Suppevedtak

Hver eneste fredag kjører jeg suppe til ungene i Rooidakka. Det vil si. Jeg henter suppa på en resturantrestaurant som har tatt vare på rester, og lager en smaks- og næringsrik suppe ut av sin godhet. Suppa kjører jeg til Vivekes omsorgssenter, et lite lyseblått hus nederst i den lutfattige bydelen.

Viveke er en kvinne på rundt 50 år. Hun er levende opptatt av ungene rundt seg og at de blir tatt vare på med et minimum av mat og omsorg. Derfor samler hun inn penger, skaffer leker holder dem i aktivitet og gir dem varme og omsorg.

Ikke alle liker dette. For Viveke gjør forskjell på folk. Hun prioriterer nedenfra. Tar mest vare på de fattigste, de minste og de som fryser mest. Om vinteren er huset hennes godt å ha, det gir ly og det gir et friminutt for dem som trenger det mest.

Da jeg kom til Grabouw tidligere dette året, stoppet jeg opp og kikket på det rare omsorgssenteret. Jeg trakk på smilebåndet og var rørt over den aktiviteten som foregikk. Etter noen uker fikk jeg være med på et møte der. Viveke var redd myndighetene skulle ta fra henne huset og rive det. Vi som kom fra Europa smilte og ristet på hodene våre. Hvorfor skulle det rives?

"Myndighetene vil ha meg bort, og de skal bygge boliger her. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sa Viveke"

Vi skjønte henne, men da møtet startet var tema et annet, og vi glemte det hele før vi plutselig en dag oppdaget at det ble drevet husbygging på Vivekes lekeplass. I løpet av noen få uker var den lille plassen og området rundt huset hennes forvandlet til en byggeplass. Sist fredag var det nesten umulig å komme fram dit. Skurene som stor rundt, var doza ned og bare søppel lå igjen.

I dag er siste dagen Vivekes hus får stå. Hun har, for egen pung, vært nødt å kjøpe et nytt hus der hun kan drive sin omsorg. Hun får ingen støtte fra det offentlige. De har tatt fra henne huset hun leide. Viveke må bruke brødpenger til hus, og et hus som ligger et stykke unna de fattigste. De som hver fredag står i kø for suppe; det eneste varme måltidet denne uka. Hun gir ikke opp kampen for å få gitt varme. Det er det ingen av de tre som holder det hele i gang som gjør heller.

Jeg skal fortsette å kjøre suppe så lenge restauranten husker på den. Det er ikke alltid. Ungene nederst i Rooidakka er visst ikke viktige for noen. Noen er forlatt, mange er sjuke. De fleste sultne. Men huset som ga dem litt trøst, lar ikke myndighetene stå. Huset står i veien for noe.
Jeg vet ikke hva. I alle fall ikke i veien for omsorg.

Et kors å bære

Vi har alle et kors å bære. Men for noen er korset lettere enn andre. Jeg har ikke før i dag startet grubleriet om hvilket kors jeg selv bærer. Det som uløste det hele, var en voksen mann jeg passerte på motorveien N2 mellom Somerset West og Grabouw i formiddag. Mannen gikk langs veien, på venstre side, hvilken er her i Sør-Afrika feil side. Det var forøvrig den samme siden en rekke syklister benyttet i sitt turrace opp den gørbratte bakken i Sir Lowery's Pass.

Mannen, en svart mann, kom gående langs motorveien med et kors over skulderen. Ikke et kors av et tungt treslag, men et kors som i farten så ut til å være gjort av aluminium. Og ikke nok med det, korset var nederst utstyrt med hjul, og til korsets nedre del hadde mannen festet bagasjen sin; blant annet en sovepose.

En kan undre seg hva som får et menneske til å bære et kors over skulderen og legge avsted på vandring langs en motorvei. Det siste er kanskje det minst underlige. Veien er den eneste farbare ferdselsåre mellom de store stedene på disse kanter av verden. I alle fall er den strekningen vi møtte han på en slik veibit.

