Store overraskelser kan være små, og omvendt

Også denne gangen skal det handle om vin, og vinsmaking. Men denne gangen om en annerledes vintur. Vel, egentlig ikke så annerledes enn noen av de andre jeg har vært på her i Sør-Afrika. En vakker søndag formiddag. Sola skinner folk har fri, i alle fall dem som ikke jobber på steder dit folk drar for å spise og drikke vin.

Denne søndagen var det Tim Walker som plukka meg opp med sin bakkie, eller pickup som noen vil kalle den. Det er det samme. En firehjulsdreven bil med lite lasteplan, stor motor kraftig utveksling og vel egnet for mang slags kjøring.

Vi hadde egentlig en plan om å dra til tre litt større vingårder, alle tre som var nok så nye i gamet, men velkjent for god vin. Vi rakk to av dem. Den ene bød på vin av god klasse. Den andre ville gjerne gjøre det samme, men rakk ikke helt opp. Ikke fordi jeg er en kjenner av ypperste sort, men fordi jeg har smakt nok vin til å vite hva jeg liker.

En lett lønsj seinere tok vi løs på returen. Men istedenfor å bruke motorveien N2 rett hjem, ble vi enige om å ta en bakvei og omvei. Turen fra Botriver til Theewaterkloof går på en vei som er av heller laber standard. De som har tatt turen til Sjursnes før asfalten kom, vet omtrent hva jeg snakker om. Vel påstartet fant vi snart et skilt med vinsmaking. Skiltet var slitt, og veien enda verre. Framme ved det som var vinsmakeriet var det en tom låve, et tomt rom og en stabel ubrukte tomflasker i gården. Stedet var idyllisk nok, men ikke et sted for oss, ettersom vi verken så en vinflaske, en vinbonde eller en vertinne. Kanskje var de ute. Men gården var like vel svært pittoresk og i stor kontrast til de arkitektperlene som store nye vingårder ofte er.’

For to middelaldrende (tilgi meg Tim) menn var opplevelsen kun for øyet. Men den var god. Så da enda et skilt av samme type åpenbarte seg, så vi to på hverandre før jeg avgjorde: Vi prøver her også. Det var da bakkiens kvaliteter på skikkelig dårlig vei kom til heder og verdighet. Etter kun hundre meter eller så var vi framme vet et lite murhus i en hage. Fra et vindu i nærheten hørte vi en stemme som ropte, men vi fikk ikke med hva. Siden skiltet ved veien sa det var åpent, vi hadde søndagsfri og været var vakkert, slo vi oss ned. Senere fikk vi rede på at det var vinfarmerens søster som hadde ropt til oss at det snart skulle komme noen som skulle hjelpe oss.

Nevnte jeg at gården heter Boutros?

Etter en stund kom han sjølin. Han kom i en grå Polo. Viste oss hvor nøkkelen til vinsmakeriet ligger, som han sa: «… så vet dere hvordan dere kommer dere inn en annen gang...» og ønsket oss velkommen inn.

Vi skulle jo bare smake vin. Han forklarte at det egentlig var sønnen i huset som var vinbonde, og det var en ide han hadde fått for ikke mange årene siden. Selv hadde de bodd der siden de brøyt opp fra storbyens liv og larm for noen tiår siden. Nå hadde de i det små startet vinproduksjon. To typer røde druer. Shiraz og Cabernet Sauvignon. Mest Shiraz.

Da vi så hvordan denne voksne mannen plundret med å få opp korken, økte skepsisen vår. Jeg vet at de var felles, fordi vi snakka om det etterpå.

Vinbonden hadde forresten vært i Norge. En gang på 80-tallet og spist på en restaurant øverst i Stalheimskleivene og fortalte masse om det.

Men da vi fikk smake et glass av denne sjeldne vinen, dette var en 2007 årgang som det totalt er laget 11.000 flasker av og som det nå er 2000 igjen av, ble vi mildt sagt overrasket. For der, midt ute i ingenmannsland, der druene vokser på et område så stort som en bakhage, fikk vi servert en av de beste røde viner jeg noen gang har smakt.

