. Kanskje kan vi likevel få til å få en felles VM-opplevelse, Ruben, de store unga mine og jeg.

Det hadde vært noe det.

tirsdag 2. februar 2010

Nasjonale utfordringer


Da det ble kjent at president Zuma hadde fått sitt 20. barn, vakte det oppstandelse her i Sør-Afrika. Ikke fordi han er så produktiv, men fordi barnet er født utenfor ekteskap, og at fødselen skjedde bare noen få uker etter at han gifta seg med sin femte kone. Polygamist og å kvinnebedårer er en merkelapp den sørafrikanske presidenten må bære. Men han forsvares av mange av sine partifeller i ANC. I alle fall av den mannlige delen. Spinnesiden i partiet er mye mer kritiske. De mener både han bør i terapi for sin seksuelle appetitt og se at dette har politiske konsekvenser i landet der det er en kampanje mot "å sove i mange senger".

Samtidig er det akkurat i disse dager 20 år siden daværende president Fredrick de Klerk erklærte den gamle apartheidtid for over, at ANC og andre "opprørsparti" ikke lenger var forbudt, og ikke minst at det levende kampsymbolet Nelson Mandela skulle løslates.

Forut for de Klerks tale 2. februar 1990 hadde det pågått harde forhandlinger mellom de svarte politiske opprørerne og regjeringens folk. Det internasjonale presset på Sør-Afrika var enormt; Øst-Europa hadde åpnet sine grenser, Berlin-muren hadde falt og Sovjetunionen var i oppløsning. Ja, selv i Kina var det en synlig opprørsbevegelse. Sør-Afrika måtte i denne settinga bare løsne litt av jerngrepet som landet var holdt i siden 1948, og bli en del av den nye, grenseløse globaliserte verden.

"Vi må huske at heller ikke Sør-Afrika hadde stått stille fra 1948 og fram til 1990. Det skjedde en positiv utvikling, en endring, også i det politiske systemet her i landet", skriver de Klerk.

I disse dager minnes Sør-Afrika februardagene i 1990. Storavisa Cape Times har kommet med eget bilag der både de Klerk og daværende ANC-leder Mbeki skriver sine minner om forløpet for prosessen. De er forbausende enige i sine beskrivelser av hva som skjedde. Det heter at det er seierherrene som skriver historien, og kanskje viser dette at det var minst to sider i denne konflikten som står tilbake som seierherrer; en vinn-vinn-situasjon.

President de Klerk blir fortsatt sett på som en svært modig mann, og den hvite mannen som våget bryte konvensjonene og lande helikoptrene som harvet over townshipene på evig jakt etter opprørere.

Mbeki som da ledet ANC overtok president-embetet da Mandela etter en periode forlot det. Nå er presidentstafetten i Zumas hender. Han fortsetter ANC-linja, og hans medarbeidere er svært lojale til det han gjør, og hvordan han handler. Utfordringene i Sør-Afrika står i kø. Det er en uendelighet av oppgaver som må løses. Folk trenger bolig. Folk trenger stabile jobber. Barn trenger å et samfunn som tar var på dem. Menn trenger sosiale sikkerhetsnett, kvinner trenger edru menn og hele samfunnet trenger en sakte demokratisk skolering.

Få land er vakrere, få land har flere ressurser, få land har vennligere mennesker, og få land kan vise fram større kontraster i land og folk. Men få land bergtar dem som er her mer enn dette landet langt i sør. Med sitt konglomerat av mennesker, kulturer, språk og landskap byr Sør-Afrika sine gjester på raushet og mangfold. Måtte det bli til glede for enda større deler av befolkningen enten de er født i eller utenfor presidentens ekteskap. Uansett må landets leder kjenne sitt moralske ansvar. Enten det er for sin livsførsel eller sitt folk.

mandag 25. januar 2010

Teletjuver

"De er små og hurtige, og de kommer om natta. Vi ser dem ikke, fordi de er så små og hurtige. Selvsagt bor de her i byen, men det er ingen som kjenner dem. De er bare ute om natta".

Vår lokale håndverker er like indignert over at en del av Grabouw lenge var uten telefon. Ja, faktisk halvannen måned. Årsaken var at noen hadde stjålet telefonlinja. De hadde klatret opp i stolpene, kappet ledningen i tre, fire hundre meters lengde, kveilet den opp og stukket av gårde med den. Tilbake hang vare en liten stubb og dinglet ned fra den blå himmelen.

