Et kors å bære

Vi har alle et kors å bære. Men for noen er korset lettere enn andre. Jeg har ikke før i dag startet grubleriet om hvilket kors jeg selv bærer. Det som uløste det hele, var en voksen mann jeg passerte på motorveien N2 mellom Somerset West og Grabouw i formiddag. Mannen gikk langs veien, på venstre side, hvilken er her i Sør-Afrika feil side. Det var forøvrig den samme siden en rekke syklister benyttet i sitt turrace opp den gørbratte bakken i Sir Lowery's Pass.

Mannen, en svart mann, kom gående langs motorveien med et kors over skulderen. Ikke et kors av et tungt treslag, men et kors som i farten så ut til å være gjort av aluminium. Og ikke nok med det, korset var nederst utstyrt med hjul, og til korsets nedre del hadde mannen festet bagasjen sin; blant annet en sovepose.

En kan undre seg hva som får et menneske til å bære et kors over skulderen og legge avsted på vandring langs en motorvei. Det siste er kanskje det minst underlige. Veien er den eneste farbare ferdselsåre mellom de store stedene på disse kanter av verden. I alle fall er den strekningen vi møtte han på en slik veibit.

Jeg har tenkt mye på korsfareren. For han må sies å være en ekte korsfarer, en vandringsmann på pilegrimsferd. Sannsynligvis har han noe å sone. Kanskje er hans vandring til og med en takknemmelighetens vandring. Jeg håper det. Det blir på en måte enklere å tenke på.

Sør-Afrika er et troende land, der alle på en eller annen måte er tilhørende et kirkesamfunn. Det er både kirkesamfunn jeg har hørt om, og kirker jeg ikke ante eksistensen av. Det er kirker med og uten tårn og med og uten prangende bygninger. De fleste er kirker der presten er en frivillig som gjerne kjører rundt i en hvit bakkie med lasteplan, og med reklame for kirken sin påmalt på siden.

Jeg synes at det er en ide som biskop Kjølaas bør følge. Ha firmabil liksom. Hvem hadde da orka og stjele den. Nå fikk han den raskt tilbake, og det er vel en for lengste glemt historie. Likevel hadde det vært noe eget med en røff firhjuling med navn på - i troens tjeneste.

Vi har distansert oss fra det meste når det gjelder tro. Jeg vet ikke helt hvorfor, og er en av dem. Det faller oss verken naturlig eller enkelt å bli troende. Gjør vi det, faller vi inn i en kategori som i Norge heter personlig kristen. For en del er det alene et kors å bære.

Alle oss andre som ikke er i denne gruppa, har et annet kors å bære. Vi må selv finne noe å tro på, enten det er det gode eller det er pengenes velsignelse. Hva vet jeg.

Men stadig søker jeg i min sjel etter mitt kors. Et eller annet sted der ute finnes det. Jeg vet det. Kanskje vet jeg det ikke før noen tar det av skuldrene mine. Kanskje er det tvilen som er mitt kors å bære.

Så får vi håpe den svarte mannen med det store aluminiumskorset i helga finner hvile, finner rast og finner ro når han om kvelden setter korset opp og ruller soveposen ut.