Jeg har tenkt mye på korsfareren. For han må sies å være en ekte korsfarer, en vandringsmann på pilegrimsferd. Sannsynligvis har han noe å sone. Kanskje er hans vandring til og med en takknemmelighetens vandring. Jeg håper det. Det blir på en måte enklere å tenke på.

Sør-Afrika er et troende land, der alle på en eller annen måte er tilhørende et kirkesamfunn. Det er både kirkesamfunn jeg har hørt om, og kirker jeg ikke ante eksistensen av. Det er kirker med og uten tårn og med og uten prangende bygninger. De fleste er kirker der presten er en frivillig som gjerne kjører rundt i en hvit bakkie med lasteplan, og med reklame for kirken sin påmalt på siden.

Jeg synes at det er en ide som biskop Kjølaas bør følge. Ha firmabil liksom. Hvem hadde da orka og stjele den. Nå fikk han den raskt tilbake, og det er vel en for lengste glemt historie. Likevel hadde det vært noe eget med en røff firhjuling med navn på - i troens tjeneste.

Vi har distansert oss fra det meste når det gjelder tro. Jeg vet ikke helt hvorfor, og er en av dem. Det faller oss verken naturlig eller enkelt å bli troende. Gjør vi det, faller vi inn i en kategori som i Norge heter personlig kristen. For en del er det alene et kors å bære.

Alle oss andre som ikke er i denne gruppa, har et annet kors å bære. Vi må selv finne noe å tro på, enten det er det gode eller det er pengenes velsignelse. Hva vet jeg.

Men stadig søker jeg i min sjel etter mitt kors. Et eller annet sted der ute finnes det. Jeg vet det. Kanskje vet jeg det ikke før noen tar det av skuldrene mine. Kanskje er det tvilen som er mitt kors å bære.

Så får vi håpe den svarte mannen med det store aluminiumskorset i helga finner hvile, finner rast og finner ro når han om kvelden setter korset opp og ruller soveposen ut.

Høner finner mer enn korn

Resirkulering er her i afrika et nøkkelord. Alt resirkuleres. Selv om her ikke er søppelsortering som oss, der vi har et sett med poser i alle regnbuens farger, og der kommunale myndigheter krever et stor del av arealet under kjøkkenbenken til sitt formål, er det både gjenbruk og sortering. For et øyeblikk siden trilla jeg ut søppeldunken og plasserte den utenfor porten. Det må jeg gjøre hver onsdag morgen. Den første onsdagen jeg var her, ante jeg ingen ting om ordningen, og en streng, hvit mann kom og kakka på bakdøra for å gi oss beskjed. Han lot nåde gå for rett den første gangen, og lot sin svarte assistent trille dunken ut.

Siden har jeg forsøkt å være flink å trille ut dunken tidlig nok. Men det hender at assistenten dukker opp i bakkhagen og tar den svarte digre plassdunken med hjul med seg. Da smiler jeg beskjemmet, bukker og skraper.

Men det var søppel vi skulle snakke om. Søppel og gjenbruk. Ved siden av den svarte dunken har vi stående en blank plastsekk. Der skal all emballasje kastes. Plastflasker, dem blir det mange av, pappkartonger og glassflasker. Ja, også metall da. Som blikkbokser. Faktisk hender det at vi må levere to blanke sekker. Da er det ikke mye søppel i selve dunken.

Jeg lurte lenge på om de som hjemme dro alt i samme bil og heller sorterte det når de kom fram. oppi de svarte dunkene har vi jo svarte sekker, så akkurat det skulle ikke være noe problem. Afrika hadde ikke vært Afrika om den slags effektivitet hadde vært rådende. Hit kommer to biler. En diger søppelbil av kjent merke, og en mindre bakkie, eller egentlig en liten lastebil med høye karmer. Den siste tar seg av de blanke sekkene og er i privat regi slik at noen kan tjene penger på dette. Haugen av blanke sekker er også Afrika verdig.