På våre kanter kan alt selges. Og alt selges. Marked finnes over alt. Vi kjøper våre søppelposer i et gatekryss når vi står på rødt lys. Der får vi 20 gode, svarte, poser for 20 rand. Er vi heldige får vi to pakker for samme pris. Der selges det også hatter, mobilladere og kart om noen har kommet over en kartong av det slaget noe sted. Om de passerer en åpen bakkie med frukt på lasteplanet hender det fristelsen blir for stor. Da kan en kjapp arm og en bestemt hånd raskt ende opp med en fersken eller et stort deilig rødt eple.

Her om dagen ble jeg fallbydd røde dokoster utenfor posthuset her nede i Somerset West. Da trakk jeg på smilebåndet. Ikke akkurat stedet for å kjøpe sanitært ekstrautstyr, men noen hadde tydeligvis funnet en kartong røde dokoster. Slikt er en skatt om det blir solgt.

Rett etter at tjuvene stakk av med telefonlinja i Grabouw, startet Telecom jobben med å utbedre feilen. Ny ledning ble lagt ut og arbeidet startet. Kun tre mann var på jobben, og den skulle skjøtes i begge ender og festes i fire fem stolper, så det tok naturligvis tid. Da de Telecom-ansatte kom på jobb den tredje dag, var den nye ledningen søkk vekk. Like søkk vekk som summetonen hos de abonnentene som var avhengig av ledningen. Linja forble stille. Dagen etter startet sommerferien, og da er det ingen som forventer at noe skjer. Aller minst at en manglende telefonlinje erstattes. Først for en uke siden, etter sommerferien, varledninbg og summetone tilbake.

"Vi tror vi vet hvem de er. De er små og hurtige."

Vår håndverkervenn er oppvokst, gift og snart bestefar i Grabouw. Hans er like indignert som mange andre over tyveriet. Hvor han hadde fått det fra at tjuvene er små og hurtige, aner jeg ikke. Da jeg var liten gutt hadde jeg en forestilling om at tjuver hadde det tverrstripete genser, mørkt hår, maske og sekk på ryggen. De sjeldne gangene jeg var ute med mamma eller pappa etter mørkets frembrudd, kikket jeg alltid ekstra godt etter om jeg så noen slike. Aldri så jeg noen tyver. Hvor forestillingen om de små raske tjuvene kom fra, aner jeg ikke. Men forestillingen var svært levende, og jeg likte å høre på vår venn. Han er en fornuftig mann og en flink håndverker som har mer enn nok å gjøre. Etter som han ofte har oppdrag på byggeplasser vet han noe om byggevarer som forsvinner om natta.

"Det verste er at Telecom blir tilbudt å kjøpe tilbake ledningen. Men den andre gangen var det bestilt tyveri. Det vet alle. Du kan bare stikke innom skraphandelen. Der finner du masse flunka nye ledninger. Så lenge det finnes noen som vil kjøpe, vil de små tyvene løpe rundt", mente vår venn. Tjuven er her som over alt ellers avhengig av heleren. I manges øyne er den siste den verste. At lutfattige mennesker som får anledning rapper noe for å få et pusterom i en mistrøstig hverdag, er det ingen som sier så mye til. Men at rike forretningsmenn kjøper tjuvgods og bestiller tjuveri, mislikes sterkt. Slikt er ikke god kristen oppførsel.

Men salg av røde dokoster utenfor posthuset, er det visst ingen som synes er rart.

onsdag 20. januar 2010

Svart-hvitt

Somerset West kan se ut som en landsby, men sentrum er i virkeligheten bykjernen i et samfunn med 225.000 innbyggere, og med satellittbyen Strand og områdene rundt, kommer folketallet lett opp i 300.00. Trondheim ville vært stolt over en slik befolkning og krevd storbytillegg. Storgata, eller Main Road som den her heter, er en kilometer lang og strekker seg fra privatsjukehuset Vergelegen til der den krysser Lourendsroad. Etter mitt syn en hyggelig gate, og som nå i juletida har vært stripynta medlys på stolpene i midtrabatten.

En annen ting med Somerset West er at trafikken og parkeringa er svært godt tilrettelagt. I tillegg er den fylt med busker, blomster og trær, noe som gjør den vakker. Nå mer det riktignok slik at svarte og fargede mennesker utgjør hoveddelen av de gående trafikkantene og servicepersonale i og utenfor butikker. Men sånn er det i dette landet, og det er det ingen som reagerer på.

