Da mamma forsvant

Uansett hvem av de svarte jeg spør om hvor de kommer fra, svarer alle Eastern Cape. Der bor mamma, der bor pappa, der bor søsken og der vokste de opp. Det er langt til Eastern Cape. Stort sett er det mer enn 500 kilometer av sted til stedene der i Eastern Cape hvor alle kommer fra.

Nå bor de her i Western Cape. Det er på alle måter rikere her. I alle fall er overflaten rikere. Her er det mange flere jobber selv om ledigheten her i perioder og stedvis er opp mot 40 prosent. Her finnes muligheter og her er håp. For det er snakk om penger, jobb og framtid. Mange er villige og føler seg tvungne til, å flytte langt og vekk fra det trygge for å sikre seg og sine en framtid. De tar med seg en veske eller to, holder den eldste av ungene hardt i handa mens minsten er knytt fast på tradisjonelt vis bak på ryggen, stiller seg opp i veikanten og haiker. Og lift får de alle sammen. Om ikke annet bak på et lasteplan.

Det er svært sjelden noe annen bolig venter her i Western Cape enn en shack, et skur i en squattercamp. Myndighetene stiller der opp med en lyskaster på en høy mast og et malt nummer. Resten er overlatt den enkelte og den enkeltes initiativ. Ofte er den jobben de trodde ventet dem et luftslott, og hadde de en drøm om en framtid, blir den også punktert. En og annen jobb kan dukke opp. Om ikke annet en huspost hos hvite en gang i uka for kvinnene, og er mennene heldige blir de håndlangere på en byggeplass; stempelet to ledige hender og en strek rygg kan settes på svært mange av dem som kommer østfra.

Alt for ofte ender det opp med sykdom. Ofte HIV. Dette er mennesker med stor mobilitet, lite penger og få adspredelser. Kunnskapen om prevensjon er til stede, i alle fall til en viss grad, men den kompenseres på mange måter av tvilen spredt i en del miljøer. Tvil om kondomene virker, tvil om det å bruke den slags er en farbar vei og en sterk moralsk hand som sier nei. Det motivet er styrt av ønsket om at seksualitet skal være i et ekteskap ikke utenfor og i et skur.

Barn blir det, og de fødes og vokser opp i det vi ville sagt var et dårlig inneklima. Ingen lufting, ikke noe vindu, ikke varmt vann, ikke do, ikke en utslagsvask, og vannkrana henger på halv tolv et par hundre meter unna. Slikt blir det sykdom av, nødvendigvis, sykdom fattigdom og nød skaper oppgitthet hos de voksne, og elendighet hos ungene.

Til Village of Hope kommer en del av disse ungene. Der får de en seng, litt omsorg, mat nok og medisinsk ettersyn. Alle har minst en alvorlig sjukdom som HIV eller tub. De blir sunget for og har innimellom også et fang å krype opp i. Jeg har ei lita venninne. Hun er drøyt to år og sto i starten bakerst i køen da jeg henta ungene til mitt fang. Etter hvert ble hun min favoritt, og vi tar oss alltid tid til å hilse med en klem og et smil. Hun kom til Village of Hope fordi hun trengte omsorg, og fordi mamma var syk. Pappa er det ingen som har hørt noe om. Knapt nok mamma. Nylig forsvant mammaen hennes fra Grabouw. Hun flyttet rett og slett tilbake til Eastern Cape, til sine. Den lille jenta hun fødte under elendige vilkår har hun etterlatt seg uten å gi noen beskjed. Så nå er det som var ment som et midlertidig oppholdssted blitt et permanent hjem. Noen mamma å regne med har hun jo ikke lenger. Kanskje ikke en gang en framtid.

Men det lyser et håp i de store vakre øynene hennes. Jeg synes det er for jævlig at dette håpet før eller siden slukkes. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Tim er en av dem som gjør noe. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com