Juliannes advent

Takk borte, hjortetakk hjemme

Denne helga, den tredje i advent, er den store bakstehelga. Naturligvis skal sju slag i boks. Naturligvis er vi uenige om hvilke de sju er. Selv holder jeg fast på: Goro, serina, berlinerkranser, delfia, julekake (med sukat), mormonsen og smultringer. Skjønt smultringer er en smule misvisende – det jeg foretrekker er hjortetakk.

En del lever  i den misoppfatningen av at hjortetakk har fått sitt navn fra de takkene som skal klippes i kakene, og at det dermed stikker opp små horn. Dette er selvsagt en søt og enkel forklaring som gjerne kan brukes som en kakefortelling, men navnet stammer naturligvis fra ingrediensen hjortetakksalt.

Dette kruttsterke hevelsesstoffet med en kraftig lukt av amoniakk. Dette er et kraftig stoff, og kjemisk består innholdet av ammoniumhydrogenkarbonat, ammoniumkarbonat og ammoniumhydrogenkarbamat. Når hjortetakksaltet blir varma opp blir det spaltet til ammoniakk, karbondioksid og vann, slik at deigen hever seg.

Nå framstilles det naturligvis på fabrikk, men i tidligere tider var det innholdet av geviret til hjort som ble brukt. Det er verd å reflektere over at disse kreative menneskene som en gang i verden fant ut at akkurat denne delen av hjortegeviret kunne brukes for å få fart på en del av julebaksten. Vi er dem en hjortetakk skyldig. Kanskje to.

Dette stoffet brukes for øvrig også som luktesalt. Det får folk som trenger litt ekstra guts til å gispe etter luft, og kvinner i gamle dager som hadde dåna av trange kjoleliv eller forferdelse til å våkne.
Det gjør ikke hjortetakk.

De smaker bare godt.

Julianne
Julestellskusine