torsdag 10. juni 2010

It's here


For drøye 16 år siden var jeg stolt da de olympiske vinterleker på Lillehammer åpnet. Det ga meg en selvfølelse og andel i det å være norsk.

Nå er jeg ikke bare stolt, men også fryktelig glad for å være i Sær-Afrika på det som blir kalt den største ikkepolitiske dagen i Sør-Afrikas historie. Dagen da fotball-VM åpner. Dagen som åpner Afrikas dører til resten av verden, og alle kan få se litt av dette landet.

Jeg våknet kvart over tre i morges av vuvuzelablåsere. Vuvuzela er slike plastlurer som ikke kan skade andre på annen måte enn å blåse hørselen ut og som i løpet av de 31dagene VM holder på vil gi verden en monoton sound. Lyden vekket meg, og jeg våknet med et smil. Dagen er kommet, tenkte jeg, snudde meg og sovnet på andre sida.

Its here

Overskriften gir seg selv en dag som denne. Min faste avis Cape Times er ikke alene om å bruke denne overskriften. Tre av de engelskspråklige avisene gjør det samme. Deskene i avisene hadde ikke noe valg. For dagen er kommet. En dag fylt av støy, farger og leven. Selv skal jeg bruke dagens første timer til skogrydding før jeg kjører suppe fra en restaurant i Grabouw til bydelen Roidakke. Suppa er min faste fredagsrutine, og det blir en fin dag å kjøre suppe på. Så bærer det til Groenberg Highschool der jeg skal se åpningsseremonien og åpningskampen sammen med fotballgutta mine fra Waterwerks. De er svarte alle som en, men de er stolte over landslaget sitt «Bafana Bafana».

Til tross for at disse og de andre ungdommene som skal sitte i aulaen på Groenberg High og i alle de mange tusen skoler og samfunnshus over hele landet i hovedsak er fattige, er de stolte i dag. Ikke bare av laget som skal spille mot Mexico, men av at det nettopp er Sør-Afrika som ble det første landet i Afrika som arrangerer et fotball-VM, og gjør det midtvinters.

For noen år siden var jeg i Israel. Også det et vakkert land. Jeg kjenner litt til deres historie og ikke minst til hvordan Palestina og palestinere behandles. Når jeg da så det fremste nasjonale symbolet, flagget over alt, og uten annen grunn en hverdagspatriotisme ble jeg litt skremt.

Aldri har jeg på en hverdag sett et flaggpyntet land som Sør-Afrika. Fra før har landet en svært fargerik befolkning – på alle måter. Nå er det enda mer fargerikt. Og det flagges over alt. Også i Roidakke dit jeg om tre timer skal kjøre suppe. Sult og matmangel til tross. Dagen i dag er stor. Den gir håp, og den åpner dører.

Kanskje er det derfor jeg får en tåre eller to i øyekroken.

søndag 6. juni 2010

Batonger er svaret


Hovedveien forbi nabolaget mitt er under ombygging. Den skal utvides fra to til fire kjørefelt. Det er nødvendig. Men best synes jeg det er at de nå skal bygge fortau. M9 som den heter, eller Sir Lowry's Pass Road er er yndet snarvei for mange bilister som skal inn til Cape Town fra nærliggende østlige regioner. Jobben har i mine øyne gått raskt selv om arbeidsmetodikken er fremmed. Nå er ikke jeg noen veibyggerekspert, men som nysgjerrig menneske har jeg fulgt noen slike prosjekt nær der jeg til enhver tid har oppholdt meg.

Veiarbeid skaper alltid køer. I alle fall de stedene der det er nødvendig å legge om til midlertidige løsninger. Her i mitt nabolag gjelder det i det store krysset det M9 starter i Storgata, og der det før var fire filer. Nå er det bare to – og lyskryss. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er særlig tålmodig i trafikken, og forserer gjerne køen i ytterfila. Her i Sør-Afrika som det er venstrekjøring, betyr det i høyrefila, uten at det spiller noen rolle. Sørafrikanerne er svært høflige og slipper alle inn foran seg, uansett. Ingen tuting, ingen hissige geberder; kanskje har et liv med frekke sjåfører av minibusser gjort dem resignerte.

I dette krysset ligger også Somerset West' største sykehus, Vergelegen. Ikke prøv å uttal navnet. Det skjer med et par harkelyder. Ettersom det private sykehuset er stort og i en etasje, trenger det litt plass, og etter som det også ligger slik det gjør er det to porter. Det har mange utålmodige bilister oppdaget. Så alminnelig er det blitt med gjennomkjøring på sykehusområdet at de har hyra inn egne vakter til å dirigere trafikken. Disse er fargede og bærer tydelige vester. Blant annet står det en vakt ved et hushjørne som skal sikre at biler ikke kræsjer med hverandre akkurat på det punktet, og at det ikke er gjennomjøring når det lander helikopter med akutt syketransport.

I Sør-Afrika som i verden ellers, begynner og slutter folk omtrent samtidig. I Norge er det vel jobbstart fra sju til halv ni, med slutt mellom tre og fire. Her er det jobbstart sju til åtte og de ender arbeidsdagen i fem-sekstida. Da er det kaoeset i krysset og inne på sjukhusområdet komplett.

En dag vi kom gående gjennom sjukhusområdet, veien rundt er jo stengt for gående, var køen av biler som skulle «snike» seg gjennom lang. Svært lang. Vaktene stanset gjennomkjøringstrafikken for å slippe fram ansatte på vei fra jobb. En handling som er svært forståelig. De som hører til har jo prioritet. En veldig middelaldrende mann helt først i køen likte dette dårlig. Blodtrykket hans var sannsynligvis svært høyt og utålmodigheten enda verre. På lasteplanet bak hadde han fire svarte arbeidere som han skulle kjøre hjem før han kunne ta kvelden med kona. Sjåføren forsøkte å få kontakt med den vestkledde vakta. Han ville tydeligvis slippes frem, men ble aktivt holdt igjen. De ansatte først.

Vi sto og så på dette skuespillet og kommenterte det oss i mellom. Stor var forferdelsen vår da sjåføren plutselig begynte ga gass, kjørte på vakta slik at han ramlet om kull, til side for veien og bilen bare for mot porten. Vi gikk bort til mannen og spurte om det var noe vi kunne gjøre. Han svarte at han var Ok, men vi kunne se han var fortvilt.

Ingen andre reagerte. Vi gikk også videre. Vakta lot det passere. Noe bilnummer ble ikke notert. Det forferdet meg like mye. En uniformert vakt ble kjørt ned, og det fikk passere.

Bilisten ble stående i porten. Trafikken var så tett at han ikke slapp ut med det samme. Jeg gikk tett opptil og kikket inn. Jeg måtte bare se hva slags menneske det var som tillot seg slikt. Han snudde seg vekk og ville ikke møte øynenen mine. Respekten for andre manglet fullstendig. Eller var det fordi vakta var farget. Det skal være usagt.

To dager senere gikk jeg igjen samme turen. Også da gjennom sykehusområdet. Vaktene var på plass, også han som ble kjørt ned. Høflig og ordentlig dirigerte de trafikken. Det var bare en forskjell. Nå hadde alle doble stålbatonger med lenke mellom delene. Jeg har ikke spurt, men det er i mitt hode tydelig hva de kan brukes til.

Og nestemann som kjører ned en vakt fortjener å få ruta smadret av en slik batong.