I vår vestlige kultur dyrkes barn som en gave. De blir tatt vare på, de blir stelt og matet, blir lekt med og lest for. De er verdens midtpunkt helt til de kommer i sin første sosiale setting og oppdager at det finnes andre midtpunkt der ute. For mange av disse ungene er det et sjokk. De har jo erfart hele livet at de er aksen jorda snurrer rundt, og at de selv kan både snurre den ene og den andre rundt lillefingeren.
For andre unger er kampen for litt mat, for litt drikke og for et voksent smil dagenes viktigste utfordring. De er ikke vant til å bli sett på samme måten. Deres dag består i stor grad av å søke voksen blikkontakt når de har muligheten til det. Å ta ei av disse små på fanget, er en gave.
Village of Hope i Grabouw, eller farmen som den også kalles til daglig, er midlertidig hjem for 8-10 unger. De er alle HIV-smitta, og går på behandling. I Villagen har jeg ei lita favoritt. De fleste er små, under tre år. Hun heter Isiphele, er to og et halvt år, har svært mørk hud og et vakkert smil. Første gang i møttes, sto hun i utkanten av flokken. På et slikt barnehjem som dette er, er kampen om voksenkontakt en del av kampen for tilværelsen. Selv om Isiphele er ei robust lita jente, har ikke en del av guttas medfødte pågåenhet. Hun avventet.
Andre gangen jeg møtte dem, tok jeg meg bedre tid. Jeg satte meg ned og tok en etter en på fanget. Sang for dem norske sanger. Tekstene var meningsløse. Ingen av dem hadde noen gang hørt norsk språk tidligere, men det betydde lite. Det å være alene barn på et voksent fang, og det i tillegg hos en voksen som sang akkurat for dem, var stort.
Isiphele sto fortsatt i utkanten av flokken. Men det var andre voksne der som var klokere enn meg, og som så hennes blikk. Hun ble leid bort til meg, og jeg så de tindrende øynene hennes, og falt pladask. Hun havnet ikke bare på fanget, men også i armkroken.
De siste ukene har jeg brukt mer tid ved tastaturet enn ute i communityene, og min verden er begrenset. Straks mesteparten av skrivearbeid er levert, blir det mer tid i den virkelige verden. Da vil det på nytt bli anledning til å møte menneskene der ute oftere. Jeg gleder meg til det.
Jeg er likevel oppom Village of Hope noen ganger i uka. Da passer jeg alltid på å stikke innom babyuniten som avdelingen der ungene er, heter. Uansett når jeg kommer, strekkes det ut små barnearmer mot meg. Lille Petronille som også er drøyt to år, har jeg mest smilkontakt med. Hun har akkurat lært å gå, og har verdens vakreste smil. Vi tøyser litt og prater litt.
Det er armene til Isiphele jeg mest ser. Selvsagt skal jeg være raus med klemmene og smilene. Ungene fortjener det. Nå er hun ikke sky som før. Nå kommer hun løpende til meg med armene utstrekt, og smilet påskrudd. Jeg løfter henne og tar henne på fanget. Vi prater litt og koser litt til hun er fornøyd. Til hun igjen har fått bekreftet at hun er noens favoritt. Da er hun glad.
På de snart fem månedene vi har bodd i Afrika, har ungene vokst. Jeg er sikker på at voksenkontakt er god gjøding for at små sjeler skal få store trygge kropper. Unger som fra før er svake, trenger det mer enn noen. Men også unger nær oss, har det samme kravet. Likevel, det er ikke bare lov å ha en ekstra favoritt. Ikke bare i Afrika, men også i enhetssamfunnet Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar