It's here

For drøye 16 år siden var jeg stolt da de olympiske vinterleker på Lillehammer åpnet. Det ga meg en selvfølelse og andel i det å være norsk.

Nå er jeg ikke bare stolt, men også fryktelig glad for å være i Sær-Afrika på det som blir kalt den største ikkepolitiske dagen i Sør-Afrikas historie. Dagen da fotball-VM åpner. Dagen som åpner Afrikas dører til resten av verden, og alle kan få se litt av dette landet.

Jeg våknet kvart over tre i morges av vuvuzelablåsere. Vuvuzela er slike plastlurer som ikke kan skade andre på annen måte enn å blåse hørselen ut og som i løpet av de 31dagene VM holder på vil gi verden en monoton sound. Lyden vekket meg, og jeg våknet med et smil. Dagen er kommet, tenkte jeg, snudde meg og sovnet på andre sida.

Its here

Overskriften gir seg selv en dag som denne. Min faste avis Cape Times er ikke alene om å bruke denne overskriften. Tre av de engelskspråklige avisene gjør det samme. Deskene i avisene hadde ikke noe valg. For dagen er kommet. En dag fylt av støy, farger og leven. Selv skal jeg bruke dagens første timer til skogrydding før jeg kjører suppe fra en restaurant i Grabouw til bydelen Roidakke. Suppa er min faste fredagsrutine, og det blir en fin dag å kjøre suppe på. Så bærer det til Groenberg Highschool der jeg skal se åpningsseremonien og åpningskampen sammen med fotballgutta mine fra Waterwerks. De er svarte alle som en, men de er stolte over landslaget sitt «Bafana Bafana».

Til tross for at disse og de andre ungdommene som skal sitte i aulaen på Groenberg High og i alle de mange tusen skoler og samfunnshus over hele landet i hovedsak er fattige, er de stolte i dag. Ikke bare av laget som skal spille mot Mexico, men av at det nettopp er Sør-Afrika som ble det første landet i Afrika som arrangerer et fotball-VM, og gjør det midtvinters.

For noen år siden var jeg i Israel. Også det et vakkert land. Jeg kjenner litt til deres historie og ikke minst til hvordan Palestina og palestinere behandles. Når jeg da så det fremste nasjonale symbolet, flagget over alt, og uten annen grunn en hverdagspatriotisme ble jeg litt skremt.

Aldri har jeg på en hverdag sett et flaggpyntet land som Sør-Afrika. Fra før har landet en svært fargerik befolkning – på alle måter. Nå er det enda mer fargerikt. Og det flagges over alt. Også i Roidakke dit jeg om tre timer skal kjøre suppe. Sult og matmangel til tross. Dagen i dag er stor. Den gir håp, og den åpner dører.

Kanskje er det derfor jeg får en tåre eller to i øyekroken.