En baby i første adventsluka

Det finnes øyeblikk som klumper seg i halsen. Jeg hadde et slik for noen få dager siden, første gang jeg møtte to uker gamle Zano. Den to kilo lille bylten med verdens mjukeste hud hadde kommet til Village of Hope et par dager i forveien. Han sov fredelig og ville nesten ikke våkne til neste viktige måltid. Det er i min første adventsluke .og ikke den siste det ligger en liten baby

De fleste babyer og nyfødte fremkaller jo omsorgsfølelse i brystkassa, godhet i magen og smil i hele hodet. Slik var det også med Zano. Men det var et aldri så lite men. En så liten gutt burde være hos mamma, eller i det miste pappa eller bestemor. Zana var hos oss på Village og Hope. Et godt sted med mye omsorg, men likevel en nødløsning for alle små barn. For en to uker gammel prematur baby er det ekstremt og svært ekstraordinært å bli tatt omsorgen for av fremmede hvite fra et fremmed land.

Zano er en av de mange barn som ble født uten vinnerloddet i bleiesnippen. Zano ble født uten lodd og det var knapt en bleiesnipp som ventet han da han kom til verden i et skur i Waterwerk, midt i Grabouw og akkurat et langt steinkast fra byens nye kjøpesenter. Mamma er 23 år og har fra før en fire-fem år gammel gutt. Nå er hun blind og uten omsorgsevne, selv etter afrikanske forhold. Da er det lite igjen

Mamma har lite, bortsette fra HIV-smitte og dyp fattigdom. Hun ble blind som en følge av at hun ikke har tatt medisinene rett. Dermed er hun i ferd med å utvikle AIDS. Blindhet er en del av dette. Hun har i tillegg tub og ellers i dårlig forfatning, og har sagt klart i fra at hun ikke har mulighet til å ta vare på babyen sin, og ber andre overta. Hvor lenge Zana har en levende mamma, vet vi ikke. Det jobbes hardt og innbitt for å skaffe den lille yndlingen en "ny" mamma og fosterforeldre som kan ta ansvaret for han.

Historien om Zano er svært virkelig, og svært trist. Det som gjør den enda tristere, er at han ikke på noen måter er unntaket. Han er en av mange tusen små gutter og jenter som hvert år blir født inn i denne verden med en syk mamma, uten noe hjem og uten noen som kan hjelpe dem inn i framtida. Jeg vet det fordi jeg har besøk mange skur i ulike bydeler og sett de små byltene inntullet i bortest i den slitne sofaen. De er mange, og framtiden er omtrent like lys som veggene i det sotede skuret.

Jeg skriver dette på verdens HIV/AIDS-dag. En dag da kanskje noen ser problemet. Selv om det ser svart ut. Selv om det i dag dør rundt 1000 mennesker bare her i Sør-Afrika, og like mange i morgen, er det ikke helt svart om vi bryr oss. Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Vi kan ikke reparere hele såret, men hver av oss kan bidra med en liten plasterlapp som lindrer litt smerte for én eller to unger. For dem utgjør det den hele forskjellen.

For andre er smitten den hele forskjellen. Vi vet fortsatt ikke med Zano. Han er foreløpig for ung til det lille sprøytestikket. Men jeg frykter at han bærer smitten i seg. Det gjør forskjellen for han. Ikke minst fordi han, som millioner av unger blir stigmatisert; en av de utstøtte.

Men en plasterlapp og en klem hjelper.

Tim erog de andre på Village of Hope noen av en av dem som gjør noe. Følg dem:
www.thembavillageofhope.blogspot.com
Bidra gjerne. Det er mange som trenger omsorg

Der kvinnene styrer

I dag blir det køer nesten over alt. Fredag er på disse kanter av verden kødagen framfor noen. Sammenhengen er ganske enkel. Den siste dagen i uka utbetales lønninger. Da oppstår køer to steder: Foran minibankautomatene, de kalles forresten ATM her på våre kanter, og i alle slags matbutikker der maten er rimelig og god nok.