Veien fra det sikre og bevoktede Heritage Park der vi residerer til squattercampene er ikke lang i avstand selv om den sosiale avstanden er en afrikareise unna. Der er det lite kildesortering, og enda mindre sorte dunker å se. Derimot er det mye plast og søppel som flyter fritt, og enda mer plast som har festa seg til gjerder og stolper. Likevel er det få steder i verden som egentlig er så miljøvennlig i vår vestlige tankegang. Bortsett fra noen flunka nye pappesker som er tjuva, er alt i en slik squattercamp gammel moro i ny bruk. Skjønt det er lite moro med et slikt boområde, fortsett fra det tette naboskapet, og samtalene som kvinnene har rundt vannposten.

Et annet trekk med gjenbruket og den nedfelte kunnskapen om at det alltid finnes noe verdifullt der ute, er tilstedeværelsen av høner med en hane i midten. De utgjør ikke bare en fargerik og kaklende pynt blant de grå skurene, de er også en måte å utnytte det meste til det ytterste. For det er ikke bare blinde høner som finner korn. Selv om hønene her ikke er like blonde som norske, hvite italienere, er de like surrete og nippete som alle høner.

Jeg vet ikke om det er korn de finner. Men noe næring er det. Hvor den kommer fra i den skrinne sanda, har jeg ingen formening om Jeg vet bare at hønene vokser til og blir flotte og fargerike. Egg legger de også. På den måten resirkuleres alt. Også det som er usynlig for oss, men tindrende klart for høner.

PS: Jeg rakk heller ikke i dag å trille ut egen søppeldunk. Han tittet inn på meg mens jeg skrev dette. Han bukket, jeg bukket, og vi smilte bredt begge. Vi har visst et hemmelig felleskap.

Da mamma forsvant

Uansett hvem av de svarte jeg spør om hvor de kommer fra, svarer alle Eastern Cape. Der bor mamma, der bor pappa, der bor søsken og der vokste de opp. Det er langt til Eastern Cape. Stort sett er det mer enn 500 kilometer av sted til stedene der i Eastern Cape hvor alle kommer fra.

Nå bor de her i Western Cape. Det er på alle måter rikere her. I alle fall er overflaten rikere. Her er det mange flere jobber selv om ledigheten her i perioder og stedvis er opp mot 40 prosent. Her finnes muligheter og her er håp. For det er snakk om penger, jobb og framtid. Mange er villige og føler seg tvungne til, å flytte langt og vekk fra det trygge for å sikre seg og sine en framtid. De tar med seg en veske eller to, holder den eldste av ungene hardt i handa mens minsten er knytt fast på tradisjonelt vis bak på ryggen, stiller seg opp i veikanten og haiker. Og lift får de alle sammen. Om ikke annet bak på et lasteplan.

Det er svært sjelden noe annen bolig venter her i Western Cape enn en shack, et skur i en squattercamp. Myndighetene stiller der opp med en lyskaster på en høy mast og et malt nummer. Resten er overlatt den enkelte og den enkeltes initiativ. Ofte er den jobben de trodde ventet dem et luftslott, og hadde de en drøm om en framtid, blir den også punktert. En og annen jobb kan dukke opp. Om ikke annet en huspost hos hvite en gang i uka for kvinnene, og er mennene heldige blir de håndlangere på en byggeplass; stempelet to ledige hender og en strek rygg kan settes på svært mange av dem som kommer østfra.

Alt for ofte ender det opp med sykdom. Ofte HIV. Dette er mennesker med stor mobilitet, lite penger og få adspredelser. Kunnskapen om prevensjon er til stede, i alle fall til en viss grad, men den kompenseres på mange måter av tvilen spredt i en del miljøer. Tvil om kondomene virker, tvil om det å bruke den slags er en farbar vei og en sterk moralsk hand som sier nei. Det motivet er styrt av ønsket om at seksualitet skal være i et ekteskap ikke utenfor og i et skur.

Barn blir det, og de fødes og vokser opp i det vi ville sagt var et dårlig inneklima. Ingen lufting, ikke noe vindu, ikke varmt vann, ikke do, ikke en utslagsvask, og vannkrana henger på halv tolv et par hundre meter unna. Slikt blir det sykdom av, nødvendigvis, sykdom fattigdom og nød skaper oppgitthet hos de voksne, og elendighet hos ungene.

