Suppe-sjåfør

Den store kontrasten i Grabouw er veldig synlig om vi tar turen på en av byens mange småknauser. På den ene siden kikker vi rett ned på et splitter nytt kjøpesenter der butikker med off-roadsykler, klokker, briller og kostbare matvare er å kjøpe. Ja, også en antikvitetshandel, og naturligvis en restaurant, Dros. På den andre siden av knausen er skurene, i squattercampen Waterwerk, dit trekker beboerne greiner de har funnet i skogen slik at de fått billig brensel til polentagrøten, og der er brukte øl- og bruskorker verdifulle når pappesker skal spikres opp innvendig på de enkle bordveggene i skurene.

Likevel finnes det overganger. Likevel finnes det hjertevarme og likevel finnes det omtanke på rik side til å ville gjøre noe. Restauranten på kjøpesenteret Dros bruker noe av overskuddet fra sin produksjon til en gang i uka å koke en diger kjele med suppe. Og tro ikke at det bare er tilfeldige rester som en lappa sammen. Selvsagt består suppa for et stor del rester. Men det er renskåret kjøtt, skikkelige grønnsaker, gjerne påfylt med nudler eller spagetti, bra med fett. I det hele tatt balanser av kokken på en profesjonell måte og krydret slik at den også kunne vært servert som en rett i restauranten.

Det er min jobb hver fradag og sørge for at suppa komme fra restauranten til et velferdssenter i den andre enden av byen. Senteret er blåmalt og fylt med unger. På veggen står det velferds-, sports-, omsorgs- og en del andre ting - senter, men i virkeligheten er det en barneparkering mest drevet av lokale ildsjeler blant den fargede befolkningen for å sikre at noen unger som trenger det blir tatt vare på gjennom dagen, og en gang eller to uka, får et måltid mat. Thembafolka mine på Village of Hope sørger for sportsaktiviteter, og hjertevarme Vivecke sørger for at det ellers går rundt til hverdags.

Nå er Grabouw en bakkete by, og bakkene går ikke nord sør eller, som i Tromsø fra Sundet og opp til toppen. Nei, de går litt hit og litt dit. Når en full suppekjele skal kjøres i en slik by, sier det seg selv at faren for søl så avgjort er til stede. Aldri kjører jeg så pent og forsiktig som fredag halv ett. Selv om suppa er delikat, gjør den seg bedre i sultne mager enn på det svarte teppet i bagasjerommet på min Audi.

Det allestedsnærværende politiet i Grabouw kan i alle fall ikke klage på kjøringa mi på fredager. Nå har jeg og audien, med eller uten suppe, med eller uten pleierne fra Themba Care, vært så synlig i et par måneder at mange politifolka hilser når vi passerer. Og selvsagt hilser jeg tilbake. Det er viktig å stå på god fot med de svært mange og synlige politifolka i min lille by.

Men ikke alle har engang et skur. Da jeg skulle hente suppa sist fredag, ble jeg oppringt fra min oppdragsgiver på Village of Hope. Spørsmålet, eller rettere sagt beskjeden var at det nå satt fire unge gutter på politistasjonen. De er hjemløse, og hadde vært på rømmen en tid, var hjemløse, blakke og svært sultne. Ingen er foreløpig opptatt av hvor de kommer fra. Vi vet bare at de er foreldreløse, og de trengte suppe. Men ikke hadde politiet noe å transportere suppe i, og ikke hadde jeg annet en 40 liters suppekjele. Jeg ringte derfor til inspektøren som håndterte den sosiale delen av politiets virksomhet. Selv om suppeordningen kun er fem uker gammel, er den allerede velkjent. Afrika har øyne og ører. Inspektør Atson ordna det. Jeg har møtt henne tidligere og vet hun både har pistol i beltet og et bankende hjerte for ungdom i hjembyen.

Vi ordet det i felleskap. Mitt forslag om å bringe de fire til suppekjøkkenet falt i dårlig jord. Sånn utta på er de neppe mors beste barn, og jeg innrømmer glatt at jeg ønske heller ikke å kjøre dem alene til og fra arresten. Vi fikk låne en mindre kjele, en politipatrulje kom, om enn litt motvillig. Det er ikke akkurat den mest macho-jobben å kjøre suppe til lømler, men der ordna seg.

Så kan vi reflektere litt over det at det både finnes moderne samfunn der suppekjøkkenet har en viktig plass, at det finnes politisystemer som ikke har budsjett til å gi barn på rømmen et måltid mat, og at det offentlige systemet henvender seg til veldedige organisasjoner og ber om en utstrakt hand. Det er kanskje ikke alt som i våre velstandshoder som går opp der. Samtidig er det godt at det finnes mennesker på Dros, hos politiet i Thembasystemet og ikke minst hos Viveckes i Roidakka som i alle fall en gang i uka er lenker i en kjede mellom sult og et næringsrikt måltid en gang i uka.