"Menneske vær deg selv, troll vær deg selv nok!" Min nå avdøde norsklærer fra videregående brukte et par år for at forskjellen skulle synke ned i oss. Men vi var ikke veldig opptatt av å analysere gamle Ibsen. Siden tror jeg at har brukt litt mer omtanke på akkurat dette, og funnet ut av de små ordene "være nok" har en dyp mening.

Når matbutikker på våre kanter selger mat som er god nok, betyr det en prismaksimering. Her er det flere typer supermarkeder. Pick and Pay der det nesten bare er hvite som går, Checkers der hvite, fargede og noen svarte handler, og Shoprite der det mest er svarte og en del fargede. Jeg har på en måte nevnt dem i en rekkefølge. Underlig nok er de to siste eid av samme eier. Vareutvalget er nok så likt, og prisene varierer bare ørlite. Den store forskjellen er at shoprite også har matvarer som er god nok, i tillegg til mye annet som er veldig bra.


Det er med andre ord på shoprite det oppstår køer fredager. På den lokale shopriten i Grabouw er det i tillegg store ansamlinger av folk rett ved utgangsdøra. De har bæreposer i et antall som er verdi en norsk julehandel, den før lille juleaften du vet, men oppi er det ris, olje mais, kjøtt og frukt. Næringsrik og kaloririk mat som metter nok for en rimelig penge. De som står utenfor og venter, venter på skyss tilbake til farmene. Resten av dem er i bæringa hjem.

Mens det i de hvite og fargede butikkene oppstår køer utover ettermiddagen, når arbeidstida er slutt og familien kan dra på ukehandel, er det kø fra morran på Shoprite. Ettersom familiene her som hjemme er bygd på den ideelle målsetningen om likhet, disponerer både mann og kone, jeg liker det uttrykket, deres felles konto. Derfor gjelder det for kona å sikre familien mat og det som er nødvendig, før mannen som er den sterke part, tar sitt. Han må jo få lov å være litt sosial med kompiser en fredag ettermiddag, lønningsdagen.

I et land der brennevinssjappene ligger tett, og der grei konjakk er billigere enn grei vin, der forskjellene på hvit, svart og farget kan leses ut fra hvor du handler, og der ledigheten er opp mot 40 prosent, oppstår nødvendigvis sosiale problemer. Mange av disse er knyttet til alkohol og rus. Samfunnet svarer med enda mer politi, men folk blir ikke mer edru av det. Kvinnene svarer med å ta ansvar, og jeg må beskjemmet se ned og innrømme at jeg synes de er modige og tilstede. Jeg vet hvor tungt mange av dem bærer. Ikke børa av bæreposer fredags ettermiddag, men børa av det sosiale slitet.

Selvsalgt finnes det flinke og bra menn her. Heldigvis er de til og med i et overveldende fletrtall. Men jeg innrømmer glatt at det finnes mange menn her som burde lært å ta ansvar av kjerringene sine. Menn som er seg selv nok, mens kvinnene styrer med fast hånd og er seg selv.

Det er kanskje slik hjemme også? Jeg ser det bare ikke? Fordi sosialdemokratiet har avviklet køen før jeg kommer til kassa på OBS?

For travel til strandslott

Denne helga besøkte vi en vakker plass rett ved stranda til det Indiske hav, i utkanten av Mossel Bay, for de som er opptatt av å stedfeste ting nøyaktig. Vi bodde på Bed & Breakfast hos et middelaldrende ektepar. De hadde trukket seg tilbake fra bylivets stress og for 14 år siden bygd seg et rimelig stort hus. Det lå vakkert til, og fra frokostterassen kunne vi se delfiner leke seg i bølgene. Jo da, rene postkortet.

Men hav, bølger og delfiner var bare en del av utsikten. Mellom huset der vi bodde og stranda lå et annet hus. Eller hus er kanskje drøyt. Jeg velger å kalle det et slott. Nå antall kvadratmeter nærmer seg 1000 og utbygg er flere enn det er mulig å ha oversikt over, når inngangspartiet har klassiske søyler og egen fontene for å holde veggen kald, da er det mer enn et hus i mitt hue.

Jeg misunner ikke farmeren som eier stedet. Det er ikke et beboelsesslott. Det er et feriested. Han har hatt det i snart fire år. I følge vårt vertskap har han nesten ikke hatt anledning til å bruke huset. Eieren av slottet bor riktignok et stykke unna, men nærmeste flyplass er bare 25 minutter fra slottet hans. I garasjen der på stranda står to ubrukte biler i tilfelle han skulle komme. Alt ligger til rette for at han skulle kunne nyte strandlivets gleder. Men han gjør det altså ikke, eller i alle fall svært sjelden.

Jeg har brukt litt av helga på å gruble over hva som får så rike mennesker til å la være å bruke tiden til noe hyggelig som å slappe av på stranda. Nå kan denne mannen og hans familie for alt jeg vet, være dødelig opptatt av å stå på ski i alpene, og bruker all sin tid på det, og at forklaringa på slottet er at det var et ubetenksomt ønske fra en bortskjemt datter eller sønn. Et ønske som ble oppfylt.

Døgnet har like mange timer uansett hvem vi er. Det sies at antall hjerteslag som skal banke i oss, langt på vei er forutbestemt når vi fødes. Vi trenger alle søvn, så en del tid går med til hvile. Vi trenger alle også pasjon. Da slår hjertet ekstra. Jeg tror ikke det går utover det forutbestemte antall hjerteslag vi er utstyrt med.

Enkelte av oss har en pasjon for det hverdagen er fylt med. Når denne pasjonen også fyller lommebøker og bankbøker til randen, gir det sikkert en ekstra glede. Men en gang i blant et det vel mulig å ta seg fri fra denne pasjonen.

Når jeg ser rundt meg i Sør-Afrika ser jeg skrekkelig mange fargede og svarte mennesker som er bunn fattige. Det er heller sjelden å se hvite som er like fattige, selv om det forekommer. Når hvite møtes, snakker de om hvor kriminelle svarte og fargede er, og jo, de tillegger fattigdom en viss vekt når det gjelder kriminalitet. Men nesten alltid ligger det mer under.

Det bodde et tysk ektepar i B&B-leiligheten under oss. De er begge hjemmehørende i det som var Øst-Tyskland, og har vært med på en forvandling. Frank, som han heter, hadde reflektert over det samme, og med knivskarp logikk slo han fast at først når Sør-Afrika fikk en bred svart og farget middelklasse, vil kriminalitet med vold, ran og røveri avta. "Og skal landet få det, må de betale dem som bygger slott og sommerhus bedre", sa han.

Jeg vet ikke om det er fasiten. Strandslottet hadde kanskje ikke blitt bygd om det hadde kostet det dobbelte. Det kunne forresten være skitt det samme. Det blir jo likevel ikke brukt. Jeg går ut fra at farmeren som eier det selv kjører traktor og skurtresker, og ikke overlater dette til fargede og svarte.

Suppevedtak

Hver eneste fredag kjører jeg suppe til ungene i Rooidakka. Det vil si. Jeg henter suppa på en resturantrestaurant som har tatt vare på rester, og lager en smaks- og næringsrik suppe ut av sin godhet. Suppa kjører jeg til Vivekes omsorgssenter, et lite lyseblått hus nederst i den lutfattige bydelen.

Viveke er en kvinne på rundt 50 år. Hun er levende opptatt av ungene rundt seg og at de blir tatt vare på med et minimum av mat og omsorg. Derfor samler hun inn penger, skaffer leker holder dem i aktivitet og gir dem varme og omsorg.

Ikke alle liker dette. For Viveke gjør forskjell på folk. Hun prioriterer nedenfra. Tar mest vare på de fattigste, de minste og de som fryser mest. Om vinteren er huset hennes godt å ha, det gir ly og det gir et friminutt for dem som trenger det mest.

