Ventetid

En flott kvinne i Grabouw har sagt ja til å bli fostermamma for et par av ungene på Village of Hope. Men for å få det til, er det her som andre steder nødvendig med mange stempler på enda flere papirer. Byråkratiets kvern maler langsomt, og kontoret der det gjøres ligger i nabobyen Caledon. Men mumsen er tålmodig bare hjelpen er der.

Første gang jeg kjøre mødre til South African Sosial Security Agency (SASSA) ble jeg fascinert av flere ting. For det første den fantastiske logoen. Fem fargerike håndavtrykk i en sirkel gir klar beskjed om at her er ikke hudfarge eller andre slike forhold viktig. Sirkelen vitner om inkludering og hendene i seg selv leser jeg som utstrakte hender. I en eneste logo har de fått med seg alt. Og dette i en offentlig institusjon. Senere har jeg lagt merke til at SASSA er en kvinneinstitusjon. Det er kvinner som søker hjelp, og det er kvinner som hjelper. Nå har ikke jeg vært der på krigspensjonsdagen, så min kunnskap er hva jeg har sett på de dager jeg har vært der.

Kanskje bedrar skinnet. Kanskje ikke. Et besøk på SASSA krever alltid noen timers ventetid. For meg som bare er sjåfør har det gitt mulighet til å rusle i den lille byen, besøke bokhandelen med alle bøkene jeg ellers ikke finner, og rom for å lese og drikke kaffe. Det gode liv med andre ord. For mødrene som trenger hjelp av en offentlig fargerik hand, handler det om venting. Riktignok står storskjermen på med en eller annen kanal med såpeopera i hele arbeidstida, men venting er venting, og hver gang det blir en ledig stol først i køen, humper alle kvinnene seg et hakk til høyre. Her sitter man i rekkefølge.

Sist jeg var det kom vi tidlig. Jeg hadde startet hjemmefra slik at vi kunne være der før ni. Det er før samlebussen fra distriktet kommer og fyller opp venteværelset. Jeg trodde jeg var en dreven rev og hadde skaffet meg kulturforståelse som sjåfør og hjelper på SASSA-området. Da jeg to timer, et bokhandler og et kafebesøk senere stakk hue inn, hadde mine mums humpet kun to seter mot høyre. Jeg var rystet. Her gikk det enda saktere, og jeg som med min europeiske tankegang hadde gjort en annen og privat avtale senere samme dag. Ytterligere en time senere satt hun på samme plass, og jeg ble mildt sagt oppgitt

Da en sosialarbeider ved en tilfeldighet kom forbi, spurte jeg med min aller høfligste stemme hvorfor alt tok så lang tid. Hun svarte at seks av staben på åtte denne dagen hjalp en SASSA i nabobyen, og at slik kunne de dessverre ikke varsle. Da ville alt klappe sammen der fordi en masse klienter ville dukke opp i håp om å få hjelp. I mellomtiden var mine mums' rykket enda et hakk fram i køen. Jeg klarte ikke å dy meg, og sa at jeg privat i min egen tid kjørte to kvinner fra Grabouw for å få hjelp, og at de nå hadde sittet og ventet i fire timer uten å få noen beskjed.

Sosialarbeideren trakk bare på skuldrene, men av en eller annen grunn, kom det plutselig bevegelse i køen, og ti minutter senere sto en masse klienter med hjelpende skjema og en bankanvisning i nevene. Mine to kunne jeg kjøre tilbake, og to unger får nå en flott fostermamma.

Behovet for hjelp er enormt. Sosialarbeideren jobber i en evig motbakke, og klientstrøm som aldri stanser, som sjelden har alle papirer med seg og som trenger mer enn bare et stempel på fire papirer. SASSA-damene trenger også lunsjpause selv om det står en hvit europeer på terskelen deres og venter. Og timeavtale, det vil de ikke ha noe av.

Godt at det mange har mest av er tid. Ventetid. Godt at to unger får en tålmodig fostermor.