Hver ettermiddag kan vi forlate Grabouw og menneskene der, ta bilen å kjøre ned til Somerset West der vi bor. Selv om vi forlater stedet fysisk, tar vi det med oss inn i vår fritid. Ikke rart kanskje, sterke opplevelser, en annen virkelighet og et annet samfunn. Vi er hvite, og tydelig hvite. Det er ikke oss som bestemmer, men alle rundt oss. Hvite, rike og av en annen verden.
Da jeg kom inn i skuret der lille Peter på fire år, begynte han å skrike. Jeg holdt meg i bakgrunnen, jeg er tross alt nederst på rangstigen blant hjelperne. Just the driver. Likevel er jeg mannen, og vel voksen mann. Sånn betraktes jeg. Selvsagt blir jeg presentert og blir sett på med nysgjerrige øyne. Men blikket til lille Peter var ikke nysgjerrig, bare redd. Han klamret seg til mamma, og så redd bort på meg. Og da gråten ikke ville stanse, måtte mamma, midt i undersøkelsen, stanse og ta han på armen. Da kom også forklaringen på hans redsel: Den hvite mannen hadde sikkert en nål som han stakk barn i armen med, og Peter ville ikke ha en nål i sin arm.
En tvillingdel av studiet samfunnsplanlegging er kulturforståelse. Det er vettige mennesker som har tenkt ut at det er to siamesiske tvillingemner. For å kunne ta del et arbeid med samfunnet, må en ha en nødvendig forståelse av hvordan det er bygd opp, og hvilke verdier som finnes. Møtet med Peter fortalte meg noe om hvordan svarte og fargede ser på oss hvite. Men det er kun en bitte liten skalk av virkeligheten. Jeg er fortsatt læregutt i kulturforståelse her i Western Cape.
Hverdagen i Themba Care er en hverdag der mange gjør en formidabel jobb. Foruten det lille sykehuset med sine sju senger, har de en gruppe kvinner, 16-18 i tallet avhengig av om lærlingene tas med. Disse er ute to og to i ulike deler av byen der svarte og fargede bor. Fra de fattige squattercampen, det vi på norsk vil kalle slum, til de mer rike bydelene som eies av byens "rike onkel", kraftselskapet. Den som får jobb der, er berget både med gratis hus og fri strøm livet ut. Men også dit når tuberkulosen så vel som HIV. Behovet for hjelp er størst der fattigdommen er dypest. Mange har jobb kun i eplesesongen; under innhøstingen. Da trengs alle de ledige hender som finnes. Resten av året gjør det hva som helst for å skaffe noen skillinger. Penger til behandling finnes ikke. Ofte heller ikke penger til mat. Og selv om medisin er gratis, er mat en nødvendig forutsetning for at medisinen skal virke.
Ikke rart kvinnen midt i 40-årene var flau og fortvilt da det ble oppdaget at hun ikke hadde tatt medisinen sin. Hun ble formanet på det mest instendligste om at det kunne koste henne livet om hun ikke fulgte medsineringsplanen, inntil hun innrømmet at: Jeg vet dette, men jeg har ikke mat, så da kan jeg heller ikke ta tablettene.
Jeg får mange tanker i hodet når jeg en time senere på motorveien suser i audien ned fra Grabow og hjem for å spise middag. En tur på 20 minutter, men en reise i kulturforståelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar