Folk og penger

Når min forlengst avdøde pappa ble engasjert over at ingen brøy seg med mennesker, brukte han å si: "Se på Norges lover. Der skal du ikke bla lenge før du kommer til det som omhandler verdier og penger. Men du må bla over 250 sider før du kommer til forhold om hvordan vi behandler hverandre". Jeg har aldri etterprøvd hans påstand. Det er heller ingen vits, fordi utsagnet generelt handler om at vi alltid setter penger foran mellommenneskelige forhold.

Natt til fredag var det to branner i Khaylelitsha mellom her jeg bor og sentrum av Cape Town. Jeg oppdaget brannen da jeg leste en notis på nettsidene til en avis her. Ingen bilder, ingen intervju, ingen kommentarer annet enn fra en kommunalsjef for Cape Town Disaster Management Centre, noe vi ved å strekke et stykke kan kalle Cape Town elendighetssenter.

I brannene ble 260 mennesker hjemløse, noen, et ukjent antall, ble skadet og 79 shacks, skur brant ned. Og det er vel fordi det er skur og ikke hus i tradisjonell forstand at få bryr seg. Myndighetene opplyser at de berørte fikk litt mat og ulltepper, og at de raskt vil rydde området og skaffe folka der noe bygningsmaterialer slik at de kan bygge seg nye skur.

Cape Town er skurenes by. Det kommer en jevn strøm av mennesker til byen på jakt etter jobb og en framtid. Myndighetene bruker en god del penger på å bygge hus, men alt for lite. I Mellomtiden må folk nøye seg med å bo i en skur. For det handler ikke om vilje hos de svarte og fargede. Det handler om mulighet.

Jeg bor bare et kvarters kjøring unna Khaylelitsha og har gjennom mange år opparbeidet et blålysvarsel når noe skjer. Likevel ante jeg ingen ting om denne gigantiske brannen som rammet så mange. Hadde ti boliger i USA brent ned, ville vi starte hjelpeinnsamling til alle dem som mista julefeiringen etter at v i hadde sett gråtende mennesker på TV.

Ingen gråter på TV etter storbrann i Khaylelitsha. Det er jo brannsesong og i Khaylelitsha bor det et par millioner mennesker, grovt regnet. Ingen gråter over at skur brenner, barn og voksne blir hjemløse. De får jo nye materialer til å bygge en ny shack.

Jeg lurer på hva jeg gikk glipp av da jeg orienterte meg i verden på 70- og 80-tallet. Noe må det være. Jeg føler det er kollektivt. For dette er vel den egentlig rasismen. Når vi ikke bryr oss når tragedien rammer, fordi det rammer fattige svarte mennesker.

Også bor de så langt unna området der julenissen bor.