Annerledeslandet

Vi som har hatt Gro Harlem Brundtland som landsmoder og Anne Enger Lahnstein som neidronning, vi er vant til å tenke at Norge er annerledeslandet. Kanskje er det også slik. At det er vi som er annerledes, mens resten av verden er de som er vanlige. Ta for eksempel husene. Her settes det opp hus på ingen tide og uten andre hjelpemidler enn en trillebår, en sementblander og en murerskje. For her bygges hus av stein må vite. Tre som materiale er enten for kostbart eller for krevende. Men hus isoleres ikke. Hus bygges heller ikke for å holde kulda på avstand, men for å skape litt le for vinden og holde regn og sol på noen armlengders avstand.

Mitt kjennskap til det virkelige livet i den verdensdelen jeg nå bor, var begrenset. Tre korte besøk som turist hadde lært meg noe. Som opplyst menneske har jeg lest en del, Men mest har jeg hentet fra TV. Erik Byes fjernsynsprogram fra 60-tallet en viss pittoresk bakgrunn av den mer spesielle sorten, og en lang rekke elendighetsreportasjer i forbindelse med tv-innsamlinger hadde gitt meg en ide om sorte, sultne unger og de slitne mødrene deres. Ja, også alle slags eksotiske dyreprogram da.

Da jeg i går parkerte bilen min ved Village of Hope, altså på et slags gårdstun og i landlige omgivelser, fikk jeg se noe jeg bare har sett på tv, og da i forbindelse med elefanter. Jeg så en diger sort bille som trilla en kule puh eller møkk om du vil, avsted over gårdsplassen. Møkkaklumpen var formet som en perfekt kule, og den ble trillet raskt avsted. Billa styrte godklumpen sin med en fantastisk presisjon, og med på ferden var kona - tror jeg. Det klamret seg i alle fall en bille til klumpen og trillet avsted. Den styrende bille så ut til å gjøre dette ved å gå opp på henda, i den grad biller har hender, og så trille det hele av sted med bakbeina. Nå vet jeg at det er svært langt til nærmeste ville elefant fra Hottentott Holland der dette skjedde, så møkka måtte være fra en hund.

Slike syn vil jeg aldri få hjemme i Norge. Ikke fordi vi ikke har hunder som gjør fra seg, men fordi vi ikke har gode vekstvilkår for slike biller. Mangfoldet et ikke til stede. Vi har både tordivel og flua, gå bare til Prøysens samlede og sjekk. Vi har både rev og hare, flue og veps. Bie og mygg. Det siste vet vel jeg som kommer fra Lillestrøm; alle myggs hjemsted.

Den lille opplevelsen med billa og møkkaklumpen, ga meg enda en liten følelse av hvor langt hjemmefra jeg er, og at annerledeslandet ikke handler om hva et sett enige politikere er uenige om, men at vår norske krok er så hardbarka at det rett og slett ikke er mulig for alle slags små og store kryp å overleve. Det hadde heller ikke alle de menneskene som er henvist til å bo under plastikk og kassebord.

I fjor var jeg på Færøyene. Der lever rundt 45.000 mennesker og et enda større antall sau. Lite annet. Jeg fikk to døgn og anledning til å gå i min egen gate, Trondargóta. Jeg var der den danske nasjonaldag. Der møtte jeg en mann son nektet å holde stengt denne spesielle nasjonaldagen. Han nektet å være dansk. Han ønsket gulatingsloven tilbake.

Nå tenker jeg at om noe virkelig er annerledeslandet, må det være Færøyene. Men joda. Vi er bra sære vi også, i vår rike sterile verden.