Umoralsk mett

I går spiste jeg uforskammet mye. Så mye at jeg hadde ubehag hele natta og til langt ut på morran. Det gjorde jeg i et land der svært mange unger, og enda flere voksne går sultne til sengs.

Da jeg skulle kjøre fredagssuppa fra restauranten i Grabouw til Barnas Velferdssenter i den fattige bydelen Roidakka fredag for et par uker siden, hadde de glemt hele suppa. Restene som skulle være i den var kastet, og kokken som skulle lage den, var gått hjem. Vi improviserte, og samlet litt mat av det vi hadde stående, i tillegg til at mine venner som var på besøk skjøt til litt. Kokk skaffet vi op suppe ble det. Sikkert ikke like god og næringsrik som den restaurantlagde, men et varmt måltid.

Derfor var jeg på alerten, som det heter i Nord-Norge, på tå hev, i mer dannede deler av landet, i forkant av forrige ukes suppe. Jeg stakk innom onsdag og forsikret meg om at alt var i rute, og fikk et ja. Det står på tavla. Men selvsagt var suppa glemt da jeg presis klokka tolv dukket opp. En ivrig kjøkkenskriver hadde strøket ut alt fra tavla, og ingen suppe var påbegynt. Da de spurte meg om hva vi skulle gjøre, sa jeg lage suppe, jeg kan komme tilbake om tre timer.

De heiv seg rundt. Den sosiale samvittigheten og velviljen er i fullt monn til stede, så suppe ble det. Nå hadde det seg slik at jeg måtte kjøre gjester på flyplassen, så min venn og sjef Tim var suppekjører denne fredagen. Han plukket med seg en liten assistent fra bydelen og de hadde hatt en hyggelig prat. Den lille "assistenten" fortalte Tim at fredagssuppa var ukas høydepunkt, og at han ikke hadde spist siden onsdag, og hadde hatt veldig lyst på mat torsdag. "Men jeg kan vente", hadde han smilt.

Hver eneste dag kaster jeg mat. Ikke mye, men nok til at jeg reflekterer over det. Da vi var små hjemme i det sosialdemokratiske og rike etterkrigs-Norge, fikk vi høre at vi skulle spise opp maten vår; omkvedet var: "Tenk på barna i Afrika". Vårt argument for ikke å spise opp, og at barna i Afrika ikke var verd å bry seg med, var avstanden. De kunne jo ikke få en halvspist skive av oss i Norge. Skulle vi liksom sende den i posten?

Nå kjenner jeg barna i Afrika. Nå bor jeg nær noen av de fattigste og mest sultne. Likevel kaster jeg mat. Men hvor moralsk er det å ta med en halvspist skive å gi bort? Jeg forutsetter naturligvis at de også få annen mat av meg om jeg hadde tatt på meg en slik forsyningsoppgave. Kan jeg kaste resten av en brødskive. Er det rett å forlate et halvspist restaurantmåltid fordi magen blir mett før øynene, eller er det rett og slett andre som har ansvaret for at systemet er feil.

Fortsatt er jeg mer enn mett fordi jeg spiste hele det digre måltidet på restaurant i går. Men på tallerken ligger en halvspist skive etter en liten hvit gutt. Den gikk i søpla. Jeg synes det er enda mer umoralsk å "hive" mat til mennesker som trenger alt, enn å la den gjerningen være, og heller hjelpe til å kjøre suppe. Den lille supppeassistenten til Tim var klok. Han sa, jeg kan vente, fordi jeg vet at suppa er god.

Tenk om vi hadde hatt samme klokskap. Da hadde jeg verken vært overvektig eller umoralsk. Kanskje flere med meg også.

Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com