En gammel historie

I et hjørne på Country Craft-markedet i Somerset West har Rotary sin lille kafé. Markedet er berømt over hele regionen for sin kvalitet, og sitt brede utvalg av flotte produkter. Hjemmeindustri her sør i Afrika består av mer enn masseproduserte boller og trefigurer innsatt med skokrem og solgt for specialprice til utlendinger. Men markedet er hvitt. Veldig hvitt. Få svarte og fargede har plass på plenen utenfor den gamle rollerballklubben øverst i Main Street. Og enda færre fargede er det innenfor.

"Dagene mine er tomme og lange etter at jeg ble pensjonist. Jeg skulle gjerne gjort en innsats for fargede eller svarte. Men jeg vet ikke hvordan", sa den eldre herren vi ble sittende ved siden av under skyggetaket som var satt opp. "Alt handler jo om bloody religion. Jeg liker ikke det enten det er katolikker eller protestanter. De kriger og sloss i Guds navn, men ingen av dem er i nærheten av å tro på The Lord", sukket han.

Han fortalte at han var irsk, og hadde flyttet fra Belfast i 1947. Sør-Afrika var etter hans syn bra. Her hadde han huset sitt, kona si, og her hadde han hatt et bra yrkesaktivt liv som husbygger. Han var en som både hadde hatt hånd om planleggingen og det praktiske. Selv har jeg svære hender, men sammenliknet med irens never, er mine rene puselanker. Alt ved mannen utstråle verdighet og innsats. Vi delte et par bokser øl og ble sittende og småprate. Jeg innrømmer glatt at jeg identifiserer meg med de hvite, selv om sympatien i stor grad ligger på svart og farget side - i alle fall i sosiale spørsmål. Etter hans innledende bemerkninger våget jeg spørsmålet om hva han synes om det som har skjedd i Sør-Afrika de siste 20 årene.

Han sukket mer og ble oppriktig fortvilt.

"Jeg liker det ikke i hele tatt. Jeg er redd for hva som vil skje med dette landet. Se hva som skjer i Zimbabwe. Det kan komme til å skje her også. Historien viser at alt som er skjedd i Zimbabwe også vil skje her. Sånn har det alltid vært. Jeg bodde lenge der nord. Den gang det het Rhodesia. Nei, du. Det er ikke et eneste afrikansk land med svart styring som har lykkes. Kan du vise meg et eneste...?" spurte han retorisk.

Jeg forsøkte meg. Å diskutere det sørlige Afrikas samtidshistorie med en som har levd i den, er et dristig foretak. Likevel ymtet jeg frampå at Kenya var en slik nasjon.

"Joda, de har fått det til. Men det er fortjenesten til en mann - og tilfeldig", svarte han.
"... hva med Botswana. De har fått det til på kort tid?"
"Botswana var heldige. Da fant diamanter og andre verdifulle mineraler. Men du har rett. I Botswana har de fått det til. Men det gjenstår å se. Her i Sør-Afrika holdes det sammen av det mr Mandela fikk til. Hva skjer når han dør? Nei, jeg frykter det verste. Og verden vil la det skje siden der er svart styre her."

"Vet du. Ingen svarte har tanke framover. Hadde de fått bestemme alt, hadde de alle sammen flyttet tilbake til bushen. Ja, det gjelder også de som styrer. Og nå er det bare vold og bloody dritt der ute. Vi får ikke en gang gå i ferd om vi skulle gå i byen. Da er de ute etter oss og slår oss ned og dreper oss for et godt ord. Er det rart dagene mine blir tomme? Nå bare går den ene dagen etter den andre. Vi bor innenfor et gjerde og må beskytte oss mot de svarte. Jeg står aldri opp før klokka ti. Og jeg som i hele mitt liv har vært aktiv. Nei, jeg liker ikke dette."

Tre ganger fra han forlot Irland i 1947 hadde denne mannen vært i sitt gamle hjemland. Han følte seg slett ikke mer som ire, men som sørafrikaner.

Jeg kan som hvit forstå han. Heldigvis vet jeg ikke navnet hans, og heller ikke hvor han bor. Han var hyggelig, han var åpen og han er herfra. Som et barn av dessertgenerasjonen i etterkrigstidens Norge, har jeg heller ingen rett eller grunn til å dømme denne mannen verken for hans meninger eller holdninger. Det er hans land. Det har vært hans liv.

For noen uker siden i en township spurte jeg et menneske hvorfor han, som ikke hadde råd til mat, hadde hund, og til og med kjøpte hundemat. Han svarte:
"De hvite har gjerder. Vi har hunder. Det er billigere. Vi må beskytte oss mot de hvite".

Kanskje har de rett begge to. Kanskje er det største problemet redsel, ikke HIV, tub og fattigdom.

Nå aksjoners det fra myndighetenes side i alle fall aktivt mot nynazistisk ungdom som på ekstremt vis forsøker å ilde opp til vold mot fargede og svarte. Det er i alle fall et synlig tegn på at grensen fortsatt går et sted.