Høner finner mer enn korn

Resirkulering er her i afrika et nøkkelord. Alt resirkuleres. Selv om her ikke er søppelsortering som oss, der vi har et sett med poser i alle regnbuens farger, og der kommunale myndigheter krever et stor del av arealet under kjøkkenbenken til sitt formål, er det både gjenbruk og sortering. For et øyeblikk siden trilla jeg ut søppeldunken og plasserte den utenfor porten. Det må jeg gjøre hver onsdag morgen. Den første onsdagen jeg var her, ante jeg ingen ting om ordningen, og en streng, hvit mann kom og kakka på bakdøra for å gi oss beskjed. Han lot nåde gå for rett den første gangen, og lot sin svarte assistent trille dunken ut.

Siden har jeg forsøkt å være flink å trille ut dunken tidlig nok. Men det hender at assistenten dukker opp i bakkhagen og tar den svarte digre plassdunken med hjul med seg. Da smiler jeg beskjemmet, bukker og skraper.

Men det var søppel vi skulle snakke om. Søppel og gjenbruk. Ved siden av den svarte dunken har vi stående en blank plastsekk. Der skal all emballasje kastes. Plastflasker, dem blir det mange av, pappkartonger og glassflasker. Ja, også metall da. Som blikkbokser. Faktisk hender det at vi må levere to blanke sekker. Da er det ikke mye søppel i selve dunken.

Jeg lurte lenge på om de som hjemme dro alt i samme bil og heller sorterte det når de kom fram. oppi de svarte dunkene har vi jo svarte sekker, så akkurat det skulle ikke være noe problem. Afrika hadde ikke vært Afrika om den slags effektivitet hadde vært rådende. Hit kommer to biler. En diger søppelbil av kjent merke, og en mindre bakkie, eller egentlig en liten lastebil med høye karmer. Den siste tar seg av de blanke sekkene og er i privat regi slik at noen kan tjene penger på dette. Haugen av blanke sekker er også Afrika verdig.

Veien fra det sikre og bevoktede Heritage Park der vi residerer til squattercampene er ikke lang i avstand selv om den sosiale avstanden er en afrikareise unna. Der er det lite kildesortering, og enda mindre sorte dunker å se. Derimot er det mye plast og søppel som flyter fritt, og enda mer plast som har festa seg til gjerder og stolper. Likevel er det få steder i verden som egentlig er så miljøvennlig i vår vestlige tankegang. Bortsett fra noen flunka nye pappesker som er tjuva, er alt i en slik squattercamp gammel moro i ny bruk. Skjønt det er lite moro med et slikt boområde, fortsett fra det tette naboskapet, og samtalene som kvinnene har rundt vannposten.

Et annet trekk med gjenbruket og den nedfelte kunnskapen om at det alltid finnes noe verdifullt der ute, er tilstedeværelsen av høner med en hane i midten. De utgjør ikke bare en fargerik og kaklende pynt blant de grå skurene, de er også en måte å utnytte det meste til det ytterste. For det er ikke bare blinde høner som finner korn. Selv om hønene her ikke er like blonde som norske, hvite italienere, er de like surrete og nippete som alle høner.

Jeg vet ikke om det er korn de finner. Men noe næring er det. Hvor den kommer fra i den skrinne sanda, har jeg ingen formening om Jeg vet bare at hønene vokser til og blir flotte og fargerike. Egg legger de også. På den måten resirkuleres alt. Også det som er usynlig for oss, men tindrende klart for høner.

PS: Jeg rakk heller ikke i dag å trille ut egen søppeldunk. Han tittet inn på meg mens jeg skrev dette. Han bukket, jeg bukket, og vi smilte bredt begge. Vi har visst et hemmelig felleskap.