En baby i første adventsluka

Det finnes øyeblikk som klumper seg i halsen. Jeg hadde et slik for noen få dager siden, første gang jeg møtte to uker gamle Zano. Den to kilo lille bylten med verdens mjukeste hud hadde kommet til Village of Hope et par dager i forveien. Han sov fredelig og ville nesten ikke våkne til neste viktige måltid. Det er i min første adventsluke .og ikke den siste det ligger en liten baby

De fleste babyer og nyfødte fremkaller jo omsorgsfølelse i brystkassa, godhet i magen og smil i hele hodet. Slik var det også med Zano. Men det var et aldri så lite men. En så liten gutt burde være hos mamma, eller i det miste pappa eller bestemor. Zana var hos oss på Village og Hope. Et godt sted med mye omsorg, men likevel en nødløsning for alle små barn. For en to uker gammel prematur baby er det ekstremt og svært ekstraordinært å bli tatt omsorgen for av fremmede hvite fra et fremmed land.

Zano er en av de mange barn som ble født uten vinnerloddet i bleiesnippen. Zano ble født uten lodd og det var knapt en bleiesnipp som ventet han da han kom til verden i et skur i Waterwerk, midt i Grabouw og akkurat et langt steinkast fra byens nye kjøpesenter. Mamma er 23 år og har fra før en fire-fem år gammel gutt. Nå er hun blind og uten omsorgsevne, selv etter afrikanske forhold. Da er det lite igjen

Mamma har lite, bortsette fra HIV-smitte og dyp fattigdom. Hun ble blind som en følge av at hun ikke har tatt medisinene rett. Dermed er hun i ferd med å utvikle AIDS. Blindhet er en del av dette. Hun har i tillegg tub og ellers i dårlig forfatning, og har sagt klart i fra at hun ikke har mulighet til å ta vare på babyen sin, og ber andre overta. Hvor lenge Zana har en levende mamma, vet vi ikke. Det jobbes hardt og innbitt for å skaffe den lille yndlingen en "ny" mamma og fosterforeldre som kan ta ansvaret for han.

Historien om Zano er svært virkelig, og svært trist. Det som gjør den enda tristere, er at han ikke på noen måter er unntaket. Han er en av mange tusen små gutter og jenter som hvert år blir født inn i denne verden med en syk mamma, uten noe hjem og uten noen som kan hjelpe dem inn i framtida. Jeg vet det fordi jeg har besøk mange skur i ulike bydeler og sett de små byltene inntullet i bortest i den slitne sofaen. De er mange, og framtiden er omtrent like lys som veggene i det sotede skuret.

Jeg skriver dette på verdens HIV/AIDS-dag. En dag da kanskje noen ser problemet. Selv om det ser svart ut. Selv om det i dag dør rundt 1000 mennesker bare her i Sør-Afrika, og like mange i morgen, er det ikke helt svart om vi bryr oss. Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Vi kan ikke reparere hele såret, men hver av oss kan bidra med en liten plasterlapp som lindrer litt smerte for én eller to unger. For dem utgjør det den hele forskjellen.

For andre er smitten den hele forskjellen. Vi vet fortsatt ikke med Zano. Han er foreløpig for ung til det lille sprøytestikket. Men jeg frykter at han bærer smitten i seg. Det gjør forskjellen for han. Ikke minst fordi han, som millioner av unger blir stigmatisert; en av de utstøtte.

Men en plasterlapp og en klem hjelper.

Tim erog de andre på Village of Hope noen av en av dem som gjør noe. Følg dem:
www.thembavillageofhope.blogspot.com
Bidra gjerne. Det er mange som trenger omsorg