Men jeg reagerte for et par dager siden da jeg var i byen for å stusse håret. Jeg er noe så sjelden som hvit fotgjenger noe som blir bemerket av svarte og fargede som fra sine faste plasser langs noen av veiene venter på at dagens jobb skal dukke opp. En hvit mann i sekstiårene kom kjørende i sin snart 20 år gamle Mercedes og parkerte den innenfor oppmerkede striper midt i sentrum, i Main Road. En svart parkeringsvakt kom bort til han med billettmaskinen sin og ba om litt i underkant av den femmer. Parkeringsvaktene her at autoriserte vester, stemplet ID og beige hatt til vern mot den steikende sola. Vaktenes oppgave er å inndrive parkeringsavgift. Så lenge det er arbeidsløse mennesker, behøves ikke parkometre.

Den hvite mannen så på den autoriserte parkeringsvakta og utbrøt:
"Jeg betaler ingen avgift til en svart mann", snudde på hælen og gikk bestemt avsted.

Jeg ble stående som spikret til asfalten, selv om den både var mjuk og porøs. Jeg trodde ikke det jeg hadde hørt. Det er 20 år siden apartheid ble oppløst, og visst har jeg hørt mange hjertesukk over hvor mye bedre, og ikke minst billigere, alt var i gamle dager. Men aldri har jeg hørt reinspikka rasisme framført i friluft og på offentlig sted.

Det svarte parkeringsvakta tok opp sin røde blokk, skrev ut en avgift, eller bot som vi ville kalt det og klistra den på sideruta. Så gikk han. Jeg ble stående, føttene var ikke lengre så fastlåst, og jeg beveget meg sakte og i sirkel som et litt usynlig vitne. Da bilisten noen få minutter senere kom tilbake og så den røde lappen som sannsynligvis inneholdt et offentlig krav på et par hundre rand, ble han rasende. Han kikket seg rundt, tydelig på jakt etter synderen, men fant han ikke. Deretter tok han boten med seg i bilen og forsvant nedover Main Road.

I mitt fagblad, Journalisten, går det en slags debatt om man i norske nyhetssendinger og media skal kunne bruke hudfarge og kulturelt opphav som ytre kjennetegn. I det godes navn mener sterke og presumtivt kloke mennesker at det skal man unngå for ikke å skape rasisme. Jeg grøsser litt på ryggen over dette. Om vi ikke snakker åpent om hudfarge og menneskelige verdier, tilslører vi et faktum som i store deler av verden er hverdagsproblem nummer én. Selv kan jeg ikke fornekte mine blågrå øyne, eller min hvite hud. Skal jeg ikke legge merke til at andre har en annen farge. Skal jeg fornekte og ikke tillate mine barn og snakke om menneskers hudfarge fordi det er tabu?

Jeg tror vi åpent skal snakke om og legge merke til hudfarge, rase og kulturtilhørighet. Først ved å gjøre oss kjent med særegenheter, språk og kulturforskjeller som disse også har, kan vi sosialt bygge bro mellom oss og dem. Og i det første møte mellom mennesker vil alltid ytre kjennetegn som hudfarge bite seg fast i oss. Da kan vi også ta fram kunnskapen vi har og åpent spørre om det vi undres på, og få svar som kanskje overrasker oss hvite godtroende og naive nordmenn som i det bestes tjeneste gjør det gode en bjørnetjeneste.

PS: Bildet er et illustrasjonsbilde

lørdag 9. januar 2010

Balldrømmer

Det telles ned foran VM i fotball. Det er her ikke viktig hvem som vinner, men at alle lag har det så bra at det skapes blest om Sør-Afrika som vertskapsnasjon. Allerede nå har turismen hatt et oppsving, og mer blir det. Kanskje drypper det på noen av dem som bor fattigslig. Kanskje drypper det også på noen av alle de svarte og fargede ungene og ungdommene som elsker fotball. Både for spillets skyld og fordi fotball levendegjør en drøm om å komme ut av et skur, ut av en fattigdom og inn i en god framtid.

Hvert av deltakerlandene i VM blir forlagt på flotte hoteller nær en god fotballbane der de kan trene. Hotellene er ofte av en slik standard som de fleste av oss kun kan drømme om. Treningsfeltene er av en himmelsk kvalitet der det synes som om banemesteren har brukt brodersaks på hvert enkelt strå for å klippe gresset jevnest mulig

Nylig ble det kjent at Uruguay har besluttet å endre sitt oppholdssted. De var rett og slett ikke fornøyd nok med treningsbanen til 50 millioner som er anlagt for dem. "Dette er ingen bane, men en bakke", skal en av lagets ansvarlige ha uttalt.


De kan ikke ha sett hva en bakke er. Selvsagt er hver enkelt av spillernes tær viktige, og det bør ikke være for mye humper. Men det skulle ikke forundre meg om mange av nettopp det lagtes spillere kommer fra områder der jorder og bakker var treningsfelt, og der underlagets ujevnheter ga dem en uovertruffen teknikk til å føre ballen.

Men slikt er visst fort glemt.

De siste par ukene har Matt fra England vært på besøk hos våre fotballunger. Han er en strålende mann som tar seg tid til å oppsøke ungene noen av Sør-Afrikas mange fattigslige områder. Og ungene strømmet til. Han fikk dem til å smile, han bygde lagånd og han skapte positivitet.

Vår fineste bane, i Rooidakka, har flott gress, og ligger nær bebyggelsen. Den er ikke akkurat vannrett, men det er lite glasskår der. Ungene spiller fotball barbeint eller i slippers. Og de spiller av hjertens lyst. De vil opp og fram. Vi vil spille for Bafana Bafana, Sør-Afrikas landslag. Fotball er de svartes drøm. De svartes sport. I bydelen Waterwerks er banen vår en sandgrop mellom det nye kjøpesenteret og bebyggelsen av skur. Der gresser kuer, og for å komme dit, må vi ta oss fram gjennom litt kratt. Midt i sandgropa er det en gressflekk. Den elsker kyrne som holder til i området og som vi må jage vekk før treninga. Men også i sandgropa lever drømmene.


"Hvorfor brukes det ikke litt på å lage små baner i disse bydelene", spurte Matt.

Vi kunne svare at det var vårt ønske, og at vi forsøker å påvirke dem som har penger til å gjøre det. Men i Afrika tar ting tid. Kanskje lenger tid enn i andre deler av Verden. Jeg vet ikke.

Nå satses det på å gi ungene i Rooidakka, Waterwerk og fra alle de mange hundre fattige områdene i hele Sør-Afrika et fotballtilbud fram mot VM som starter i juni. Det blir en kjempeopptur for mange av dem. Spørsmålet blir hvor stort fallet blir når lysene slås av, pengene skal fordeles mellom FIFA og sponsorene, og vinteren på den sørlige halvkule i august sender iskald vind inn i dårlige skur der unger hutrer. Kanskje blir det bare drømmene tilbake. Om grønt gress som er forlokkende for dem, men for dårlig til rike fattiggutter fra Sør-Amerika som en gang i nær fortid fikk drømmen oppfylt.

tirsdag 5. januar 2010

Privatlivets fred

På store plakater langs motorveien kjører myndighetene en kampanje rettet mot menn som slår, mot familievold og for respekt for kvinner og barn. Kampanjen forteller med all mulig tydelighet at her finnes et åpen og definert problem som rammer mange. Samtidig viser den at det er en vilje til å gjøre noe med dette problemet. Den kjøres ikke bare på plakater, men også I TV og radio. Overgrep, vold og misbruk er utbredt med uakseptabelt. Problemene er under angrep og skal bekjempes.

Sist mandag giftet president Jacob Zuma (67) seg for femte gang. Han har med det tre koner. En av dem han tidligere har giftet seg med begikk selvmord for en del år siden. En annen er han skilt fra. Til sammen har Sør-Afrikas president 18 barn. Før inngåelsen av det siste ekteskapet, gikk han ut med en klar melding om at dette femte ekteskapet tilhørte privatlivets fred, og ba media holde seg på god avstand. Media omtalte det derfor bare som en liten melding nede på avissidene og som en kort melding i radio og TV. I mediene med bilder var kone fem avbildet med respekt og bare med et lite bilde.

Å ha en håndfull koner er selvsagt en kulturbasert skikk som på oss er underlig, men som i dette landet er akseptert. Jeg har i løpet av mine måneder her ikke møtt på menn med flere koner. Men så er også de svarte og fargede jeg har truffet enten svært fattige eller svært vestlig innstilt. Utgangen av et slikt oppsett betyr en kone.

Sør-Afrika gjør en stor jobb for å bli akseptert som et vestlig land. VM i forball som begynner om drøyt 150 dager er en møte å ønske vestlighet på. Oppbyggingen av økonomi, demokrati og medbestemmelse andre faktorer i denne oppbyggingen. Selv om økonomien skranter som en fjern følge av finanskrisa for halvannet år siden, er det vakre landet lengst sør på det afrikanske kontinentet også å betrakte som et utviklet land, men med store fattigdomsproblemer.

