Balldrømmer

Det telles ned foran VM i fotball. Det er her ikke viktig hvem som vinner, men at alle lag har det så bra at det skapes blest om Sør-Afrika som vertskapsnasjon. Allerede nå har turismen hatt et oppsving, og mer blir det. Kanskje drypper det på noen av dem som bor fattigslig. Kanskje drypper det også på noen av alle de svarte og fargede ungene og ungdommene som elsker fotball. Både for spillets skyld og fordi fotball levendegjør en drøm om å komme ut av et skur, ut av en fattigdom og inn i en god framtid.

Hvert av deltakerlandene i VM blir forlagt på flotte hoteller nær en god fotballbane der de kan trene. Hotellene er ofte av en slik standard som de fleste av oss kun kan drømme om. Treningsfeltene er av en himmelsk kvalitet der det synes som om banemesteren har brukt brodersaks på hvert enkelt strå for å klippe gresset jevnest mulig

Nylig ble det kjent at Uruguay har besluttet å endre sitt oppholdssted. De var rett og slett ikke fornøyd nok med treningsbanen til 50 millioner som er anlagt for dem. "Dette er ingen bane, men en bakke", skal en av lagets ansvarlige ha uttalt.


De kan ikke ha sett hva en bakke er. Selvsagt er hver enkelt av spillernes tær viktige, og det bør ikke være for mye humper. Men det skulle ikke forundre meg om mange av nettopp det lagtes spillere kommer fra områder der jorder og bakker var treningsfelt, og der underlagets ujevnheter ga dem en uovertruffen teknikk til å føre ballen.

Men slikt er visst fort glemt.

De siste par ukene har Matt fra England vært på besøk hos våre fotballunger. Han er en strålende mann som tar seg tid til å oppsøke ungene noen av Sør-Afrikas mange fattigslige områder. Og ungene strømmet til. Han fikk dem til å smile, han bygde lagånd og han skapte positivitet.

Vår fineste bane, i Rooidakka, har flott gress, og ligger nær bebyggelsen. Den er ikke akkurat vannrett, men det er lite glasskår der. Ungene spiller fotball barbeint eller i slippers. Og de spiller av hjertens lyst. De vil opp og fram. Vi vil spille for Bafana Bafana, Sør-Afrikas landslag. Fotball er de svartes drøm. De svartes sport. I bydelen Waterwerks er banen vår en sandgrop mellom det nye kjøpesenteret og bebyggelsen av skur. Der gresser kuer, og for å komme dit, må vi ta oss fram gjennom litt kratt. Midt i sandgropa er det en gressflekk. Den elsker kyrne som holder til i området og som vi må jage vekk før treninga. Men også i sandgropa lever drømmene.


"Hvorfor brukes det ikke litt på å lage små baner i disse bydelene", spurte Matt.

Vi kunne svare at det var vårt ønske, og at vi forsøker å påvirke dem som har penger til å gjøre det. Men i Afrika tar ting tid. Kanskje lenger tid enn i andre deler av Verden. Jeg vet ikke.

Nå satses det på å gi ungene i Rooidakka, Waterwerk og fra alle de mange hundre fattige områdene i hele Sør-Afrika et fotballtilbud fram mot VM som starter i juni. Det blir en kjempeopptur for mange av dem. Spørsmålet blir hvor stort fallet blir når lysene slås av, pengene skal fordeles mellom FIFA og sponsorene, og vinteren på den sørlige halvkule i august sender iskald vind inn i dårlige skur der unger hutrer. Kanskje blir det bare drømmene tilbake. Om grønt gress som er forlokkende for dem, men for dårlig til rike fattiggutter fra Sør-Amerika som en gang i nær fortid fikk drømmen oppfylt.