Til Village of Hope kommer en del av disse ungene. Der får de en seng, litt omsorg, mat nok og medisinsk ettersyn. Alle har minst en alvorlig sjukdom som HIV eller tub. De blir sunget for og har innimellom også et fang å krype opp i. Jeg har ei lita venninne. Hun er drøyt to år og sto i starten bakerst i køen da jeg henta ungene til mitt fang. Etter hvert ble hun min favoritt, og vi tar oss alltid tid til å hilse med en klem og et smil. Hun kom til Village of Hope fordi hun trengte omsorg, og fordi mamma var syk. Pappa er det ingen som har hørt noe om. Knapt nok mamma. Nylig forsvant mammaen hennes fra Grabouw. Hun flyttet rett og slett tilbake til Eastern Cape, til sine. Den lille jenta hun fødte under elendige vilkår har hun etterlatt seg uten å gi noen beskjed. Så nå er det som var ment som et midlertidig oppholdssted blitt et permanent hjem. Noen mamma å regne med har hun jo ikke lenger. Kanskje ikke en gang en framtid.

Men det lyser et håp i de store vakre øynene hennes. Jeg synes det er for jævlig at dette håpet før eller siden slukkes. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Tim er en av dem som gjør noe. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

Problemer i kø

Jeg var i banken her om dagen. En svært selsom opplevelse. Banker i Sør-Afrika snakker dårlig sammen, i den grad det er kommunikasjon. Det er aldri rett å kritisere vertskapet for deres oppførsel og handlemåte, og etter tre måneder ser jeg mange innretninger jeg gjerne skulle likt og hatt på min sosialdemokratiske måte. Men sånn er det, og det visste jeg også før jeg reiste ned. Derfor prøver jeg hver eneste dag og bli litt mer tålmodig, litt mer tolerant og litt mer romslig.

Men jeg dro altså i banken. Jeg skulle betale en regning på noen få hundre rand, med andre ord, ikke all verden. Problemet er at jeg har konto i Nedbank, og mottakeren av pengene mine har kontor i ABSA-bank. De ligger 150 meter fra hverandre i Somerset West, og mens ABSA-bank har rød logofarger og rød innredning, har Nedbank grønt som sin farge. Ellers framstår de i mitt hode helt like.

Jeg oppsøkte banken midt på dagen, stilte meg i rett kø med papiret som fortalte hvor mye til hvem og til hvilken konto. Det var første bankdag i måneden, og det var mandag. I etter tid har jeg fått vite at det er noen dager du skal holde deg unna banker. Det er mandager og fredager generelt, og den første bankdagen i måneden spesielt. Dessuten skal man, som i verden ellers, holde seg unna slike tjenester rundt lunsjtider. Da skal dobbelt så mange gjøre unna sine ting, mens halve bankstaben spiser matpakka. Mine banknødvendigheter falt med andre ord akkurat på det tidspunktet som var dårligst i hele måneden.

Men etter ti minutter hadde jeg bare 21 foran meg i køen. Det var første gangen jeg telte. Jeg undret meg imidlertid på en kø som var på siden av min egen, men jeg har sett en slik på posten også, og der var det særskilte tjenester. Så jeg slo meg til ro med eget resonnement.

Etter hvert som jeg rykket fram i køen, det gikk faktisk unna, seks tellere, eller kasser, som det heter i vår verden, var flittige og flinke pengetellere og dessuten svært høflige og korrekte. Hver av dem har også en minnebok liggende på skranken der fornøyde kunder kan skrive sin takk mens kassereren teller penger. Stor var derfor min fornøydhet over at den unge mannen ville hjelpe med det meste. Bare en ting kunne han ikke la meg gjøre. Bruke minibankkortet mitt i hans terminal. Da måtte jeg til minibanken, så... please!

Mine argumenter skrellet av, og jeg tuslet bort de fem meterne. Minibankene snakker sammen på tvers av banknavn, så det er en hjelp. Men denne minibankautomaten slukte kortet mitt. Og dessuten slukte den i neste jafs også mitt blå kort fra Sparebanken Nord-Norge. Jeg varslet straks min kasserer, som ba meg vente. Han skaffet nødvendig hjelp, som ikke kunne hjelpe, fordi jeg ikke hadde pass med meg. Og jeg som trodde passlovenes tid her var forbi.

