Første rapport fra Sør-Afrika

10 august

Jeg kjenner kulturforskjellen blir vanskelig å akseptere. En drøy uke etter ankomst oppleves den svært tilstedeværende både i hverdag og i alle slags sosiale sammenhenger. Apartheid ble avskaffet for 15 år siden. At det fortsatt er forskjell, forundrer ikke det minste. Det underlige er ikke at det er rase som utgjør forskjellen, men de sosiale forskjellene.

Fra å være oppdratt i hjem å skole med at alle er vi like, er Sør-Afrika et samfunn der det er viktig at noen er likere enn andre. Det er motoren som driver det hele rundt. For oss betyr det en hushjelp som tar 120 rand om dagen, cash, noe slikt som 100 kroner. Pauline heter hun og skal komme hver fredag. Hun er 27 år og har to barn, ni og to år. Mon tro om hun blir feiret i dag på den kombinerte kvinne og morsdagen. For det har Sør-Afrika. Det er til og med en offisiell fridag.

I en matbutikk i den lille byen Franschoek sto en hvit kvinne fra øvre middelklasse. Visakortet hennes virket ikke, og den fargede kvinnelige ekspeditøren kunne bare beklage. Kvinnen ropte da på en mannlig medarbeider med synlig høyere rang. For slikt er synlig, både i uniformering og holdning. Hun ba da den mannlige medarbeideren om å finne en maskin der kortet hennes virket. Han aksepterte dette uten videre, og gikk avsted. Et knapt minutt senere kom han tilbake, mumlet noe, hvorpå den hvite kvinnen ble enda mer rasende. Kortet hennes var tydelig avvist. Her var det ingen ydmykhet for at feilen kanskje kunne ligge på hennes side. Bare måten hun i utgangspunktet delte ut ordre på fortalte meg at samfunnet fortsatt er preget av en indre og sosial apartheid mange i vårt eget samfunn hadde hatt godt av å oppleve. Kanskje hadde de sett sin egen plass et annet sted enn de gjør.

Det er midtvinters. I denne delen av verden bygges ikke husene for å holde kulda ute, men for å holde varmen på avstand. Det merker vi. Her er huskaldt så det rekker. Vi må straks kjøpe mer strøm. Det handles naturligvis på 7-eleven rett utenfor gjerdet. Og der er den andre store forskjellen: Vi hvite middelklassemennesker bor tryggest i reservat. Vi må ha et kort for å komme forbi den første sikkerhetskontrollen, og en fjernkontroll for å komme innenfor gjerdet til vårt byggefelt, Herritage Mews. De første dagene manglet vi et slik kort, og måtte derfor omstendig registreres ut og inn hver gang vi skulle noe sted med leiebilen; for her er det ikke snakk om å gå. Nei, her kjører man.

Så i dag skal vi gjøre et alvorlig forsøk på å finne et sted r vi kan bevege oss per fot. Det hadde vært godt å gå andre steder enn på evige kjøpesentres blankpolerte marmorgulv og forundres over hvordan det går an for den fattige befolkningen å leve for 120 rand om dagen.