Utstyrshysteri

Nylig arrangerte vi en nett- og fotballturnering for unger og ungdom fra det som kalles community'ene, et samlebegrep for tradisjonelle township'er og squattercampen. Township'ene er de bosetningene som myndighetene lagde for svarte og fargede under apartheidtida, mens squattercampene er uregulerte bosetninger av skur ført opp fordi det ikke er andre boliger å få. Hjemme ville vi kalt det slum.

Men i alle fall, det er her de idrettsglade ungene bor. Men guttene spiller fotball. Jentene fikk også sitt tilbud og utøvde sin sport nettball med like stor entusiasme. Nettball er det vi hjemme i gamle dager kalte kurvball, og spilles på en gressbane med en noe mindre ball og en kurv som står på et frittstående stativ. Vi kom kjørende eller bussen fra Gaffleys busselskap, det lokale selskapet, som hadde mesteparten av de 120 ungene med seg. Selv om vi hadde vinduene igjen, kunne vi høre syngingen og elleville gledesrop fra bussen.

Nå ble jeg innledningsvis svært teknisk og med tok med mange sidespor. Noen er kanskje ikke nødvendig, andre er det. Ikke minst om hvor de kommer fra. For her snakker vi ikke bare om fargete, men også om fattige. Likevel er de som unger hjemme, lykkelige når de kan være aktive. Turneringen varte fra ni til halv ett en lørdag og Elgin Country Sportclub hadde lånt oss en snipp av sin plen.

For mange av ungene var det første gang de var innenfor gjerdet på dette svært hvite, lekre stedet. Å komme opp til denne klubben, 20 minutters gangvei fra byen er, som i mange andre sammenhenger, som å bevege seg fra ett solsystem til et annet. Forskjellene kan ikke være større. Vakker stor plen med en rekke sportsfasiliteter som tennis, cricket og bowling, den engelske versjonen. Stedet er beliggende ved foten av en rekke fjell, men med et stort vann mellom seg og fjellene. Vannet brukes av en rekke roklubber i området som treningsbane. Engelsk inspirerte roklubber, må vite. Dessuten er det basseng der, og et tilhørende klubbhus der det serveres middag og forfriskninger. Alt i alt et sted der ingen fargede eller svarte til nå har tenkt å forsøke å få medlemskap.

Her ble turneringen spilt. Selv var jeg dommer på banen med gul markering, og blåste, forklarte og var myndig. Seks kamper av 20 minutter på rappen gjorde meg svett, men kroppen glad. Det gjør at jeg bare skriver om fotballdelen. Ungene var delt inn i fire lag og vi hadde fått låne drakter, slik at alle spillerne hadde ekte fotballdrakt. Alle spilte barbeint. I alle fall i starten. Likevel bredte det seg en mote, et utstyrshysteri blant ungene.

I mange år har jeg vært pappa og brukt helger og ettermiddager på sidelinja for å heie fram og oppmuntre egne og andres unger. Jeg har gjort det med glede. Like stor har ikke gleden alltid vært når det må til stadig nye sko eller nytt utstyr. Noe har vært nødvendig etter våre forhold, noe har et snev av mote i seg, og atter noe er utstyrshysteri. Som drikkeflasker av spesiell utforming. Nok om det. Tilbake til turneringen for ungene fra Grabouw på Elgin Country Sportclub.

Det var i den fjerde kampen jeg oppdaget dette utstyrshysteriet. Noen av guttene hadde satt en liten sokk på høyrefoten. Jeg kikket meg litt rundt, og tenkte tilbake; en av de beste av de eldste hadde fra starten en slik sokk på. De var av standard billig merke, og hadde egentlig ingen hensikt, så jeg humret litt over fenomenet. Likevel tok jeg det opp med Daz som var arrangementsansvarlig, og vi ble enige om at trenerne skulle få bestemme. Og to trenere slo hardt ned på dette. Ikke alle har sokker, så de kunne ikke tillate dette utstyrshysteriet, noe de fleste aksepterte. Her skulle det være likhet.
Men noen er maradonna, og de trakk sokken på akkurat da jeg blåste kampene i gang. Og hva kunne jeg vel gjøre. Mot utstyrshysteriet kjemper voksenfornuft forgjeves.

Fortalte jeg at den fattigste bydelen vant den ene gruppa, mens den nest fattigste vant den andre? Kanskje tilfeldig, men helt sikkert fortjent. Nå ser jeg fram til neste turnering. Om vi får mulighet til å arrangere. Det koster en del penger. Alle skal ha mat, drikke og transport i tillegg til en liten minnepremie. Utgiftene til hver turnering beløper seg til 120 pund, 1500 kroner. Disse pengene må tas fra systemet ellers og tapper driften av barnehjemmet Village of Hope. Jeg har en plan, men den er langsiktig. Men vi skal nok få det til tross for pengemangel og utstyrshysteri.

For dette var artig for alle. Spør bare vennene mine fra Kongsvinger som var de eneste "foreldre" som bare var tilskuere. De fikk en afrikaopplevelse for livet. Jeg håper å få flere.