Kampanjen langs veiene, på TV og i aviser er selvsagt rettet mot alle. Men fargen på dem som avbildes er svart og farget. I virkeligheten kan det også knyttes til fattigdom og alkohol. Det ligger også en lang tradisjon bak når en mann denger kona si. Jeg har møtt kvinner som sender sønner fra seg fordi de ikke ønsker at deres sønner skal bli som fedrene, men vokse opp med respekt for medmennesker generelt og kvinner spesielt. De lever med et savn etter ungene sine, men tar konsekvensen av kulturforskjeller som bæres videre.

Når president Jacob Zuma gifter seg for femte gang, høres det privatlivet til i en gammel kulturtradisjon. Der hadde det vært herr Zuma som hadde tatt seg enda en kone, ferdig med det. Men når presidenten gifter seg for femte gang, er det et offentlig anliggende. Spesielt fordi myndighetene gjennom sine store kampanjer har åpnet dørene til folks private liv og vil være medansvarlige samfunnsaktører også innenfor hjemmets fire vegger.

Jeg vet ikke hvilke signaler som går ut blant folk flest i dette landet når presidenten tar sin tredje kone i sitt femte ekteskap. I mitt hode og i mine øyne er det en overlevd skikk som sender ut signaler om at kvinner er en av mannens eiendommer, et eierforhold omverden ikke har noe med.

Sør-Afrika har mange problem som det er grunnleggende å endre for og bygge det velstandssamfunnet alle ønsker seg. I et land der gode rollemodeller er noe av det aller viktigste å skape for at endring kan komme i gang, er presidentens holdning og adferd noe av det viktigste.

Men vi vet jo at makt korrumperer. Helt inn i din femte kones soverom.|

fredag 1. januar 2010

Fjellet i brann

I helga brant fjellet på østsiden av Elgindalen. Om ikke steinen brant, ble i alle fall skogen avsvidd i store deler av dalen. Et voldsomt syn.


Den første dagen i det nye året er en av de aller største utfartsdager i denne delen av verden. Da drar alle som ellers ikke har tid råd og anledning til stranda. I et land der de dårligst betalte jobber 14 timer om dagen seks dager i uka, er fridagen 1. januar svært velkommen. De aller fleste virksomheter og butikker holder stengt, og vi som henter fersk brød om morgenen, må leite etter åpen butikk. Svarte og fargede er i alle fall glade for denne dagen, og den 42 km lange strandlinja fra Gordons Bay til Muinzenberg er tettpakket av folk. I alle fall de delene av den der strømmene er akseptable og haifaren ikke overhengende.

Det var da vi skulle ut å se på folkelivet vi oppdaget at det var disig. I løpet av kort tid kjente vi lukta og så hvor det kom fra. Det var klart at skogbrann herjet oppe i vårt område; nær Grabouw.

Vi kjørte turen og gledet oss over folkelivet, selv om trafikken mildt sagt var kaotisk og køene bort i mot endeløse. Men i vest fortsatte røyken å velte seg over fjellkanten og røyklegge hele det veldige område Cape Flat, seks mil på diagonalen, og nesten fire mil bredt.

Da vi senere årets første dag hadde slått fast at heller ikke denne gangen hadde norske hoppere lyktes helt i hoppuka, og den passerte nyttårskonserten fra Wien aldri hadde vært noe tema, dro vi opp til Grabouw for å si godt nytt år til venner og kjente, og forsikre oss om at alt sto bra til. Allerede da vi kom over fjellkanten så vi den voldsomme røyken fra fjellsiden. Flere steder var det tydelig brann med sterk røykutvikling, og på den øverste toppen var det voldsomt.

Det er noe fatalt over skogbrann. Noe definitivt. Vi er fortalt og jeg har lest at skogbranner er mer enn alminnelige i dette området. Den spesielle buskenarten fynbos som lever i disse fjellene trenger ofte en skogbrann for at frøene skal utvikle seg og sprekke tilstrekkelig til at de kan spire, Men furuskogen som preger landskapet i Hottentot Holland hører egentlig ikke hjemme her og skaper problemer når det tar fyr fordi omfanget av skadene og den voldsomme varmeutviklingen er mer til skade enn til hjelp.

I februar i fjor sto skogen som omkranset Grabouw i flammer. Det vil ta noen tiår før den er tilbake, om ikke forørkningen også rammer dette distriktet. Selv om dette er verdens mest fruktbare oase, er det store fjellområder som ligger som ufruktbar ørken - mye på grunn av skogbrann.

Men langs stranda og nede på flaten gikk badelivet nesten sin vante nyttårsgang. De som var mest plaget av brannen der måtte nemlig skumme badebassengene sine for sot. Det gjorde dem skikkelig forbanna.

Skogbrann er katastrofe på så mange måter.