Batonger er svaret

Hovedveien forbi nabolaget mitt er under ombygging. Den skal utvides fra to til fire kjørefelt. Det er nødvendig. Men best synes jeg det er at de nå skal bygge fortau. M9 som den heter, eller Sir Lowry's Pass Road er er yndet snarvei for mange bilister som skal inn til Cape Town fra nærliggende østlige regioner. Jobben har i mine øyne gått raskt selv om arbeidsmetodikken er fremmed. Nå er ikke jeg noen veibyggerekspert, men som nysgjerrig menneske har jeg fulgt noen slike prosjekt nær der jeg til enhver tid har oppholdt meg.

Veiarbeid skaper alltid køer. I alle fall de stedene der det er nødvendig å legge om til midlertidige løsninger. Her i mitt nabolag gjelder det i det store krysset det M9 starter i Storgata, og der det før var fire filer. Nå er det bare to – og lyskryss. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er særlig tålmodig i trafikken, og forserer gjerne køen i ytterfila. Her i Sør-Afrika som det er venstrekjøring, betyr det i høyrefila, uten at det spiller noen rolle. Sørafrikanerne er svært høflige og slipper alle inn foran seg, uansett. Ingen tuting, ingen hissige geberder; kanskje har et liv med frekke sjåfører av minibusser gjort dem resignerte.

I dette krysset ligger også Somerset West' største sykehus, Vergelegen. Ikke prøv å uttal navnet. Det skjer med et par harkelyder. Ettersom det private sykehuset er stort og i en etasje, trenger det litt plass, og etter som det også ligger slik det gjør er det to porter. Det har mange utålmodige bilister oppdaget. Så alminnelig er det blitt med gjennomkjøring på sykehusområdet at de har hyra inn egne vakter til å dirigere trafikken. Disse er fargede og bærer tydelige vester. Blant annet står det en vakt ved et hushjørne som skal sikre at biler ikke kræsjer med hverandre akkurat på det punktet, og at det ikke er gjennomjøring når det lander helikopter med akutt syketransport.

I Sør-Afrika som i verden ellers, begynner og slutter folk omtrent samtidig. I Norge er det vel jobbstart fra sju til halv ni, med slutt mellom tre og fire. Her er det jobbstart sju til åtte og de ender arbeidsdagen i fem-sekstida. Da er det kaoeset i krysset og inne på sjukhusområdet komplett.

En dag vi kom gående gjennom sjukhusområdet, veien rundt er jo stengt for gående, var køen av biler som skulle «snike» seg gjennom lang. Svært lang. Vaktene stanset gjennomkjøringstrafikken for å slippe fram ansatte på vei fra jobb. En handling som er svært forståelig. De som hører til har jo prioritet. En veldig middelaldrende mann helt først i køen likte dette dårlig. Blodtrykket hans var sannsynligvis svært høyt og utålmodigheten enda verre. På lasteplanet bak hadde han fire svarte arbeidere som han skulle kjøre hjem før han kunne ta kvelden med kona. Sjåføren forsøkte å få kontakt med den vestkledde vakta. Han ville tydeligvis slippes frem, men ble aktivt holdt igjen. De ansatte først.

Vi sto og så på dette skuespillet og kommenterte det oss i mellom. Stor var forferdelsen vår da sjåføren plutselig begynte ga gass, kjørte på vakta slik at han ramlet om kull, til side for veien og bilen bare for mot porten. Vi gikk bort til mannen og spurte om det var noe vi kunne gjøre. Han svarte at han var Ok, men vi kunne se han var fortvilt.

Ingen andre reagerte. Vi gikk også videre. Vakta lot det passere. Noe bilnummer ble ikke notert. Det forferdet meg like mye. En uniformert vakt ble kjørt ned, og det fikk passere.

Bilisten ble stående i porten. Trafikken var så tett at han ikke slapp ut med det samme. Jeg gikk tett opptil og kikket inn. Jeg måtte bare se hva slags menneske det var som tillot seg slikt. Han snudde seg vekk og ville ikke møte øynenen mine. Respekten for andre manglet fullstendig. Eller var det fordi vakta var farget. Det skal være usagt.

To dager senere gikk jeg igjen samme turen. Også da gjennom sykehusområdet. Vaktene var på plass, også han som ble kjørt ned. Høflig og ordentlig dirigerte de trafikken. Det var bare en forskjell. Nå hadde alle doble stålbatonger med lenke mellom delene. Jeg har ikke spurt, men det er i mitt hode tydelig hva de kan brukes til.

Og nestemann som kjører ned en vakt fortjener å få ruta smadret av en slik batong.