Og der sto vi. Tim og jeg med hvert vært plastkort og ingen mulighet til å få kjøpt en eneste flaske med oss hjem. Jeg lovte meg, og den gode vinbonden at jeg vil komme tilbake.

Den vinen er verd en tur langt ut i ingenmannsland. Et område der mye gror, ingen bryr seg, men der en av Sør-Afrikas store vinhemmeligheter finnes.

Uautorisert champagne

Å være vinbonde er hardt arbeid uansett hvor i verden en måtte befinne seg. Selvsagt er det mulig å leie inn folk for å gjøre jobben, men da er går belastningen på de innleide. Men resultatet er ofte bra, og når resultatet blir mer enn alminnelig bra, er det mange som reiser seg og applauderer.

Her om dagen stakk jeg innom hos en nabo som produserer vin. Selv om Sør-Afrikas vingårder er små i den store målestokk, er det et stykke til denne naboen. Jeg må innrømme at det er heller ikke den nærmeste naboen. Men det var altså en vingård. Og den ligger bare en håndfull kilometer fra inngangsdøra mi.

Dette var en av de virkelige varme dagene, så det var lurt å være forsiktig med inntaket av alkohol. Varme pluss vin får hode lett i brus. Og det er slett ikke noen god kombinasjon når en skal kjøre bilen hjem.

Men det var denne vingården. Mary bak disken var vingårdens lady, mens mannen hennes var vingårdens mester. Begge jobbet hardt, for gården var liten og ny og arbeidskraft koster penger. Bare tre viner hadde de å by på. Sånn offisielt. I tillegg hadde de to uoffisielle, og det er det er det snedige i dette vinlandet. Vingården Highland Road produserer uoffisiell champagne og på en måte som faktisk gjør den attraktiv.

- Jeg vet det bare er i Frankrike det er lov å produsere ekte champagne. Men vi lar litt av vår chardonnay følge oppskriften på hvordan champagne skal lages, men vi har ingen merkelapp på flaskene. Isteden har vi dekorert hver enkelt flaske for seg slik at det er signaturen. Derfor står det heller ikke noen plass at dette er champagne, det er bare meg som sier det, smilte hun og strøk seg over panna.

For dette var en virkelig varm dag. 33 grader i skyggen, og den var det lite av. Ikke et vindpust gjennom Elgindalen som ellers har en temperatur fem grader under distriktet for øvrig, og som gjør at vinen modnes langsommere og får enda mer sukker i seg enn vin fra lavelandet.

En blogg kan ikke stride mot noen reklameregler, så jeg vil forte meg å fortelle at gården også produserer framifrå sauvignon blanche, og en utmerket rød merlot-shirazLikevel er det rosévinen til 30 rand flaska som er bestselgeren. Den gir mye vin for penga og nedkjølt er den som skapt for nettopp slike dager da jeg var innom.

Likevel var det champagnen som fanga min interesse. Og historien om at de egentlig var gulrotprodusenter fra England som møtte steinhard konkurranse fra EU og dro til hans hjemland, skaffet seg kunnskap og ble med på vekstnæringen fram for noen i landbruket. Om de på sikt lykkes, er det i alle fall ved hjelp av steinhard ståpåvilje og stor kreativitet.

Og jammen tror jeg ikke at jeg kommer til å ha en slik flaske champagne med meg hjem den dagen jeg returerer. Om ikke annet fordi jeg tror på kreativitet og gjerne vil kunne vise fram en helt egenartet flaske sprudlevann skapt i eget nabolag.

Valgte en smalere sti

Han heter Ciril og ble raskt min venn her jeg bor på Elgin Learning Foundation. Hans jobb er å være vaktmester og gartner. Han er en slags overkikkador for staben av svarte menn og gutter som holder plener og planter vedlike, og som tar ansvar for at rosene utenfor huset mitt står flott.