Dermed måtte jeg storme hjem, hente pass og komme tilbake. Jeg var nå en smule stresset fordi bilen skulle på service, og jeg til tannlegen i løpet av bare noen timer. Men vel tilbake i banken, fikk jeg begge kortene, og tuslet over til min lokale Nedbank. De kunne gi meg penger, men ikke la meg betale regningen. Så dermed var det ny runde tilbake,

Da jeg for andre gang sto i køen i den første banken oppdaget jeg hva sidekøen egentlig var: En egen kø for pensjonister. Hyggelig tenkte jeg, inntil jeg oppdaget to særegenheter med den. Det var bare hvite pensjonister som sto i den, og den gikk enda saktere enn min egen kø.

Ikke si det til noen, men jeg har en mistanke om at banken har videreført et system som egentlig opphørte for mange år siden, men som gir enkelte hudfarger visse fortrinn. De slipper jo på den måten å stå i en fargerik kø.

For dem som liker det blekt.

En reise i skjønnhet

Oktober og november er Sør-Afrikas vakreste tid. Da er det fortsatt friskhet nok i jorda til at gresset er grønt og blomstene kan åpenbare all sin prakt, og nok varme til at alt du bare tenke deg blomstrer. For blomster, vekster og natur er folka i dette landet opptatt av. Selv utenfor det dårligste skur og den usleste hytte er det plantet og kultivert roser etter alle kunstens regler. Nå er det jo så frodig her at alt blomstrer. Går du litt sakte og bruker stokk i dette landet, er jeg sikker på at stokken vil slå knopper etter kort tid.

Sist lørdag var vi på tur til Robertson, en by ti-tolv mil fra vårt eget Somerset West. Byen var plukket ut som denne helgas reisemål nettopp ut fra ryktet om at den skulle være denne regionens jakarandaby. Jeg har lest at jakaranda er en tresort som for lenge siden ble innført fra Brasil, og som er blitt populær her i Sør-Afrika. Treet blomstrer på bar kvist, og millioner av vakre store lilla blomster dekker hele krona. Et enkelt tre er naturligvis et storslagent syn i seg selv, men når det er hele alleer av slike trær, er det nesten så du mister pusten. I alle fall gjør jeg det.

Sør-Afrikas jakarandaby nummer én er hovedstaden Pretoria. Det skal det etter sigende være 15.000 slike trær. Jeg var der for ti år siden - på denne tiden av året, og fikk med meg denne spesielle blomsteropplevelsen. Treet slipper også blomsten mens den er på sitt vakreste, og gater og fortau teppelegges. Det var som å gå i en psykedelisk verden av lilla blomster.

Robertson ligger i enden av en frodig dal, ut mot en slette. Byen og omlandet har en rekke flotte vingårder, og best av alt, byens township ser ut til å være velstelt og velordnet. Det får meg til å tro to ting, myndighetene bryr seg, og innbyggerne har jobb. Selvsagt kan jeg ta feil, men jeg håper i det miste det siste. Ut fra antallet vinfabrikker, ser det ut til at behovet for arbeidskraft er stort.

I en slik by der de fleste ser ut til å ha litt mer enn bare verdighet, er blomster naturligvis viktig. Mer enn viktig. Så byen er vel verd å besøke for dem som liker naturlig fargerik skjønnhet. Reisetiden på en drøy time, var med andre ord vel anvendt for oss, og det å kunne nyte blomterprakten var en lise for sjel og sinn.

Etter et par tre timer, litt juice og noe å spise var vi derfor svært fornøyde med besøket, og roste oss av et godt reisemål. Vi returnerte ikke samme vei, men fortsatte litt videre for å ta en annen vei tilbake. Dette tilfeldige veivalget førte oss lang en av de vakreste veier jeg har kjørt. På begge sider lå vinmarkene tett, og svært velstående vingårder var også synlig fra veien. Men mest slående var likevel blomsterprakten. På begge sider, en halvannen meter høy og mange kilometer lang rosehekk inn mot vinmarkene, på den andre en alle av jakarandatrær, og innimellom store bed med dyp røde liljer. Bakteppet, rødbrune fjell mot en knall blå himmel. Ikke rart jeg hadde følelsen av å kjøre i et puslespill. En skjønnhet som er så varm at den alene kan gi feberfantasier.