Da jeg kom til Grabouw tidligere dette året, stoppet jeg opp og kikket på det rare omsorgssenteret. Jeg trakk på smilebåndet og var rørt over den aktiviteten som foregikk. Etter noen uker fikk jeg være med på et møte der. Viveke var redd myndighetene skulle ta fra henne huset og rive det. Vi som kom fra Europa smilte og ristet på hodene våre. Hvorfor skulle det rives?

"Myndighetene vil ha meg bort, og de skal bygge boliger her. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sa Viveke"

Vi skjønte henne, men da møtet startet var tema et annet, og vi glemte det hele før vi plutselig en dag oppdaget at det ble drevet husbygging på Vivekes lekeplass. I løpet av noen få uker var den lille plassen og området rundt huset hennes forvandlet til en byggeplass. Sist fredag var det nesten umulig å komme fram dit. Skurene som stor rundt, var doza ned og bare søppel lå igjen.

I dag er siste dagen Vivekes hus får stå. Hun har, for egen pung, vært nødt å kjøpe et nytt hus der hun kan drive sin omsorg. Hun får ingen støtte fra det offentlige. De har tatt fra henne huset hun leide. Viveke må bruke brødpenger til hus, og et hus som ligger et stykke unna de fattigste. De som hver fredag står i kø for suppe; det eneste varme måltidet denne uka. Hun gir ikke opp kampen for å få gitt varme. Det er det ingen av de tre som holder det hele i gang som gjør heller.

Jeg skal fortsette å kjøre suppe så lenge restauranten husker på den. Det er ikke alltid. Ungene nederst i Rooidakka er visst ikke viktige for noen. Noen er forlatt, mange er sjuke. De fleste sultne. Men huset som ga dem litt trøst, lar ikke myndighetene stå. Huset står i veien for noe.
Jeg vet ikke hva. I alle fall ikke i veien for omsorg.

Et kors å bære

Vi har alle et kors å bære. Men for noen er korset lettere enn andre. Jeg har ikke før i dag startet grubleriet om hvilket kors jeg selv bærer. Det som uløste det hele, var en voksen mann jeg passerte på motorveien N2 mellom Somerset West og Grabouw i formiddag. Mannen gikk langs veien, på venstre side, hvilken er her i Sør-Afrika feil side. Det var forøvrig den samme siden en rekke syklister benyttet i sitt turrace opp den gørbratte bakken i Sir Lowery's Pass.

Mannen, en svart mann, kom gående langs motorveien med et kors over skulderen. Ikke et kors av et tungt treslag, men et kors som i farten så ut til å være gjort av aluminium. Og ikke nok med det, korset var nederst utstyrt med hjul, og til korsets nedre del hadde mannen festet bagasjen sin; blant annet en sovepose.

En kan undre seg hva som får et menneske til å bære et kors over skulderen og legge avsted på vandring langs en motorvei. Det siste er kanskje det minst underlige. Veien er den eneste farbare ferdselsåre mellom de store stedene på disse kanter av verden. I alle fall er den strekningen vi møtte han på en slik veibit.

Jeg har tenkt mye på korsfareren. For han må sies å være en ekte korsfarer, en vandringsmann på pilegrimsferd. Sannsynligvis har han noe å sone. Kanskje er hans vandring til og med en takknemmelighetens vandring. Jeg håper det. Det blir på en måte enklere å tenke på.

Sør-Afrika er et troende land, der alle på en eller annen måte er tilhørende et kirkesamfunn. Det er både kirkesamfunn jeg har hørt om, og kirker jeg ikke ante eksistensen av. Det er kirker med og uten tårn og med og uten prangende bygninger. De fleste er kirker der presten er en frivillig som gjerne kjører rundt i en hvit bakkie med lasteplan, og med reklame for kirken sin påmalt på siden.

Jeg synes at det er en ide som biskop Kjølaas bør følge. Ha firmabil liksom. Hvem hadde da orka og stjele den. Nå fikk han den raskt tilbake, og det er vel en for lengste glemt historie. Likevel hadde det vært noe eget med en røff firhjuling med navn på - i troens tjeneste.

Vi har distansert oss fra det meste når det gjelder tro. Jeg vet ikke helt hvorfor, og er en av dem. Det faller oss verken naturlig eller enkelt å bli troende. Gjør vi det, faller vi inn i en kategori som i Norge heter personlig kristen. For en del er det alene et kors å bære.

Alle oss andre som ikke er i denne gruppa, har et annet kors å bære. Vi må selv finne noe å tro på, enten det er det gode eller det er pengenes velsignelse. Hva vet jeg.

Men stadig søker jeg i min sjel etter mitt kors. Et eller annet sted der ute finnes det. Jeg vet det. Kanskje vet jeg det ikke før noen tar det av skuldrene mine. Kanskje er det tvilen som er mitt kors å bære.

Så får vi håpe den svarte mannen med det store aluminiumskorset i helga finner hvile, finner rast og finner ro når han om kvelden setter korset opp og ruller soveposen ut.

Høner finner mer enn korn

Resirkulering er her i afrika et nøkkelord. Alt resirkuleres. Selv om her ikke er søppelsortering som oss, der vi har et sett med poser i alle regnbuens farger, og der kommunale myndigheter krever et stor del av arealet under kjøkkenbenken til sitt formål, er det både gjenbruk og sortering. For et øyeblikk siden trilla jeg ut søppeldunken og plasserte den utenfor porten. Det må jeg gjøre hver onsdag morgen. Den første onsdagen jeg var her, ante jeg ingen ting om ordningen, og en streng, hvit mann kom og kakka på bakdøra for å gi oss beskjed. Han lot nåde gå for rett den første gangen, og lot sin svarte assistent trille dunken ut.

Siden har jeg forsøkt å være flink å trille ut dunken tidlig nok. Men det hender at assistenten dukker opp i bakkhagen og tar den svarte digre plassdunken med hjul med seg. Da smiler jeg beskjemmet, bukker og skraper.

Men det var søppel vi skulle snakke om. Søppel og gjenbruk. Ved siden av den svarte dunken har vi stående en blank plastsekk. Der skal all emballasje kastes. Plastflasker, dem blir det mange av, pappkartonger og glassflasker. Ja, også metall da. Som blikkbokser. Faktisk hender det at vi må levere to blanke sekker. Da er det ikke mye søppel i selve dunken.

Jeg lurte lenge på om de som hjemme dro alt i samme bil og heller sorterte det når de kom fram. oppi de svarte dunkene har vi jo svarte sekker, så akkurat det skulle ikke være noe problem. Afrika hadde ikke vært Afrika om den slags effektivitet hadde vært rådende. Hit kommer to biler. En diger søppelbil av kjent merke, og en mindre bakkie, eller egentlig en liten lastebil med høye karmer. Den siste tar seg av de blanke sekkene og er i privat regi slik at noen kan tjene penger på dette. Haugen av blanke sekker er også Afrika verdig.

Veien fra det sikre og bevoktede Heritage Park der vi residerer til squattercampene er ikke lang i avstand selv om den sosiale avstanden er en afrikareise unna. Der er det lite kildesortering, og enda mindre sorte dunker å se. Derimot er det mye plast og søppel som flyter fritt, og enda mer plast som har festa seg til gjerder og stolper. Likevel er det få steder i verden som egentlig er så miljøvennlig i vår vestlige tankegang. Bortsett fra noen flunka nye pappesker som er tjuva, er alt i en slik squattercamp gammel moro i ny bruk. Skjønt det er lite moro med et slikt boområde, fortsett fra det tette naboskapet, og samtalene som kvinnene har rundt vannposten.

Et annet trekk med gjenbruket og den nedfelte kunnskapen om at det alltid finnes noe verdifullt der ute, er tilstedeværelsen av høner med en hane i midten. De utgjør ikke bare en fargerik og kaklende pynt blant de grå skurene, de er også en måte å utnytte det meste til det ytterste. For det er ikke bare blinde høner som finner korn. Selv om hønene her ikke er like blonde som norske, hvite italienere, er de like surrete og nippete som alle høner.

