Svart-hvitt

Somerset West kan se ut som en landsby, men sentrum er i virkeligheten bykjernen i et samfunn med 225.000 innbyggere, og med satellittbyen Strand og områdene rundt, kommer folketallet lett opp i 300.00. Trondheim ville vært stolt over en slik befolkning og krevd storbytillegg. Storgata, eller Main Road som den her heter, er en kilometer lang og strekker seg fra privatsjukehuset Vergelegen til der den krysser Lourendsroad. Etter mitt syn en hyggelig gate, og som nå i juletida har vært stripynta medlys på stolpene i midtrabatten.

En annen ting med Somerset West er at trafikken og parkeringa er svært godt tilrettelagt. I tillegg er den fylt med busker, blomster og trær, noe som gjør den vakker. Nå mer det riktignok slik at svarte og fargede mennesker utgjør hoveddelen av de gående trafikkantene og servicepersonale i og utenfor butikker. Men sånn er det i dette landet, og det er det ingen som reagerer på.

Men jeg reagerte for et par dager siden da jeg var i byen for å stusse håret. Jeg er noe så sjelden som hvit fotgjenger noe som blir bemerket av svarte og fargede som fra sine faste plasser langs noen av veiene venter på at dagens jobb skal dukke opp. En hvit mann i sekstiårene kom kjørende i sin snart 20 år gamle Mercedes og parkerte den innenfor oppmerkede striper midt i sentrum, i Main Road. En svart parkeringsvakt kom bort til han med billettmaskinen sin og ba om litt i underkant av den femmer. Parkeringsvaktene her at autoriserte vester, stemplet ID og beige hatt til vern mot den steikende sola. Vaktenes oppgave er å inndrive parkeringsavgift. Så lenge det er arbeidsløse mennesker, behøves ikke parkometre.

Den hvite mannen så på den autoriserte parkeringsvakta og utbrøt:
"Jeg betaler ingen avgift til en svart mann", snudde på hælen og gikk bestemt avsted.

Jeg ble stående som spikret til asfalten, selv om den både var mjuk og porøs. Jeg trodde ikke det jeg hadde hørt. Det er 20 år siden apartheid ble oppløst, og visst har jeg hørt mange hjertesukk over hvor mye bedre, og ikke minst billigere, alt var i gamle dager. Men aldri har jeg hørt reinspikka rasisme framført i friluft og på offentlig sted.

Det svarte parkeringsvakta tok opp sin røde blokk, skrev ut en avgift, eller bot som vi ville kalt det og klistra den på sideruta. Så gikk han. Jeg ble stående, føttene var ikke lengre så fastlåst, og jeg beveget meg sakte og i sirkel som et litt usynlig vitne. Da bilisten noen få minutter senere kom tilbake og så den røde lappen som sannsynligvis inneholdt et offentlig krav på et par hundre rand, ble han rasende. Han kikket seg rundt, tydelig på jakt etter synderen, men fant han ikke. Deretter tok han boten med seg i bilen og forsvant nedover Main Road.

I mitt fagblad, Journalisten, går det en slags debatt om man i norske nyhetssendinger og media skal kunne bruke hudfarge og kulturelt opphav som ytre kjennetegn. I det godes navn mener sterke og presumtivt kloke mennesker at det skal man unngå for ikke å skape rasisme. Jeg grøsser litt på ryggen over dette. Om vi ikke snakker åpent om hudfarge og menneskelige verdier, tilslører vi et faktum som i store deler av verden er hverdagsproblem nummer én. Selv kan jeg ikke fornekte mine blågrå øyne, eller min hvite hud. Skal jeg ikke legge merke til at andre har en annen farge. Skal jeg fornekte og ikke tillate mine barn og snakke om menneskers hudfarge fordi det er tabu?

Jeg tror vi åpent skal snakke om og legge merke til hudfarge, rase og kulturtilhørighet. Først ved å gjøre oss kjent med særegenheter, språk og kulturforskjeller som disse også har, kan vi sosialt bygge bro mellom oss og dem. Og i det første møte mellom mennesker vil alltid ytre kjennetegn som hudfarge bite seg fast i oss. Da kan vi også ta fram kunnskapen vi har og åpent spørre om det vi undres på, og få svar som kanskje overrasker oss hvite godtroende og naive nordmenn som i det bestes tjeneste gjør det gode en bjørnetjeneste.

PS: Bildet er et illustrasjonsbilde