Suppevedtak

Hver eneste fredag kjører jeg suppe til ungene i Rooidakka. Det vil si. Jeg henter suppa på en resturantrestaurant som har tatt vare på rester, og lager en smaks- og næringsrik suppe ut av sin godhet. Suppa kjører jeg til Vivekes omsorgssenter, et lite lyseblått hus nederst i den lutfattige bydelen.

Viveke er en kvinne på rundt 50 år. Hun er levende opptatt av ungene rundt seg og at de blir tatt vare på med et minimum av mat og omsorg. Derfor samler hun inn penger, skaffer leker holder dem i aktivitet og gir dem varme og omsorg.

Ikke alle liker dette. For Viveke gjør forskjell på folk. Hun prioriterer nedenfra. Tar mest vare på de fattigste, de minste og de som fryser mest. Om vinteren er huset hennes godt å ha, det gir ly og det gir et friminutt for dem som trenger det mest.

Da jeg kom til Grabouw tidligere dette året, stoppet jeg opp og kikket på det rare omsorgssenteret. Jeg trakk på smilebåndet og var rørt over den aktiviteten som foregikk. Etter noen uker fikk jeg være med på et møte der. Viveke var redd myndighetene skulle ta fra henne huset og rive det. Vi som kom fra Europa smilte og ristet på hodene våre. Hvorfor skulle det rives?

"Myndighetene vil ha meg bort, og de skal bygge boliger her. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sa Viveke"

Vi skjønte henne, men da møtet startet var tema et annet, og vi glemte det hele før vi plutselig en dag oppdaget at det ble drevet husbygging på Vivekes lekeplass. I løpet av noen få uker var den lille plassen og området rundt huset hennes forvandlet til en byggeplass. Sist fredag var det nesten umulig å komme fram dit. Skurene som stor rundt, var doza ned og bare søppel lå igjen.

I dag er siste dagen Vivekes hus får stå. Hun har, for egen pung, vært nødt å kjøpe et nytt hus der hun kan drive sin omsorg. Hun får ingen støtte fra det offentlige. De har tatt fra henne huset hun leide. Viveke må bruke brødpenger til hus, og et hus som ligger et stykke unna de fattigste. De som hver fredag står i kø for suppe; det eneste varme måltidet denne uka. Hun gir ikke opp kampen for å få gitt varme. Det er det ingen av de tre som holder det hele i gang som gjør heller.

Jeg skal fortsette å kjøre suppe så lenge restauranten husker på den. Det er ikke alltid. Ungene nederst i Rooidakka er visst ikke viktige for noen. Noen er forlatt, mange er sjuke. De fleste sultne. Men huset som ga dem litt trøst, lar ikke myndighetene stå. Huset står i veien for noe.
Jeg vet ikke hva. I alle fall ikke i veien for omsorg.