Tomme lekeplasser

Få land har en så flott infrastruktur som Sør-Afrika. Flotte veier som blir enda bedre til VM, et jernbanenett som dessverre ikke brukes, orden på el-forsyning, vann og avløp. Jeg snakker nå selvsagt om den delen av landet som har den blanke sida opp. I bydelene der reguleringsplaner forteller at det skulle være skog eller gress, men der det bor tusener av mennesker, er det ikke like stas. I beste fall har Escom, kraftselskapet, satt opp en del stolper som det går et virvar av enkeltledninger ut fra. Fellesdoene er av betong eller plast, og er plassert her og der og svært ofte tette. Vann hentes fra en gammeldags vannpost.

Men det var ikke det jeg skulle snakke om. Det var lekeplasser. For innimellom alle hus i de flotte velregulerte delene av landet finnes det små perler av noen parker. Der står ofte en sklie, et huske, eller desse som det heter hjemme i Tromsø, og gjerne et klatrestativ. Rett i nærheten er det som regel et flott stort tre som gir nødvendig skygge for den krakken som er satt opp til beste for ungenes voksne følge. Det eneste som mangler er unger.

Jeg kan skjønne at de ikke er der på hverdager midt på dagen. I Sør-Afrika som i den vestlige verden ellers er det et kraftig press på hverdagsøkonomien, og alle som har mulighet må jobbe. Ledigheten blant hvite er faktisk ikke mer enn fire prosent om statistikken ikke lyver. Og det gjør den sikkert.

Men også på ettermiddagene er lekeplassene tomme. Gresset vannes av kommunalt ansatte så lenge det er en sjanse for at gresset ikke blir gult og tørt. Da klippes det også. Alt er innbydende.

Vi har undret på hvorfor disse lekeplassene ikke brukes, og kommet til at det også her er frykt ute og går. Historier om unger som kidnappes verserer, historier om hevngjerrige gjenger som kommer og truer vanlige mennesker også. Frykten hersker. Få hvite går ut i det offentlige rom. Og aller minst blir ungene tatt med.

I de fattige bydelene finnes det små løkker. Noen steder har myndighetene satt opp ett og annet lekeapparat. Områdene er ellers preget av søppel og forfall. Men merkelig nok, her leker ungene. Disse områdene blir brukt. Så bor heller ikke disse ungene i små reservat der bakhager med høye gjerder er virkeligheten. De har knapt et hus å bo i, og bor de i et hus, er det i alle fall ikke egnet for innelek, knapt for innestemme.

Sør-Afrika har fortsatt et håp om å bli den første arrangør av sommer OL. De har allerede søkt en gang, og fikk avslag. Nå skal VM arrangeres, og landets myndigheter håper å vise fram en verdig kandidat til å arrangere OL selv om det aldri blir mulig å arrangere slike leker med samme presisjon som Kina gjorde sist år.

Et land som vil arrangere noe så stort som OL er villig til å bruke enorme midler i forkant. Både på å fornye infrastruktur, bygge nytt og vise fram landet sitt fra den aller beste sida. Det er samtidig også viktig å dyrke fram idrettsutøvere i toppklassen.

Sør-Afrika med sine 50 millioner mennesker har få gode internasjonale idrettsutøvere om vi ser bort fra cricket og rugby. Noen finnes det selvsagt, men ikke i det monn en skulle tro. Kanskje er frykt noe av grunnen. Frykt og fattigdom. Kanskje er det så enkelt at unger som har råd til å bli flinke i sport og idrett vokser opp uten mulighet for lek som er fri nok på plasser som er store nok til å springe omkring, som har trær som de kan klatre i og falle ned fra, mens de som har en slik hverdagsmulighet aldri fikk råd til et par joggesko.
I ettermiddag er det igjen fotballtrening for guttene mine i Waterwerks. Det er en fotballtrening med bare tær.