En VM-drøm

Dagene fram mot VM i fotball går fort. Daglig er det små og store nyheter fra og om VM-arrangementet. Det aller meste gjelder Bafana Bafana, Sør-Afrikas lag som skal delta. Meningene om laget er delt. Blant svart ungdom er de heltene som ikke har en snøballs sjanse i helvete. Blant den hvite befolkningen er de bare laget uten sjanse.

Denne helga skal Sør-Afrikas cricketlag ut i testmatch mot India. Det betyr egentlig at de skal spille en ordinær landskamp over en dag. Om jeg har forstått cricket rett, blir en slik kamp fulgt opp av et par tre ordinære kamper der minst en går over flere dager. For en utlending som meg er det lett å si: Hvem bryr seg. Svaret er like enkelt: Hele det sportsinteresserte Sør-Afrika. Kort og godt. Interessen for fotball er ikke akkurat like overveldende.

Jeg har klart å skaffe billetter til tre VM-kamper der det bare er den første kampen jeg vet hvilke lag som skal spille. De to andre er i sluttspillet, så der bestemmes lagene av resultatene. Nord-Korea mot Portugal på nye Greenpoint stadion kan likevel bli både en interessant og spesiell opplevelse. Hva Nord-Korea står for aner jeg ikke. Mitt første minne om Portugal er knyttet til vM i 1966 der den svarte spilleren Eusebio var den stigende stjerne og det ble snakket om en ny Pelé. Han ble kaldt "The Black Pearl", var født i Mozambique in 1942 og er stadig en av de viktige i fotballens Hall of Fame.

Kanskje dukker det om en ny perle i denne kampen. Jeg gleder meg i alle fall. Artig blir det også å dele opplevelsen med store unger, og kanskje flere.

På Village of Hope er det en liten stor gutt. Ruben er ni år, full av liv og energi. Han klarer nesten ikke sitte stille, og er med andre ord oppskriften på den perfekte niåring. Ruben er en av dem som er med og spiller fotball for sin bydel. Elgin Timbers som bydelen heter, er en fattig og et lite attraktivt område. Ikke en gang norske eiendomsmeklere ville gitt området et potensiale. De har imidlertid en diger, uslått rugbybane i sin umiddelbare nærhet. Men det er fotball som gjelder. Laget er slett ikke noe godt lag, men de vil veldig. Og fotball er tingen.

Jeg hadde en tanke om å undersøke muligheten for etterbestille en ekstra billett til min lille store venn Ruben for kampen mellom Nord-Korea og Portugal. For meg hadde det blitt et minne for livet å kunne ta han med, for Ruben ville det også være en opplevelse, og kanskje en ekstra oppmuntring og påminnelse om at det for han og de andre de egentlig arrangerer VM.

Nå må jeg vente en stund med å bestemme meg. Ruben og søsteren står i ferd med å flytte ut av Villagen og inn til en fosterfamilie. Nå har jeg vært her i Sør-Afrika så lenge at jeg vet det vil være skrekkelig galt å ta en gutt i en slik familie med på noe slikt, uten at de andre fikk samme mulighet. Nå aner jeg ikke hva slags familie min venn og søsteren får. Jeg vet bare at jeg vil savne han og smilet hans når han drar. Samtidig vil jeg følge nøye med. Kanskje kan vi likevel få til å få en felles VM-opplevelse, Ruben, de store unga mine og jeg.

Det hadde vært noe det.