..og alt de har å gjøre

Blogg 25 august
I dag skal jeg snakke om dyrene i Afrika og alt de har å gjøre. For enten vi vil eller ikke har mange av oss forestillinger om dette kontinentet knyttet til dyr, og svært ofte er det takket være Thorbjørn Egner. På mange måter stemmer også det. Et kontinent så frodig og så grøderikt når solen ikke har svidd alt vekk, gir grunnlag for mange planter og dyr.

Når jeg kjører på jobb, må jeg over et lite fjellpass. Fra bunnen og opp til høyeste punkt på 430 meter er det fem-seks spektakulære kilometer. Høydeforskjellen er 350-400, så der stiger det jevnt. To filer i hver retning, og lastebiler er pålagt å kjøre nedover i 1. gear. På toppen går det også bratt nedover med et par brå u-svinger. Fartsgrensen er der 60, men har innimellom synes tanken at har du råd til bil, har du råd til bot.

Da jeg i går kjørte på jobb for andre gang (jeg ble pålagt planleggingsdag og måtte hjem etter PC'en) suste jeg oppover og nøt en tindrende klar dag. Men på toppen måtte jeg kjøre forbi en krypende bukkie (liten bil med lasteplan) så jeg la meg i høyre fil som man gjør i et land med venstrekjøring. Det var da det holdt på å gå galt. For midt i den første u-svingen satt et brødrepar og spiste helt uforstyret. De satt på midtlinja, og heldigvis for dem. Ellers hadde jeg kjørt på den ene først og den andre etterpå, noe som hadde tatt livet av de to bavianene. For der oppe på toppen bor det en hel koloni. Vanligvis er de i skogen til utpå ettermiddagen. Da tar de seg ned til veien med hele slekta. Fredag telte jeg 14 av dem samlet. Og da var sikkert de eldste bestefedrene igjen i skogen.

Men det er forbudt å mate baboonene, bavianene. Rett og slett fordi de da vil bli pågående og aggressive, noe ingen liker. Det er vel bare i tegnefilmer og hos Thorbjørn Egner at bavianer og apekatter generelt er snille og greie. På mine kanter regnes de som pøbel av første sort. Trafikkultur har de heller ikke.

En annen dyreopplevelse jeg hadde sist lørdag, var mer av den importerte sorten. Noen minutters kjøring fra der jeg bor, er det store vingårder. En del av dem har naturligvis utvidet opplevelsen fra bare vinsmaking og salg til også å omfatte opplevelse av natur, fred ro og noen dyr. Når dette kan kombineres med kjøttproduksjon, er det strålende. Gården jeg snakker om hadde en farm der de hadde en del gnu, samt en stor flokk strutser. Disse stikker ikke hodet i sanden, men legger digre egg som selges for en hundrelapp stykket i tillegg til at de har et magert, smakfullt, rødt kjøtt. Og det var her det eksotiske innslaget ruslet sammen med to av Afrikas dyr.

Et enslig reinsdyr. Hvem som hadde brakt det hit, vet jeg ikke. Kanskje var det julenissen som har funnet ut hvor han kan ha vinterferie midt på sommeren. Men heller ikke det har Egner skrevet om.