For travel til strandslott

Denne helga besøkte vi en vakker plass rett ved stranda til det Indiske hav, i utkanten av Mossel Bay, for de som er opptatt av å stedfeste ting nøyaktig. Vi bodde på Bed & Breakfast hos et middelaldrende ektepar. De hadde trukket seg tilbake fra bylivets stress og for 14 år siden bygd seg et rimelig stort hus. Det lå vakkert til, og fra frokostterassen kunne vi se delfiner leke seg i bølgene. Jo da, rene postkortet.

Men hav, bølger og delfiner var bare en del av utsikten. Mellom huset der vi bodde og stranda lå et annet hus. Eller hus er kanskje drøyt. Jeg velger å kalle det et slott. Nå antall kvadratmeter nærmer seg 1000 og utbygg er flere enn det er mulig å ha oversikt over, når inngangspartiet har klassiske søyler og egen fontene for å holde veggen kald, da er det mer enn et hus i mitt hue.

Jeg misunner ikke farmeren som eier stedet. Det er ikke et beboelsesslott. Det er et feriested. Han har hatt det i snart fire år. I følge vårt vertskap har han nesten ikke hatt anledning til å bruke huset. Eieren av slottet bor riktignok et stykke unna, men nærmeste flyplass er bare 25 minutter fra slottet hans. I garasjen der på stranda står to ubrukte biler i tilfelle han skulle komme. Alt ligger til rette for at han skulle kunne nyte strandlivets gleder. Men han gjør det altså ikke, eller i alle fall svært sjelden.

Jeg har brukt litt av helga på å gruble over hva som får så rike mennesker til å la være å bruke tiden til noe hyggelig som å slappe av på stranda. Nå kan denne mannen og hans familie for alt jeg vet, være dødelig opptatt av å stå på ski i alpene, og bruker all sin tid på det, og at forklaringa på slottet er at det var et ubetenksomt ønske fra en bortskjemt datter eller sønn. Et ønske som ble oppfylt.

Døgnet har like mange timer uansett hvem vi er. Det sies at antall hjerteslag som skal banke i oss, langt på vei er forutbestemt når vi fødes. Vi trenger alle søvn, så en del tid går med til hvile. Vi trenger alle også pasjon. Da slår hjertet ekstra. Jeg tror ikke det går utover det forutbestemte antall hjerteslag vi er utstyrt med.

Enkelte av oss har en pasjon for det hverdagen er fylt med. Når denne pasjonen også fyller lommebøker og bankbøker til randen, gir det sikkert en ekstra glede. Men en gang i blant et det vel mulig å ta seg fri fra denne pasjonen.

Når jeg ser rundt meg i Sør-Afrika ser jeg skrekkelig mange fargede og svarte mennesker som er bunn fattige. Det er heller sjelden å se hvite som er like fattige, selv om det forekommer. Når hvite møtes, snakker de om hvor kriminelle svarte og fargede er, og jo, de tillegger fattigdom en viss vekt når det gjelder kriminalitet. Men nesten alltid ligger det mer under.

Det bodde et tysk ektepar i B&B-leiligheten under oss. De er begge hjemmehørende i det som var Øst-Tyskland, og har vært med på en forvandling. Frank, som han heter, hadde reflektert over det samme, og med knivskarp logikk slo han fast at først når Sør-Afrika fikk en bred svart og farget middelklasse, vil kriminalitet med vold, ran og røveri avta. "Og skal landet få det, må de betale dem som bygger slott og sommerhus bedre", sa han.

Jeg vet ikke om det er fasiten. Strandslottet hadde kanskje ikke blitt bygd om det hadde kostet det dobbelte. Det kunne forresten være skitt det samme. Det blir jo likevel ikke brukt. Jeg går ut fra at farmeren som eier det selv kjører traktor og skurtresker, og ikke overlater dette til fargede og svarte.