Mens isrosene hjemme i Tromsø snart slår ut i full blomst.

Annerledeslandet

Vi som har hatt Gro Harlem Brundtland som landsmoder og Anne Enger Lahnstein som neidronning, vi er vant til å tenke at Norge er annerledeslandet. Kanskje er det også slik. At det er vi som er annerledes, mens resten av verden er de som er vanlige. Ta for eksempel husene. Her settes det opp hus på ingen tide og uten andre hjelpemidler enn en trillebår, en sementblander og en murerskje. For her bygges hus av stein må vite. Tre som materiale er enten for kostbart eller for krevende. Men hus isoleres ikke. Hus bygges heller ikke for å holde kulda på avstand, men for å skape litt le for vinden og holde regn og sol på noen armlengders avstand.

Mitt kjennskap til det virkelige livet i den verdensdelen jeg nå bor, var begrenset. Tre korte besøk som turist hadde lært meg noe. Som opplyst menneske har jeg lest en del, Men mest har jeg hentet fra TV. Erik Byes fjernsynsprogram fra 60-tallet en viss pittoresk bakgrunn av den mer spesielle sorten, og en lang rekke elendighetsreportasjer i forbindelse med tv-innsamlinger hadde gitt meg en ide om sorte, sultne unger og de slitne mødrene deres. Ja, også alle slags eksotiske dyreprogram da.

Da jeg i går parkerte bilen min ved Village of Hope, altså på et slags gårdstun og i landlige omgivelser, fikk jeg se noe jeg bare har sett på tv, og da i forbindelse med elefanter. Jeg så en diger sort bille som trilla en kule puh eller møkk om du vil, avsted over gårdsplassen. Møkkaklumpen var formet som en perfekt kule, og den ble trillet raskt avsted. Billa styrte godklumpen sin med en fantastisk presisjon, og med på ferden var kona - tror jeg. Det klamret seg i alle fall en bille til klumpen og trillet avsted. Den styrende bille så ut til å gjøre dette ved å gå opp på henda, i den grad biller har hender, og så trille det hele av sted med bakbeina. Nå vet jeg at det er svært langt til nærmeste ville elefant fra Hottentott Holland der dette skjedde, så møkka måtte være fra en hund.

Slike syn vil jeg aldri få hjemme i Norge. Ikke fordi vi ikke har hunder som gjør fra seg, men fordi vi ikke har gode vekstvilkår for slike biller. Mangfoldet et ikke til stede. Vi har både tordivel og flua, gå bare til Prøysens samlede og sjekk. Vi har både rev og hare, flue og veps. Bie og mygg. Det siste vet vel jeg som kommer fra Lillestrøm; alle myggs hjemsted.

Den lille opplevelsen med billa og møkkaklumpen, ga meg enda en liten følelse av hvor langt hjemmefra jeg er, og at annerledeslandet ikke handler om hva et sett enige politikere er uenige om, men at vår norske krok er så hardbarka at det rett og slett ikke er mulig for alle slags små og store kryp å overleve. Det hadde heller ikke alle de menneskene som er henvist til å bo under plastikk og kassebord.

I fjor var jeg på Færøyene. Der lever rundt 45.000 mennesker og et enda større antall sau. Lite annet. Jeg fikk to døgn og anledning til å gå i min egen gate, Trondargóta. Jeg var der den danske nasjonaldag. Der møtte jeg en mann son nektet å holde stengt denne spesielle nasjonaldagen. Han nektet å være dansk. Han ønsket gulatingsloven tilbake.

Nå tenker jeg at om noe virkelig er annerledeslandet, må det være Færøyene. Men joda. Vi er bra sære vi også, i vår rike sterile verden.