Også en verden

19 august
Etter et par dager i felt, har verden endret seg for meg. Visst hadde jeg kunnskap om at noen mennesker lever under ekstremt dårlige forhold, er sjuke og uten noen ressurser. Visst har jeg lest, sett bilder, både levende og stille av slike forhold, men aldri før har jeg stått midt oppe i det slik som nå. At det midt i håpløsheten, i fattigdommen og i den ekstreme gråheten finnes både glede, liv, smil, vilje og mye humor gjør det lettere å ta innover seg.

Etter et par uker der jobben har vært å orientere seg i tilværelsen, bli ny landsmann (ikke en enkel jobb, selv for en rik hvit mann nordfra) møte folk i hele Thembalitsha-systemet og ikke minst finne ut hvor det er best å la oss jobbe. Min praktiske hverdag er i den første tiden å være sjåfør i Grabouw (eplehovedstaden i Sør-Afrika), og verdens mest tub-infiserte sted.

"Her dør ikke folk av AIDS, men av tuberkulose!" var beskjeden som møtte meg første dagen på Themba Care. Det er et minisykehus med sju senger. Byens eneste døgntilbud for dem som er syke. Det nærmeste sykehuset ellers er 25 kilometer unna, for langt for dem som er avhengig av familiekontakt og står uten penger. Derfor funker Themba Care svært bra.

Pasienter kommer, får være her to uker og sendes hjem til sin håpløshet. Men vent litt: Helt håpløst er det ikke. Hele 750 pasienter har på fire fem år vært innom. De blir alle fulgt opp av en flott gjeng kvinner som hver dag drar ut, banker på dører, teller piller, måler blodtrykk, tar puls og temp. De passer på at de tuberuløse tar sin medisin, at hiv-pasientene følges opp og at det bygges et nettverk rundt ungene deres i tilfelle de dør. Alt dette gjør de med ekstrem tålmodighet og sosial innsikt, med faglig kunnskap og med en positiv innstilling til livet.

Det er disse jeg kjører rundt. To og to; blir med dem ut i bydelsene Iraq, Water Werk, Pineview North og de andre stedene. Jeg er han som holder i rattet, men bare til bilen er parkert, ofte med en løshund og en kaklende høne som parkeringsvakt. Da overtar kvinnene med mørk blå jakker, varm genser og tynne pums på bena styringa. Jeg blir med inn i bydelene som er bygd opp med enkle trestokker, pallebord, blikkplater, og innvendig er dekket med papp, ofte pyntet med reklame. Alle har den samme type parafinkokeapparat, og uten avtrekk er det nok kullos oppunder taket, og jeg takker min skaper for at hyttene ikke er tettere enn de er.

Kreativiteten er stor, gjestfriheten åpenbar. Jeg blir ønsket velkommen, selv om enkelte av ungene ser en hvit voksen mann og begynner å skrike. "De tror du skal stikke dem med nål i armen", ler mødrene til meg. Glass og kopper er nyvasket, kokekar skinner, og den gamle bilstolen i hjørnet blir bydd den mannlige gjesten.

Stoltheten over å skulle ha det renest mulig er stor stor, spesielt hos kvinnene. Men hver gang jeg har sett en teppebylt innerst i en krok, har det gitt en støkk i meg. ¬"Babyen er bare en uke gammel", ble jeg fortalt i går. I dag var det en baby som bare var tre dager som ga meg et støkk. Jeg måtte bort å kikke. Lyset i hytta kom fra døra. Det finnes verken vindu eller luker - langt mindre elektrisk lys. Og der ligger enda en nyfødt fattig baby, og jeg lurer hva det skal bli av den.

Reklameplakater av en viss størrelse er tydeligvis ettertraktet. De er jo dessuten fargerike i papp- og sotfargete omgivelser. I dag var det det en som hadde i sin kjøkkenavdeling tre hyller der alt huset eide var plassert. Som hylleunderlag var det reklameplast fra Knorr. Du vet suppeprodusenten. På gulvet sto en kjele med polentagrøt og kokte. Fra hver hylle lyste det samme budskapet: Knorr makes every meal a story.

Suppeposer blir etter dette aldri det samme.