Ciril er en flott slank mann på 51 år. Han har flere barn. Den eldste som lever er nå 22. Han hadde en sønn til som nå ville vært 29 år. Men han døde. Yngstemann er åtte måneder. Alle har samme mamma.
- Kona mi var svært ung da hun fikk den første. 15 år kanskje? Ikke mer i alle fall. Men vi har holdt sammen og hun er fortsatt min gode venn, forteller han.
Ciril jobber med hendene og kroppen, men bruker hue på en fornuftig måte.
- Det er fint å lære. Jeg tror at vi kan lære hele livet, sier Ciril.
Derfor går han nå på flere kurs på voksenopplæringssenteret der han også er ansatt. Han tar litt økonomi og regnskap og litt bibelstudier.
- Jeg er dean i den apostoliske kirken i Grabouw, og det er viktig for meg. En gang da jeg var ung, var det rus som var det viktigste. Dagga og alkohol. Kona mi var hjemme og passet ungene. Jeg passet jobben min. jeg har alltid gjort det. Da faren min døde var jeg bare 12 år og jeg måtte slutte på skolen for å jobbe. Jeg var heldig og fikk en god jobb. Og med jobben fulgte hus. Det var viktig å ha et hus der også morne min og småsøsken kunne bo. Fortsatt har jeg det huset. Og nå er jeg dean i kirken og bruker ingen rusmidler. For meg er det viktig å holde både hodet og kroppen i shape. Annen hver uke går jeg på jobben og annen hver uke sykler jeg. Det er seks kilometer hver vei. Sånn holder jeg meg sprek. Så sprek at jeg fikk en sønn til for åtte måneder siden. Er det ikke flott?
Han smiler. På hodet har han en bønnelue som det synlige tegnet på at han er en troens mann. Til hverdags er det imidlertid ikke troen men jorda som har nytte av hans hender. I åtte år har han jobba som gartner på senteret. Og de som styrer er minst like stolte som han av hva han har fått til. Plenene er vakre, blomstebedene er uten ugress og frukt og grønnsaker kan stadig høstes både til bruk på kjøkkenet og til glede for de ansatte.
- Jeg tror det er viktig å ta Gud på alvor. Det er også viktig både å bruke hodet og kroppen. Det gjør i alle fall jeg. Kan jeg komme inn i ditt hus å få et glass vann. Det er så varmt i dag.

Å komme hjem borte

Det er 18 måneder jeg forlot Sør-Afrika og det som skulle være et sett av opplevelser for et helt liv.

Nå har jeg returnert til det samme landet. Noe er forandret. Mye er det samme. Men det meste er slik jeg har hatt en forestilling om i hele denne perioden da jeg har vært hjemme i Norge. Det ble mer enn opplevelser for livet. Det ble en evig kjærlighet til et land, til folk og til et konglomerat av kulturer og til natur og klima..

Selvsagt er Norge hjemme. Likevel var det som å komme hjem da jeg etter en lang flytur og en kort kjøretur steg ut av bilen og kikka på det som skulle være hjemme i tre måneder. Nå er ikke tre måneder all verdens tid i et langt liv. Halvannen skoleferie i lengde, og 24 timers døgn i bredde. Likevel er stor tidsflate å fylle. Godt jeg da har mye å lese og mye å skrive.

Å bli ropt etter på parkeringsplassen på kjøpesenteret, snu seg å oppleve at der står selveste Oggie, kvinnen med de sosiale antenner, den dype samfunnsforståelsen, den store omsorgen, lille utdannelsen og det brede smilet, var nesten overveldende.

«Jeg var inne i butikken og kikket ut. Der så jeg deg og tenkte, der går Trondår. Men han er jo overseas, så da kan han ikke være her. Men han går jo der, så da kan han ikke være overseas likevel!»

Så fikk jeg et tradisjonelt håndtrykk og en liten klem. Begge deler føles godt. Tidligere hadde jeg besøkt mine hvite venner og kolleger og blitt hjertelig ønsket velkommen tilbake. Det hadde jeg nesten regnet med. Men å bli ropt på av Oggie fra det svarteste Afrika, det føltes ærefullt. Da kjente jeg at jeg hadde kommet hjem.

Eller som en god venn sa det:
De som har et hjemme borte fra hjemme er heldige. De har alltid et sted å komme til

It's here

For drøye 16 år siden var jeg stolt da de olympiske vinterleker på Lillehammer åpnet. Det ga meg en selvfølelse og andel i det å være norsk.

Nå er jeg ikke bare stolt, men også fryktelig glad for å være i Sær-Afrika på det som blir kalt den største ikkepolitiske dagen i Sør-Afrikas historie. Dagen da fotball-VM åpner. Dagen som åpner Afrikas dører til resten av verden, og alle kan få se litt av dette landet.

Jeg våknet kvart over tre i morges av vuvuzelablåsere. Vuvuzela er slike plastlurer som ikke kan skade andre på annen måte enn å blåse hørselen ut og som i løpet av de 31dagene VM holder på vil gi verden en monoton sound. Lyden vekket meg, og jeg våknet med et smil. Dagen er kommet, tenkte jeg, snudde meg og sovnet på andre sida.

Its here

Overskriften gir seg selv en dag som denne. Min faste avis Cape Times er ikke alene om å bruke denne overskriften. Tre av de engelskspråklige avisene gjør det samme. Deskene i avisene hadde ikke noe valg. For dagen er kommet. En dag fylt av støy, farger og leven. Selv skal jeg bruke dagens første timer til skogrydding før jeg kjører suppe fra en restaurant i Grabouw til bydelen Roidakke. Suppa er min faste fredagsrutine, og det blir en fin dag å kjøre suppe på. Så bærer det til Groenberg Highschool der jeg skal se åpningsseremonien og åpningskampen sammen med fotballgutta mine fra Waterwerks. De er svarte alle som en, men de er stolte over landslaget sitt «Bafana Bafana».

Til tross for at disse og de andre ungdommene som skal sitte i aulaen på Groenberg High og i alle de mange tusen skoler og samfunnshus over hele landet i hovedsak er fattige, er de stolte i dag. Ikke bare av laget som skal spille mot Mexico, men av at det nettopp er Sør-Afrika som ble det første landet i Afrika som arrangerer et fotball-VM, og gjør det midtvinters.

For noen år siden var jeg i Israel. Også det et vakkert land. Jeg kjenner litt til deres historie og ikke minst til hvordan Palestina og palestinere behandles. Når jeg da så det fremste nasjonale symbolet, flagget over alt, og uten annen grunn en hverdagspatriotisme ble jeg litt skremt.

Aldri har jeg på en hverdag sett et flaggpyntet land som Sør-Afrika. Fra før har landet en svært fargerik befolkning – på alle måter. Nå er det enda mer fargerikt. Og det flagges over alt. Også i Roidakke dit jeg om tre timer skal kjøre suppe. Sult og matmangel til tross. Dagen i dag er stor. Den gir håp, og den åpner dører.

Kanskje er det derfor jeg får en tåre eller to i øyekroken.

Batonger er svaret

Hovedveien forbi nabolaget mitt er under ombygging. Den skal utvides fra to til fire kjørefelt. Det er nødvendig. Men best synes jeg det er at de nå skal bygge fortau. M9 som den heter, eller Sir Lowry's Pass Road er er yndet snarvei for mange bilister som skal inn til Cape Town fra nærliggende østlige regioner. Jobben har i mine øyne gått raskt selv om arbeidsmetodikken er fremmed. Nå er ikke jeg noen veibyggerekspert, men som nysgjerrig menneske har jeg fulgt noen slike prosjekt nær der jeg til enhver tid har oppholdt meg.

Veiarbeid skaper alltid køer. I alle fall de stedene der det er nødvendig å legge om til midlertidige løsninger. Her i mitt nabolag gjelder det i det store krysset det M9 starter i Storgata, og der det før var fire filer. Nå er det bare to – og lyskryss. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er særlig tålmodig i trafikken, og forserer gjerne køen i ytterfila. Her i Sør-Afrika som det er venstrekjøring, betyr det i høyrefila, uten at det spiller noen rolle. Sørafrikanerne er svært høflige og slipper alle inn foran seg, uansett. Ingen tuting, ingen hissige geberder; kanskje har et liv med frekke sjåfører av minibusser gjort dem resignerte.

I dette krysset ligger også Somerset West' største sykehus, Vergelegen. Ikke prøv å uttal navnet. Det skjer med et par harkelyder. Ettersom det private sykehuset er stort og i en etasje, trenger det litt plass, og etter som det også ligger slik det gjør er det to porter. Det har mange utålmodige bilister oppdaget. Så alminnelig er det blitt med gjennomkjøring på sykehusområdet at de har hyra inn egne vakter til å dirigere trafikken. Disse er fargede og bærer tydelige vester. Blant annet står det en vakt ved et hushjørne som skal sikre at biler ikke kræsjer med hverandre akkurat på det punktet, og at det ikke er gjennomjøring når det lander helikopter med akutt syketransport.

I Sør-Afrika som i verden ellers, begynner og slutter folk omtrent samtidig. I Norge er det vel jobbstart fra sju til halv ni, med slutt mellom tre og fire. Her er det jobbstart sju til åtte og de ender arbeidsdagen i fem-sekstida. Da er det kaoeset i krysset og inne på sjukhusområdet komplett.

En dag vi kom gående gjennom sjukhusområdet, veien rundt er jo stengt for gående, var køen av biler som skulle «snike» seg gjennom lang. Svært lang. Vaktene stanset gjennomkjøringstrafikken for å slippe fram ansatte på vei fra jobb. En handling som er svært forståelig. De som hører til har jo prioritet. En veldig middelaldrende mann helt først i køen likte dette dårlig. Blodtrykket hans var sannsynligvis svært høyt og utålmodigheten enda verre. På lasteplanet bak hadde han fire svarte arbeidere som han skulle kjøre hjem før han kunne ta kvelden med kona. Sjåføren forsøkte å få kontakt med den vestkledde vakta. Han ville tydeligvis slippes frem, men ble aktivt holdt igjen. De ansatte først.

Vi sto og så på dette skuespillet og kommenterte det oss i mellom. Stor var forferdelsen vår da sjåføren plutselig begynte ga gass, kjørte på vakta slik at han ramlet om kull, til side for veien og bilen bare for mot porten. Vi gikk bort til mannen og spurte om det var noe vi kunne gjøre. Han svarte at han var Ok, men vi kunne se han var fortvilt.

Ingen andre reagerte. Vi gikk også videre. Vakta lot det passere. Noe bilnummer ble ikke notert. Det forferdet meg like mye. En uniformert vakt ble kjørt ned, og det fikk passere.

Bilisten ble stående i porten. Trafikken var så tett at han ikke slapp ut med det samme. Jeg gikk tett opptil og kikket inn. Jeg måtte bare se hva slags menneske det var som tillot seg slikt. Han snudde seg vekk og ville ikke møte øynenen mine. Respekten for andre manglet fullstendig. Eller var det fordi vakta var farget. Det skal være usagt.

To dager senere gikk jeg igjen samme turen. Også da gjennom sykehusområdet. Vaktene var på plass, også han som ble kjørt ned. Høflig og ordentlig dirigerte de trafikken. Det var bare en forskjell. Nå hadde alle doble stålbatonger med lenke mellom delene. Jeg har ikke spurt, men det er i mitt hode tydelig hva de kan brukes til.

Og nestemann som kjører ned en vakt fortjener å få ruta smadret av en slik batong.

