Nasjonale utfordringer

Da det ble kjent at president Zuma hadde fått sitt 20. barn, vakte det oppstandelse her i Sør-Afrika. Ikke fordi han er så produktiv, men fordi barnet er født utenfor ekteskap, og at fødselen skjedde bare noen få uker etter at han gifta seg med sin femte kone. Polygamist og å kvinnebedårer er en merkelapp den sørafrikanske presidenten må bære. Men han forsvares av mange av sine partifeller i ANC. I alle fall av den mannlige delen. Spinnesiden i partiet er mye mer kritiske. De mener både han bør i terapi for sin seksuelle appetitt og se at dette har politiske konsekvenser i landet der det er en kampanje mot "å sove i mange senger".

Samtidig er det akkurat i disse dager 20 år siden daværende president Fredrick de Klerk erklærte den gamle apartheidtid for over, at ANC og andre "opprørsparti" ikke lenger var forbudt, og ikke minst at det levende kampsymbolet Nelson Mandela skulle løslates.

Forut for de Klerks tale 2. februar 1990 hadde det pågått harde forhandlinger mellom de svarte politiske opprørerne og regjeringens folk. Det internasjonale presset på Sør-Afrika var enormt; Øst-Europa hadde åpnet sine grenser, Berlin-muren hadde falt og Sovjetunionen var i oppløsning. Ja, selv i Kina var det en synlig opprørsbevegelse. Sør-Afrika måtte i denne settinga bare løsne litt av jerngrepet som landet var holdt i siden 1948, og bli en del av den nye, grenseløse globaliserte verden.

"Vi må huske at heller ikke Sør-Afrika hadde stått stille fra 1948 og fram til 1990. Det skjedde en positiv utvikling, en endring, også i det politiske systemet her i landet", skriver de Klerk.

I disse dager minnes Sør-Afrika februardagene i 1990. Storavisa Cape Times har kommet med eget bilag der både de Klerk og daværende ANC-leder Mbeki skriver sine minner om forløpet for prosessen. De er forbausende enige i sine beskrivelser av hva som skjedde. Det heter at det er seierherrene som skriver historien, og kanskje viser dette at det var minst to sider i denne konflikten som står tilbake som seierherrer; en vinn-vinn-situasjon.

President de Klerk blir fortsatt sett på som en svært modig mann, og den hvite mannen som våget bryte konvensjonene og lande helikoptrene som harvet over townshipene på evig jakt etter opprørere.

Mbeki som da ledet ANC overtok president-embetet da Mandela etter en periode forlot det. Nå er presidentstafetten i Zumas hender. Han fortsetter ANC-linja, og hans medarbeidere er svært lojale til det han gjør, og hvordan han handler. Utfordringene i Sør-Afrika står i kø. Det er en uendelighet av oppgaver som må løses. Folk trenger bolig. Folk trenger stabile jobber. Barn trenger å et samfunn som tar var på dem. Menn trenger sosiale sikkerhetsnett, kvinner trenger edru menn og hele samfunnet trenger en sakte demokratisk skolering.

Få land er vakrere, få land har flere ressurser, få land har vennligere mennesker, og få land kan vise fram større kontraster i land og folk. Men få land bergtar dem som er her mer enn dette landet langt i sør. Med sitt konglomerat av mennesker, kulturer, språk og landskap byr Sør-Afrika sine gjester på raushet og mangfold. Måtte det bli til glede for enda større deler av befolkningen enten de er født i eller utenfor presidentens ekteskap. Uansett må landets leder kjenne sitt moralske ansvar. Enten det er for sin livsførsel eller sitt folk.