I vestlige land regnes produkt-kopiering som en forbrytelse, og myndighetene stiller seg på merkevare-produsentens side. En coco-channelveske skal ikke være tilgjengelig for allmuen. Veska, selv om den er av rimelig plast, skal koste et antall tusen kroner. Ikke fordi plast er billig, men fordi designen angivelig er unik og produktet bærer et emblem som i seg selv er verd et antall tusen. Selve veska er det egentlig ikke så farlig med.
Artig er det da å komme til et land der kopier ikke er unntaket, men det vanlige. Byen der jeg bor, Somerset West, er slett ikke den største byen verken i verden eller i Sør-Afrika. Faktisk er den bare en småby under metropolen Cape Town, og med sine 125.000 innbyggere, er den en av de største enkeltbyene, og ekte vare. Men den er utenfor alfarvei i den forstand at du må svinge av motorveien rett for Hottentott Holland Highscool for å finne den. Mainroad er akkurat en kilometer lang, mens selve sentrum er halvparten, pluss noen sidegater.
De færreste turister tar seg til å svinge innom slike byer. De er som mitt eget Lillestrøm hjemme i Norge, en plagsom ansamling lyskryss på et upassende sted i folks travle hverdag. En gang var det forresten en som mente Lillestrøm kun var det siste nøkket i sovevogna på vei fra Trondheim til Oslo.
Tulling!
Main Street i Somerset er selvsagt verd et besøk. Men ligg for all del unna de flotte hvite butikkene på øvresida av gata. Det er alle sjappene på nedsida av Main Street som er verd besøk, ja og en og annen på oppsida da. Her finner du ammende kinesiske kvinner som ber deg vente til babyen har fått pupp bak disken, et utvalg billigklær selv Fretex ville grått over å måtte motta nye, et bredt utvalg sløve kjøkkenkniver og all verdens glitrende og blinkende elektronikk. Høytalerne er digre, og kunne gjerne vært brukt på store konsertarenaer, og lyden er like stor. Vi øredøves til å tro at det virkelig er gyllent det som glitrer.
Men når vi kikker nærmere etter, har stereoanleggene, cd-spillerne og TV-apparatene navn som Palasonic og Somy. Utført på en måte som vi kjenner fra merker med nesten de samme navnene. Prisen er det ikke noe å si noe på. 800 rand for en TV på med 54 cm skjerm. Ikke akkurat flatskjerm, men med stereolyd og egen inngang for video. Jeg vet, fordi jeg er på jakt etter ny TV til hushjelpa vår, Pauline. Hun har tvungen sparing i vår lommebok for å skaffe familien TV samtidig som hun snyter sin arbeidsledige mann for lommepenger. For oss er det greit, men alle disse etterlikningene av japanske kvalitetsprodukter, er en ny opplevelse. Verst av alt, det funker bra nok.
Men det finnes noe som er virkelig også i denne verden av nødvendig fake for fattigdom. Tar du turen gjennom townshippene er det umulig ikke å legge merke til det. For i Afrika er business greia for store og små. Da gjelder det å ha skilt på butikken; konkurransen er hard. I et land der væskebehovet av myndighetene er anbefalt til tre liter om dagen, ligger markedet åpent for leksdrikkprodusentene. I et land der juiceutvalget er enormt, og ofte tar en hel vegg på supern, er det ikke eplesaft eller presset sunnhet fra appelsiner som gjelder. Nei, det er bare en ting som duger på butikkskiltet på taket, og det er Coka Cola
Joda. Coca Cola er stor, og de gir status. I et land fylt av etterlikninger og fake, er det faktisk det som mest er the real thing. Tru det eller ei.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar