Smalahove på afrikansk

For ganske nøyaktig et år siden var jeg på Voss under det årlige smalahovesleppet der. Først underveis til Voss fikk jeg vite at dette var helga med stor H. Siden andre betalte tur og opphold fra fredag til søndag, og det var organisert mye omkring arrangementet jeg var med på, ble det ikke smalahove på deg den helga. Matglad som jeg er, hadde jeg i det lengste håpet det, men i stedet ble god hotellmat som kjøttfilet til middag og mextex, eller texmex, jeg klarer aldri forskjellen, til nattmat. Sauehuer var forbeholdt andre.

Jeg må innrømme jeg var litt skuffet over det. Ved et par anledninger har jeg spist smalahove, og det er virkelig en delikatesse. De fine musklene i suens hode som har vært i stadig bruk for å tygge drøv er mer enn møre, og smaken er fantastisk. I alle fall om det tilberedes rett.

Helt til nå har jeg trodd at smalahove var noe spesielt for sære vestlendinger. Bare et så knagert og bevisst folkeferd kan finne nytte av også sauehuer til matbruk. Nordlendinger som har et hav som matfat, behøver ikke det. Ikke i samme grad i alle fall. Fisk og kålrot har vært deres greie. Trønderes matvaner kjenner jeg lite til, mens innlandsfolk fra Østlandet har hatt elg, eller ælj som de sier. Men det var altså smalahove og Afrika.


For noen dager siden var jeg i bydelen Waterwerks, et navn som betyr akkurat hva det står: Vannverket. Bydelen er en squattercamp, altså en samling skur stablet i en liten åsside nær Grabouws midte. Der har mange funnet og bygd seg et hjem av kassebord, papprester og avlagt bølgeblikk. Spesielt velstående sier det seg selv at de ikke er. Men de har greie vannposter der de møtes, de har en slags el-forsyning, og de har en egen pub. Ja, du leste rett. De har egen pub til og med matservering, og der, av alle steder, serveres smalahove. Halve huer, røkte eller urøkte. Alle grillet på kullgrill og servert med kjærlighet av en av de hyggeligste kvinner jeg har møtt i denne bydelen. Som en munter advarsel henger et lite skilt over døra til skuret hennes: "Spør ikke meg, spør min advokat". Jeg tror neppe det blir aktuelt.

Nå har jeg ikke møtte mange, bare noen, og de fleste jeg har møtt der har vært sjuke, så kanskje er hun en god representant for dem som bor i Waterwerks. Årsaken til at vi stoppet opp, var at denne kvinnen har en sønn på 12 år som er så utrolig glad i å spille fotball. Nå lurte hun på når treninga skal starte opp igjen. Jeg ble visst der og da hyra som lagets manager, og dermed akseptert.

Så langt har jeg ikke spist smalahove der, bare bestilt. Men jeg ser med glede og forventning fram til opplevelsen. En voksen mann skal alltid være skeptisk. I beste lutherske ånd har jeg lært at når noe er for godt til å være sant, er det som regel ikke sant. Derfor spurte jeg kritisk og klart hvor hun fikk hodene fra. Hun smilte bredt og svarte: "Fra slakteriet der nede. De røyker og klargjør dem for meg". Og siden jeg nå også har blitt kjent med han som grunnla slakteriet i sin tid, skjønte jeg at dette var skikkelige greier. Nå ser jeg fram til akkurat den opplevelsen. Jeg lurer bare på hva de kaller smalahove.

Nevnte jeg at jeg den helga på Voss for et drøyt år siden fikk det beste gravensteineple jeg noen gang har spist. Nå skjønner jeg at verden ikke er så stor likevel. Voss og Grabouw kan begge skilte med både fantastiske epler og smalahove.

For en god verden vi lever i vi som har venner både på Voss og i Grabouw.