Jeg vet ikke om det er korn de finner. Men noe næring er det. Hvor den kommer fra i den skrinne sanda, har jeg ingen formening om Jeg vet bare at hønene vokser til og blir flotte og fargerike. Egg legger de også. På den måten resirkuleres alt. Også det som er usynlig for oss, men tindrende klart for høner.

PS: Jeg rakk heller ikke i dag å trille ut egen søppeldunk. Han tittet inn på meg mens jeg skrev dette. Han bukket, jeg bukket, og vi smilte bredt begge. Vi har visst et hemmelig felleskap.

Da mamma forsvant

Uansett hvem av de svarte jeg spør om hvor de kommer fra, svarer alle Eastern Cape. Der bor mamma, der bor pappa, der bor søsken og der vokste de opp. Det er langt til Eastern Cape. Stort sett er det mer enn 500 kilometer av sted til stedene der i Eastern Cape hvor alle kommer fra.

Nå bor de her i Western Cape. Det er på alle måter rikere her. I alle fall er overflaten rikere. Her er det mange flere jobber selv om ledigheten her i perioder og stedvis er opp mot 40 prosent. Her finnes muligheter og her er håp. For det er snakk om penger, jobb og framtid. Mange er villige og føler seg tvungne til, å flytte langt og vekk fra det trygge for å sikre seg og sine en framtid. De tar med seg en veske eller to, holder den eldste av ungene hardt i handa mens minsten er knytt fast på tradisjonelt vis bak på ryggen, stiller seg opp i veikanten og haiker. Og lift får de alle sammen. Om ikke annet bak på et lasteplan.

Det er svært sjelden noe annen bolig venter her i Western Cape enn en shack, et skur i en squattercamp. Myndighetene stiller der opp med en lyskaster på en høy mast og et malt nummer. Resten er overlatt den enkelte og den enkeltes initiativ. Ofte er den jobben de trodde ventet dem et luftslott, og hadde de en drøm om en framtid, blir den også punktert. En og annen jobb kan dukke opp. Om ikke annet en huspost hos hvite en gang i uka for kvinnene, og er mennene heldige blir de håndlangere på en byggeplass; stempelet to ledige hender og en strek rygg kan settes på svært mange av dem som kommer østfra.

Alt for ofte ender det opp med sykdom. Ofte HIV. Dette er mennesker med stor mobilitet, lite penger og få adspredelser. Kunnskapen om prevensjon er til stede, i alle fall til en viss grad, men den kompenseres på mange måter av tvilen spredt i en del miljøer. Tvil om kondomene virker, tvil om det å bruke den slags er en farbar vei og en sterk moralsk hand som sier nei. Det motivet er styrt av ønsket om at seksualitet skal være i et ekteskap ikke utenfor og i et skur.

Barn blir det, og de fødes og vokser opp i det vi ville sagt var et dårlig inneklima. Ingen lufting, ikke noe vindu, ikke varmt vann, ikke do, ikke en utslagsvask, og vannkrana henger på halv tolv et par hundre meter unna. Slikt blir det sykdom av, nødvendigvis, sykdom fattigdom og nød skaper oppgitthet hos de voksne, og elendighet hos ungene.

Til Village of Hope kommer en del av disse ungene. Der får de en seng, litt omsorg, mat nok og medisinsk ettersyn. Alle har minst en alvorlig sjukdom som HIV eller tub. De blir sunget for og har innimellom også et fang å krype opp i. Jeg har ei lita venninne. Hun er drøyt to år og sto i starten bakerst i køen da jeg henta ungene til mitt fang. Etter hvert ble hun min favoritt, og vi tar oss alltid tid til å hilse med en klem og et smil. Hun kom til Village of Hope fordi hun trengte omsorg, og fordi mamma var syk. Pappa er det ingen som har hørt noe om. Knapt nok mamma. Nylig forsvant mammaen hennes fra Grabouw. Hun flyttet rett og slett tilbake til Eastern Cape, til sine. Den lille jenta hun fødte under elendige vilkår har hun etterlatt seg uten å gi noen beskjed. Så nå er det som var ment som et midlertidig oppholdssted blitt et permanent hjem. Noen mamma å regne med har hun jo ikke lenger. Kanskje ikke en gang en framtid.

