En reise i skjønnhet

Oktober og november er Sør-Afrikas vakreste tid. Da er det fortsatt friskhet nok i jorda til at gresset er grønt og blomstene kan åpenbare all sin prakt, og nok varme til at alt du bare tenke deg blomstrer. For blomster, vekster og natur er folka i dette landet opptatt av. Selv utenfor det dårligste skur og den usleste hytte er det plantet og kultivert roser etter alle kunstens regler. Nå er det jo så frodig her at alt blomstrer. Går du litt sakte og bruker stokk i dette landet, er jeg sikker på at stokken vil slå knopper etter kort tid.

Sist lørdag var vi på tur til Robertson, en by ti-tolv mil fra vårt eget Somerset West. Byen var plukket ut som denne helgas reisemål nettopp ut fra ryktet om at den skulle være denne regionens jakarandaby. Jeg har lest at jakaranda er en tresort som for lenge siden ble innført fra Brasil, og som er blitt populær her i Sør-Afrika. Treet blomstrer på bar kvist, og millioner av vakre store lilla blomster dekker hele krona. Et enkelt tre er naturligvis et storslagent syn i seg selv, men når det er hele alleer av slike trær, er det nesten så du mister pusten. I alle fall gjør jeg det.

Sør-Afrikas jakarandaby nummer én er hovedstaden Pretoria. Det skal det etter sigende være 15.000 slike trær. Jeg var der for ti år siden - på denne tiden av året, og fikk med meg denne spesielle blomsteropplevelsen. Treet slipper også blomsten mens den er på sitt vakreste, og gater og fortau teppelegges. Det var som å gå i en psykedelisk verden av lilla blomster.

Robertson ligger i enden av en frodig dal, ut mot en slette. Byen og omlandet har en rekke flotte vingårder, og best av alt, byens township ser ut til å være velstelt og velordnet. Det får meg til å tro to ting, myndighetene bryr seg, og innbyggerne har jobb. Selvsagt kan jeg ta feil, men jeg håper i det miste det siste. Ut fra antallet vinfabrikker, ser det ut til at behovet for arbeidskraft er stort.

I en slik by der de fleste ser ut til å ha litt mer enn bare verdighet, er blomster naturligvis viktig. Mer enn viktig. Så byen er vel verd å besøke for dem som liker naturlig fargerik skjønnhet. Reisetiden på en drøy time, var med andre ord vel anvendt for oss, og det å kunne nyte blomterprakten var en lise for sjel og sinn.

Etter et par tre timer, litt juice og noe å spise var vi derfor svært fornøyde med besøket, og roste oss av et godt reisemål. Vi returnerte ikke samme vei, men fortsatte litt videre for å ta en annen vei tilbake. Dette tilfeldige veivalget førte oss lang en av de vakreste veier jeg har kjørt. På begge sider lå vinmarkene tett, og svært velstående vingårder var også synlig fra veien. Men mest slående var likevel blomsterprakten. På begge sider, en halvannen meter høy og mange kilometer lang rosehekk inn mot vinmarkene, på den andre en alle av jakarandatrær, og innimellom store bed med dyp røde liljer. Bakteppet, rødbrune fjell mot en knall blå himmel. Ikke rart jeg hadde følelsen av å kjøre i et puslespill. En skjønnhet som er så varm at den alene kan gi feberfantasier.

Mens isrosene hjemme i Tromsø snart slår ut i full blomst.