En stolt farmer

En stolt farmer
Elice er en vel voksen kvinne, og har i fem år hatt en farm der hun dyrker grønnsaker. Ikke bare til eget forbruk, men nok til at hun også kan selge. Kål, beter, spinat, mais og andre godsaker kommer opp av jorda, nesten uten videre.
- Jeg skulle gjerne hatt litt gjødsel, litt kompost, sier hun da jeg treffer henne en tidlig lørdag morgen. Men det koster penger, og jeg har ikke de pengene, legger hun til.
- Du har jo alt avfallet etter forrige avling. Det kan du vel legge i en enkel kasse og strø litt sand og jord innimellom. Slikt blir det fin kompost og gjødsel av, innvender jeg.
- Det har du sikkert rett i Sir. Og her borte ligger det mye klipt gress. Kanskje kan jeg få litt av det også. Jeg skal jammen spørre.
Jeg følte meg litt stolt, litt diletantisk og litt hjelpende i morratåka i Crossroad. Aldri før har jeg drevet landbruksveiledning. Hendene mine er mer nyskrubbede kontorlanker enn bosted for grønne fingre. Men litt allmennkunnskap har jeg fått med meg, sånn i teorien, og når det kan være en sosial port til et annet menneske, er det bare hyggelig.

Elice bor i et enkelt hus i en av Cape Towns eldste townships. Jeg tipper hun er på min egen alder, sånn midt i femtiårene. Slit, fattigdom og et hardt liv har preget henne. Noe titalls ganger om dagen kan hun, om hun brøy seg, løfte blikket å se fly som kommer og går til metorpolen. Kanskje hadde hun sett nysgjerrigheten lyse i øynene til passasjerene som sitter i flyene; nysgjerrigheten og lykken over at de selv er så rike at de slipper å bo slik. At kassebordskurene og de enkle murhusene ikke er deres egen adresse, men at de kan dra overseas til et rikt land i Europa, USA eller andre velstående deler av verden.

- Jeg lærte å ta vare på jorda av faren min. Han var bonde i Kwazulu Natal. Det er der jeg kommer fra. Han lærte meg at det er viktig å dyrke jorda, og hvordan det skulle gjøres. Se her, blir det ikke fint. Men jeg skulle gjerne hatt litt gjødsel, litt kompost, sier hun til igjen.
Elice er en av svært mange kvinner på det afrikanske kontinent som står opp i otta og går til sin jordteig for å ta vare på den før hun går hjem og fortsetter med husarbeid og tar vare på familien. Forskjellen på henne og mange av de andre, er at hun gjør det midt i storbyen. Hun fant sitt stykke jord inne på Mfsane, det som populært går under navnet Boysschool. Det er mange år siden det var en oppdragelsesanstalt for ville, hvite gutter. Bygningene og infrastrukturen står i gjen og brukes av et par humanitære organiassjoner. Fortsatt sitter ekkoet av lyse stemmer og viltre gutte fast i området. Mye forteller også om en disiplin preget av engelsk marine. Sovebrakkene kar kahytter med køyer, navnene minner om fordums sjømannskap. Det hele er rammet inn, som alt annet i dette landet, at et to meter høyt gjerde med en port, voktet av en svart mann som har en bitteliten bu som sin arbeidsplass.

- Jeg bor tvers over gata. I et hus bak skurene. Heldigvis fikk jeg lov å dyrke grønnsakene mine her. Ellers hadde jo ingen brukt området.
- Du er ikke redd for at noen kommer å stjeler det du dyrker? Det er jo så mange som bare tar uten å spørre?
- Å nei. De lar dette i fred. Skulle de tatt grønnsakene, måtte de jo ha vært farmere. Ingen kan gjøre slikt arbeid om natten.
For hver ny grønnsaksort, har hun satt opp frøposen for å merke bedet. Det er orden på Elices farm. Det virker som lite overlates til tilfeldighetene.
¬ Når venter du at du kan høste det du sår?
- Nei, Sir. Det aner jeg ikke. Det må komme litt regn. Det kan komme litt varme. Så må plantene gro. Jeg venter til de har grodd ferdig. Ingen ting haster, bare det blir gode grønnsaker.