Men det lyser et håp i de store vakre øynene hennes. Jeg synes det er for jævlig at dette håpet før eller siden slukkes. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Tim er en av dem som gjør noe. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

Problemer i kø

Jeg var i banken her om dagen. En svært selsom opplevelse. Banker i Sør-Afrika snakker dårlig sammen, i den grad det er kommunikasjon. Det er aldri rett å kritisere vertskapet for deres oppførsel og handlemåte, og etter tre måneder ser jeg mange innretninger jeg gjerne skulle likt og hatt på min sosialdemokratiske måte. Men sånn er det, og det visste jeg også før jeg reiste ned. Derfor prøver jeg hver eneste dag og bli litt mer tålmodig, litt mer tolerant og litt mer romslig.

Men jeg dro altså i banken. Jeg skulle betale en regning på noen få hundre rand, med andre ord, ikke all verden. Problemet er at jeg har konto i Nedbank, og mottakeren av pengene mine har kontor i ABSA-bank. De ligger 150 meter fra hverandre i Somerset West, og mens ABSA-bank har rød logofarger og rød innredning, har Nedbank grønt som sin farge. Ellers framstår de i mitt hode helt like.

Jeg oppsøkte banken midt på dagen, stilte meg i rett kø med papiret som fortalte hvor mye til hvem og til hvilken konto. Det var første bankdag i måneden, og det var mandag. I etter tid har jeg fått vite at det er noen dager du skal holde deg unna banker. Det er mandager og fredager generelt, og den første bankdagen i måneden spesielt. Dessuten skal man, som i verden ellers, holde seg unna slike tjenester rundt lunsjtider. Da skal dobbelt så mange gjøre unna sine ting, mens halve bankstaben spiser matpakka. Mine banknødvendigheter falt med andre ord akkurat på det tidspunktet som var dårligst i hele måneden.

Men etter ti minutter hadde jeg bare 21 foran meg i køen. Det var første gangen jeg telte. Jeg undret meg imidlertid på en kø som var på siden av min egen, men jeg har sett en slik på posten også, og der var det særskilte tjenester. Så jeg slo meg til ro med eget resonnement.

Etter hvert som jeg rykket fram i køen, det gikk faktisk unna, seks tellere, eller kasser, som det heter i vår verden, var flittige og flinke pengetellere og dessuten svært høflige og korrekte. Hver av dem har også en minnebok liggende på skranken der fornøyde kunder kan skrive sin takk mens kassereren teller penger. Stor var derfor min fornøydhet over at den unge mannen ville hjelpe med det meste. Bare en ting kunne han ikke la meg gjøre. Bruke minibankkortet mitt i hans terminal. Da måtte jeg til minibanken, så... please!

Mine argumenter skrellet av, og jeg tuslet bort de fem meterne. Minibankene snakker sammen på tvers av banknavn, så det er en hjelp. Men denne minibankautomaten slukte kortet mitt. Og dessuten slukte den i neste jafs også mitt blå kort fra Sparebanken Nord-Norge. Jeg varslet straks min kasserer, som ba meg vente. Han skaffet nødvendig hjelp, som ikke kunne hjelpe, fordi jeg ikke hadde pass med meg. Og jeg som trodde passlovenes tid her var forbi.

Dermed måtte jeg storme hjem, hente pass og komme tilbake. Jeg var nå en smule stresset fordi bilen skulle på service, og jeg til tannlegen i løpet av bare noen timer. Men vel tilbake i banken, fikk jeg begge kortene, og tuslet over til min lokale Nedbank. De kunne gi meg penger, men ikke la meg betale regningen. Så dermed var det ny runde tilbake,

Da jeg for andre gang sto i køen i den første banken oppdaget jeg hva sidekøen egentlig var: En egen kø for pensjonister. Hyggelig tenkte jeg, inntil jeg oppdaget to særegenheter med den. Det var bare hvite pensjonister som sto i den, og den gikk enda saktere enn min egen kø.

Ikke si det til noen, men jeg har en mistanke om at banken har videreført et system som egentlig opphørte for mange år siden, men som gir enkelte hudfarger visse fortrinn. De slipper jo på den måten å stå i en fargerik kø.

For dem som liker det blekt.

En reise i skjønnhet

Oktober og november er Sør-Afrikas vakreste tid. Da er det fortsatt friskhet nok i jorda til at gresset er grønt og blomstene kan åpenbare all sin prakt, og nok varme til at alt du bare tenke deg blomstrer. For blomster, vekster og natur er folka i dette landet opptatt av. Selv utenfor det dårligste skur og den usleste hytte er det plantet og kultivert roser etter alle kunstens regler. Nå er det jo så frodig her at alt blomstrer. Går du litt sakte og bruker stokk i dette landet, er jeg sikker på at stokken vil slå knopper etter kort tid.

Sist lørdag var vi på tur til Robertson, en by ti-tolv mil fra vårt eget Somerset West. Byen var plukket ut som denne helgas reisemål nettopp ut fra ryktet om at den skulle være denne regionens jakarandaby. Jeg har lest at jakaranda er en tresort som for lenge siden ble innført fra Brasil, og som er blitt populær her i Sør-Afrika. Treet blomstrer på bar kvist, og millioner av vakre store lilla blomster dekker hele krona. Et enkelt tre er naturligvis et storslagent syn i seg selv, men når det er hele alleer av slike trær, er det nesten så du mister pusten. I alle fall gjør jeg det.

Sør-Afrikas jakarandaby nummer én er hovedstaden Pretoria. Det skal det etter sigende være 15.000 slike trær. Jeg var der for ti år siden - på denne tiden av året, og fikk med meg denne spesielle blomsteropplevelsen. Treet slipper også blomsten mens den er på sitt vakreste, og gater og fortau teppelegges. Det var som å gå i en psykedelisk verden av lilla blomster.

Robertson ligger i enden av en frodig dal, ut mot en slette. Byen og omlandet har en rekke flotte vingårder, og best av alt, byens township ser ut til å være velstelt og velordnet. Det får meg til å tro to ting, myndighetene bryr seg, og innbyggerne har jobb. Selvsagt kan jeg ta feil, men jeg håper i det miste det siste. Ut fra antallet vinfabrikker, ser det ut til at behovet for arbeidskraft er stort.

I en slik by der de fleste ser ut til å ha litt mer enn bare verdighet, er blomster naturligvis viktig. Mer enn viktig. Så byen er vel verd å besøke for dem som liker naturlig fargerik skjønnhet. Reisetiden på en drøy time, var med andre ord vel anvendt for oss, og det å kunne nyte blomterprakten var en lise for sjel og sinn.

Etter et par tre timer, litt juice og noe å spise var vi derfor svært fornøyde med besøket, og roste oss av et godt reisemål. Vi returnerte ikke samme vei, men fortsatte litt videre for å ta en annen vei tilbake. Dette tilfeldige veivalget førte oss lang en av de vakreste veier jeg har kjørt. På begge sider lå vinmarkene tett, og svært velstående vingårder var også synlig fra veien. Men mest slående var likevel blomsterprakten. På begge sider, en halvannen meter høy og mange kilometer lang rosehekk inn mot vinmarkene, på den andre en alle av jakarandatrær, og innimellom store bed med dyp røde liljer. Bakteppet, rødbrune fjell mot en knall blå himmel. Ikke rart jeg hadde følelsen av å kjøre i et puslespill. En skjønnhet som er så varm at den alene kan gi feberfantasier.

Mens isrosene hjemme i Tromsø snart slår ut i full blomst.